Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065
Rapport 25, desember 2000, ISBN 82-92028-27-7
Helge Østbye
FORORD
Siden 1970-tallet er det skjedd dramatiske endringer innen massemediene, også gjennom nye eierskap. Partipressen er borte og kringkastingsmonopolet er opphevet. Konkurransesituasjonen er en helt annen. Nye eiere forventer fortjeneste. Noen av verdens største konserner er mediebedrifter. Også i Norge har det skjedd en konsentrasjon på eiersiden, med Orkla, Schibsted og A-pressen som de tre store. Formene og normene for eierskap har betydning for maktforholdene innen massemediene og for massemedienes makt, men det er langt fra åpenbart hvilken betydning eierskapet har. Emnet har vært lite studert. Makt- og demokratiutredningen vil belyse massemedienes betydning gjennom en rekke ulike studier. Denne rapporten om eierskap er en del av maktutredningens publiseringsprogram om medienes nye rolle og forholdene innen massemediene.
Helge Østbye er professor ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.
Innhold
I. Kort om makt, medier, demokrati og autonomi *
Maktbegrepet og eierinnflytelse over mediene *
Redaktørinstituttet og journalistideologi som garanti mot eierinnflytelse *
Eiernes innflytelse på medienes innhold - en foreløpig konklusjon *
II. Noen begreper knyttet til eierskap *
III. Medieeierskap i Norge *
Historisk utvikling *
Forsøk på regulering *
Dagens situasjon *
IV. Avslutning *
Eierinnflytelse - noen forsiktige konklusjoner *
Eierkonsentrasjon - en sammenfatning av dagens situasjon *
Konsekvenser av konvergens *
Avsluttende kommentar *
Litteratur *
I. Kort om makt, medier, demokrati og autonomi
Denne artikkelen tar opp eierforhold i norske massemedier i et maktperspektiv. Det er to hovedspørsmål som skal belyses:
- Hvordan er eierstrukturen i norske medier?
- På hvilke måter har eierne innflytelse over det budskapet publikum får?
- Det første av disse spørsmåla er det mulig å gi en rimelig uttømmende og dokumenterbar utredning om. Det andre spørsmålet er kanskje enda viktigere, men mye vanskeligere å gi definitive svar på.
Helt grunnleggende bygger rapporten dessuten på den oppfatninga at mediene er viktige for samfunnet: strukturen og arbeidsmåten i mediene får konsekvenser for hvordan samfunnet ellers virker, ikke minst er de viktige for hvordan demokratiet fungerer.
Mediene sjøl og det redaksjonelle personalet markerer gjerne at de tar på seg viktige samfunnsoppgaver innafor felt som kritisk samfunnsgransking, ytringsfrihet og demokrati. Mye av makten over utvalg og utforming av budskapet i mediene, ligger hos det redaksjonelle personalet i mediene. I mediene er det et ideal som tilsier at redaksjonen opptrer uavhengig i forhold til press fra personer og grupper utafor redaksjonen. Autonomi blir derfor en viktig verdi for mediene.
Men mediene fungerer i samfunnet, og en sentral del av virksomheten består i samhandling med samfunnet utafor. Mediene henter både informasjon og inntekter fra miljøer utafor bedriften. Dette åpner for at også grupper utafor redaksjonene får innflytelse. En av de aktørene utafor mediene sjøl som har makt over virksomheten, er eierne. Generelt kan det sies at de som investerer sin kapital i medier, kan gjøre det ut fra to motiver
- profitt: de vil tjene penger på sin investering
- propaganda: de vil bruke sin makt som eier til å påvirke budskapet fra medie- bedrifta.
Det kan tenkes at det forekommer uegennyttige motiver, f.eks. å drive folkeopplysning eller å bidra til en brei offentlig debatt. Men det er neppe stor uenighet om at det har skjedd en endring i de motivene som dominerer, fra å drive mediene for å bruke dem til holdningspåvirkning, til å ha som hovedformål å tjene på investeringen. Opprettelsen av private, reklamefinansierte radio- og tv-kanaler og avpolitiseringen av pressen er strukturelle endringer i kommersiell retning. En styrking av de kommersielle motivene for virksomheten har i seg sjøl direkte konsekvenser for innholdet. Innholdet blir styrt i retning av de stoffområdene som trekker til seg et stort publikum og mye annonser, og bort fra temaer og produksjonsmåter som er kostbare.
Uavhengig av hvilket motiv eierne har, får de en styrende innflytelse over innholdet, f.eks i form av kontroll over formålsparagrafer og redaktør-tilsettinger. Deler av eierinnflytelsen skjer gjennom formell behandling av en del saker i styret for mediebedrifta. Det gjelder en rekke administrative og økonomiske saker, og viktige tilsettinger. I hovedsak er det den enkelte eiers andel av aksjene som bestemmer hvor stor innflytelse han/hun har, eventuelt av hvor stor andel av styret vedkommende kontrollerer. Ut over denne formelle og relativt lett kvantifiserbare formen for makt gjennom formelle beslutninger, er det også mulig at eierne har en uformell innflytelse over innholdet i mediene. Denne siste typen makt kommer i konflikt med mye av ideologien i mediene. Den er derfor oftest skjult, og derfor vanskelig å påvise. Visse perspektiver på makt kan bringe oss nærmere en forståelse av slike skjulte prosesser.
Maktbegrepet og eierinnflytelse over mediene
Maktteoretikeren Niklas Luhmann har en maktdefinisjon som ligger nær opp til mer kjente definisjoner fra Max Weber (1972 (1922):53) og Robert A. Dahl (1967:73) (se Engelstad 1999):
«Det foreligger makt, sier Luhmann, når B velger bestemte handlinger som følge av handlinger A har utført, samtidig som B hadde andre handlingsalternativer som egentlig var mer attraktive for ham» (Gulbrandsen 1999:133, som bygger på Luhmann 1975).
Luhmann sier i denne definisjonen hva makt er, men ikke hva som utløser eller skaper makt. Ett blant flere mulige utgangspunkt kan være å si at makt bygger på positive og negative sanksjoner fra maktutøverens side (Luhmann, ifølge Gulbrandsen 1999). En person eller institusjon har makt fordi han/hun/den har muligheter til å premiere den som oppfyller maktutøverens ønsker eller straffe den som ikke gjør det.
En kopling av maktbegrepet til positive og negative sanksjoner gir to inntak som kan være nyttige for studiet av massemediene. For det første gir det en mulighet til å skille ut innflytelse som en egen kategori makt, dvs makt som ikke er resultatet av negative sanksjoner. Kanskje kan vi også snakke om innflytelse i situasjoner der den konkrete virkningen ikke er intendert, men der den likevel er et resultat av handlinger som aktørene gjør. Dette er relevant i forhold til medienes makt i samfunnet. For det andre kan denne formen for makt lett koples til 'loven om antesiperte reaksjoner' (Carl J. Friedrich): «Folk innretter seg etter det de tror de mektige venter seg av dem, uten at de på noen måte har blitt direkte beordret» (se Gulbrandsen 1999:136). Folk veit at de i framtida kan bli premiert for å ha fulgt det de tror er maktutøverens direktiver eller intensjoner, eller de tror at de kan bli straffet hvis de ikke gjør det. Makten bygger altså ikke bare på maktutøverens faktiske handlinger, mens også på folks tolkninger av og forventninger knyttet til slike handlinger.
Luhmann studerte situasjoner der folk har mange handlingsvalg, tilgang på mye og motstridende informasjon, og må treffe avgjørelser under stor grad av usikkerhet. Noen ledetråder vil bli brukt i valgene. «Ved å tolke tegnene og symbolene gis individene så å si en mulighet til en snarvei fram til en beslutning om hva de skal gjøre» (Gulbrandsen 1999:136). I slike situasjoner vil en maktutøver ofte komme langt uten særlig bastant uttrykte ønsker og uten dramatiske trusler om sanksjoner hvis ønskene ikke oppfylles. Særlig kan en tenke seg at dette gjelder overfor maktutøvere som en aktør kjenner, og som har muligheter til å gjøre livet vanskelig for aktøren.
Dette maktbegrepet kan brukes i situasjoner der aktørene ikke har full kunnskap om egnes og andres preferanser. Et eksempel på slike situasjoner kan være alle de daglige valgene som en må treffe i en nyhetsredaksjon. Luhmanns forståelse av makt kan derfor være nyttig i studier av eieres og andre eksterne gruppers innflytelse over avisenes redaksjonelle virksomhet.
Luhmann «viser at makt er mest effektivt når det ikke reises tvil om makthavernes sanksjonsgrunnlag, og vedkommende ikke trenger rasle med sablene. En implikasjon av dette er at de aktørene har mest makt som får sine ønsker igjennom uten at de trenger mobilisere sitt sanksjonspotensial» (Gulbrandsen 1999:145).
Journalister og redaktører står kontinuerlig overfor en lang rekke valg: Hvilke saker skal prioriteres? Hvor store ressurser skal settes inn på dekkingen av de enkelte sakene? Hvilke vinklinger skal man velge? Hvilke typer informasjon skal samles inn? Hvordan skal materialet analyseres og skrives ut? Mange av avgjørelsene må treffes uten at beslutningstakeren har oversikt over konsekvensene av de ulike valgene. Rasjonelle valg i klassisk forstand (Andersen 1997:251-252), er ikke mulig. I en slik situasjon kan det være relativt små, uklare og ubevisste signaler som styrer valgene. Og det kan skje en tilpasning til hva man tror grupper (f eks eiere, staten, annonsører og publikum) ønsker. Blant eierne av norske medier er det norske næringslivet tungt representert. En del eiere har interesser i flere medier og i virkomheter utafor mediene. Vi kan si at spørsmålet om i hvilken grad mediene lar seg styre av forventninger - eller forsiktige føringer - fra eierne, er et empirisk spørsmål, men det er en form for empiri som det er vanskelig å få tak i og analysere. Av og til kan en se saker som kan tolkes som en bekreftelse på hypotesene om tilpasning til eiernes ønsker og forventninger.
Mediers krav på autonomi var i tidlige faser (kanskje fram til et stykke ut på
1900-tallet) et krav om uavhengighet i forhold til staten. Gradvis er trusselen mot medienes uavhengighet i større grad kommet fra økonomiske maktgrupper i samfunnet (næringslivet, først og fremst fra annonsører og andre grupper som ønsket positiv, redaksjonell omtale). Eierkontroll blir oppfattet som mer problematisk jo færre eiere det er som har kontroll over mediene.
I det norske mediesystemet er det brei enighet om at eiere og styre i aviser og en del andre mediebedrifter ikke skal blande seg inn i de daglige, redaksjonelle avgjørelsene. Likevel har styret kontroll over avgjørelser som har vidtrekkende konsekvenser for medienes struktur og innhold. Gjennom bedriftenes styre har eierne styring med pengestrømmene. Det er et viktig styringsredskap.
Den engelske medieforskeren Graham Murdock (1982:122) peker på at eierne i store mediekonglomerater har to typer kontroll over de bedriftene de eier:
Fordelingskontroll innebærer makt til å definere bedriftas overordnede mål, rammene for virksomheten og bestemme hvordan ressursene skal settes inn. Murdock nevner fire viktige områder der eierne har stor innflytelse og der de valg bedrifta treffer, kan få store konsekvenser for det som produseres: (i) bedriftas overordnede policy og strategi; (ii) beslutninger om ekspansjon eller nedkutting, enten ved satsing innen egen bedrift eller ved oppkjøp av annen virksomhet eller oppdeling og salg eller nedlegging av deler av egen bedrift; (iii) beslutninger om bedriftas finansiering (lån, aksjeutvidelser, etc.); og (iv) hvordan profitten brukes, hvilke krav eierne eller morselskapet setter til inntjening, hvor mye som tas ut av bedrifta i form av utbytte eller konsernbidrag og hvor mye som pløyes tilbake i egen virksomhet.
Operasjonell kontroll er styring på et noe lavere nivå enn fordelingskontroll, men det betyr innflytelse som går nærmere det nivået der de redaksjonelle beslutningene treffes. Det er snakk om den interne fordelingen av de ressursene en mediebedrift har til disposisjon (f eks fordeling mellom avdelinger, større satsinger etc.). Det er også snakk om hvordan overordnede mål blir operasjonalisert og hvordan strategier blir omdannet til konkrete tiltak, f.eks. hvilke redaksjonelle eller geografiske områder det skal satses på. Sammen med disse typene avgjørelser kan også nevnes valg av ledelses- og organisasjonsmodeller, tilsetting av redaksjonelle og administrative ledere, osv.
Redaktørinstituttet og journalistideologi som garanti mot eierinnflytelse
Mange aviser har opp gjennom tidene hatt grunnleggere og eiere som sjøl har redigert sine aviser. Gradvis har imidlertid redaksjonell ledelse og eierskap blitt skilt, og det har oppstått en potensiell - og ofte reell - konflikt mellom redaktører og eiere om hvem som skal bestemme innholdet i avisa. Lenge før det på 1990-tallet ble vanlig å snakke om «profesjonelle eiere» i mediene, skjedde en profesjonalisering blant journalister og redaktører (Ottosen 1996; Eide 2000).
Norsk Presseforbund ble stiftet i 1910, og ble et forum for profesjonelle og etiske debatter. I 1936 utarbeidet foreningen den første Vær Varsom-plakaten (og den har seinere blitt omarbeidet en rekke ganger). Redaktørforeningen ble stiftet i 1950, og tre år seinere fikk man avisutgiverne med på å underskrive den første Redaktørplakaten (den ble seinere revidert i 1973), der redaktørens ansvar overfor samfunnet er sterkere understreket enn ansvaret overfor eierne. I 1972 ble plakaten akseptert av Arbeidsretten som en bindende arbeidsavtale (Eide 2000:76-80).
Vanligvis har en bedriftseier råderett over hvilken produksjon som skal foregå i hans (unntaksvis: hennes) bedrift, og hvordan denne produksjonen organiseres. Det er ingen formell, nedre grense for hvilke detaljer en eier kan blande seg inn i. Gjennom Redaktørplakaten har aviseierne fraskrevet seg retten til å styre detaljer i avisenes innhold, altså en frivillig og kontraktfestet overføring av makt fra eier til redaktør. De sentrale punktene i Redaktørplakaten sier:
En redaktør forutsettes å dele sitt blads grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme avisens meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med avisens grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. (Redaktørplakaten, sist revidert i 1973)
Bak dette ligger nok oppfatningen av avisenes spesielle betydning som informatører og meningsskapere i samfunnet.
I tillegg til den typen redaktøransvar som henger sammen med at eierne har gitt fra seg myndighet til redaktørene, finnes også et formelt redaktøransvar gjennom det ordinære lovverket (først og fremst straffelova, men også i noen mediespesifikke lover). Redaktørene har ansvar for det som sendes ut.
Redaktørplakaten var opprinnelig en avtale som ble inngått mellom Norske Avisers Landsforening (som representerte avisutgiverne) og Norsk Redaktørforening. Men også andre medier enn dagspressen følger plakaten. Fagpressen hadde fra 1973 en egen redaktørplakat, men i 1995 vedtok Den Norske Fagpresses Forening at dagspressens redaktørplakat også skulle gjelde ved tilsetting av redaktører i fagpressen fra 1997. Ukepressen har en separat, men innholdsmessig langt på veg tilsvarende, plakat som del av tilsettingsvilkårene for sine redaktører (Øy 1998:32-34).
Lenge før denne formaliseringen var redaktørens uavhengighet i forhold til eierne gjort gjeldende i NRK. Siden 1933 har det i NRK vært et prinsipp om at riksprogramsjefen/kringkastingssjefen har det øverste ansvaret for programmene som sendes. Kringskastingsrådet er - som navnet sier - er rådgivende organ som først og fremst kommenterer programmer etter at de er blitt sendt. Det utviklet seg gradvis en praksis om at styret ikke greip inn i konkrete programspørsmål (se f.eks. NOU 1972:25:37, som viser at denne ordningen i alle tilfeller var gjeldende i 1947), og dette ble etter hvert nedfelt i Kringkastingslova. Øverste leder i TV 2 omtales som «administrerende direktør/redaktør» og har en nokså tilsvarende posisjon som kringkastingssjefen har i NRK. Det vakte derfor oppsikt da det våren 1994 ble kjent at TV 2s eiere, med Egmont i spissen, hadde opprettet et programråd bestående av representanter for eierne. De fleste oppfattet dette som en undergraving av TV 2s redaksjonelle frihet, og ordningen ble raskt avviklet etter at den ble kjent. Men det var også noen som ga uttrykk for det prinsippet at eierne hadde rett og plikt til å styre innholdet i tv-kanalen, som på det tidspunktet var i økonomiske vanskeligheter.
I de to tv-kanalene og i en del aviser er det én toppleder for hele virksomheten. Dette kan vi kalle enledermodellen. Tradisjonen i avisene er imidlertid en toledermodell, der det finnes en direktør/disponent som leder den tekniske og administrative virksomheten, underlagt styret, og en redaktør som har øverste ansvar for den redaksjonelle virksomheten.
Redaktørplakaten gir norske avisredaktører en sterkere posisjon og en større grad av redaksjonell frihet i forhold til sine eiere enn kollegene i land som Storbritannia og USA.
Men hvor stor redaksjonell uavhengighet har norske medier i forhold til sine eiere?
Ovenfor er Graham Murdocks to begreper «fordelingskontroll» og «operasjonell kontroll» nevnt. Fordelingskontroll innebærer, som nevnt, blant annet makt til å definere bedriftas overordnede mål.
Redaktørplakaten legitimerer eiernes styring med den overordnede redaksjonelle linja - bladets «grunnsyn og formålsbestemmelser». En må forutsette at avisas grunnsyn virker styrende på viktige deler av innholdet, ikke minst valg av politisk eller samfunnsmessig utgangspunkt. Og det er opp til eierne (styret) å fastsette dette. Det vil også i stor grad være opp til eierne å fastsette hvor detaljert grunnsynet skal presiseres. Som det framgår av sitatet fra Redaktørplakaten, kreves det at en sittende redaktør skal trekke seg fra stillingen hvis han/hun kommer i konflikt med avisas grunnsyn. Redaktørplakatens bestemmelse om at redaktøren «forutsettes å dele sitt blads grunnsyn og formålsbestemmelser» innebærer ikke at redaktøren er bundet til å bære fram eiernes synspunkter i alle spørsmål, og det finnes mange eksempler på redaktører som har irritert sine eiere med sine redaksjonelle utspill. Men eierne bestemmer når de synes bruddene er for mange eller for grove.
En annen viktig, formell avgjørelse som kan sies å høre inn under Murdocks punkt om operasjonell kontroll, er retten til å ansette redaktør. I tillegg til å finne fram til en person med de rette lederegenskaper, søker man også en person med den rette overbevisning og det rette samfunnssynet. Retten til å peke ut redaktør gir eierne (gjennom styret) klar innflytelse over det redaksjonelle innholdet. I avisene er det i de fleste tilfeller bare ansvarlig redaktør som tilsettes av styret, men i en del ledende aviser som Aftenposten, Fædrelandsvennen, VG og Vårt Land, har styret også behandlet andre redaktørtilsettinger. Begrunnelsen for at styret blandet seg inn i tilsettinger på lavere nivå enn sjefredaktør, er at andre redaktører kan være like viktige for å fastsette avisas redaksjonelle linje. Styreformannen i Schibsted, Tinius Nagell-Erichsen, ga Sigurd Allern følgende forklaring på hvorfor styret utpeker Aftenpostens og VGs politiske redaktører:
Etter min mening har eierne et ansvar for å sikre avisens profil mht spørsmål av ideologisk natur. Det betyr også et ansvar for politisk redaktør, ikke bare sjefredaktør. (Allern 1998:18)
I partipressens tid var journalistmarkedet delt etter avisenes partipolitiske grunnsyn. Det var uvanlig at journalister krysset partigrensene og gikk fra ei arbeiderpartiavis til ei borgerlig avis eller omvendt. Og også innafor den ikkesosialistiske pressen var det relativt vanntette skott mellom høyre-, venstre- og senterpartiaviser. Gjennom etterkrigstida gjorde avisene seg frie fra de formelle bånda til de politiske partiene. Denne prosessen ble særlig tydelig på 1970-tallet, sjøl om avisene ofte har beholdt ulike vinklinger til den nasjonale politikken (Simensen 1999). En konsekvens av denne «avpartifiseringen» (Simensens uttrykk), er at det ble ett arbeidsmarked for journalister (Allern 1998:10-11). Men etter en periode med nedbygging av grensene mellom ulike avisgrupper etter politisk farge, kan det synes som om det har skjedd en gjenoppbygging av noen slike grenser etter hvilke eiergrupper avisene tilhører, i hvert fall når det gjelder redaksjonelle ledere. Johann Roppen, som studerer Orkla-aviser, viser at det på redaktørnivå foregår en sjølrekruttering innen Orkla. Det er få eksempler på at Orkla-aviser får redaktører som ikke er rekruttert fra samme avis, eller fra en lederposisjon i ei anna Orkla-avis (Roppen 1997:210).
Redaktørene i pressen har normalt bakgrunn fra redaksjonelt arbeid, eventuelt - fra partipressens dager - som politiker. Når mediene gjør bruk av enledermodell, er det sjølsagt viktig hva slags bakgrunn den redaksjonelle og økonomiske lederen har. I avisene krever det redaksjonelle personalet at topplederen skal ha redaksjonell erfaring, og dette blir oftest respektert av styret. I NRK har kringkastingssjefene uten unntak hatt enten politisk eller redaksjonell bakgrunn, eller de har vært det en kunne kalle «kulturpersonligheter». TV 2s første leder, Arne A. Jensen, var økonom og jurist, hadde det meste av sin yrkeserfaring fra reklamebransjen, og var uten redaksjonell erfaring. Hans etterfølger, Kåre Valebrokk, hadde lang erfaring fra journalistisk arbeid og redaksjonell ledelse.
Det kan variere fra bedrift til bedrift og fra perspektiv til perspektiv hva som er den beste løsningen, men i forholdet mellom redaktør og eiere, er nok toleder-modellen den som gir størst uavhengighet. Uansett må den redaksjonelle lederen forholde seg til eierne/styret i saker som går på økonomi. Dette er spørsmål som får konsekvenser for det redaksjonelle innholdet. Hvor mye lenger eiernes innflytelse strekker seg i redaksjonelle spørsmål, vil blant annet være avhengig av hva eierne ønsker og redaktørens integritet.
Det kan ikke være tvil om at ideen om journalistenes uavhengighet og medienes kritiske funksjon overfor makthavere, står sentralt i den rådende journalistideologien. Slike idealer bremser eieres og andres muligheter å styre innholdet i mediene.
I Maktutredningens undersøkelse av NRK på siste halvdel av 1970-tallet, konkluderte Østbye (1982:226-227) med at NRK - for å bevare sin autonomi - påla seg en forholdsvis streng sjølsensur. Innen NRK var man redd for Stortinget, som stadig viste interesse for å gi institusjonen en uønsket formålsparagraf eller å påtvinge den retningslinjer for programvirksomheten. For å hindre inngrep utenfra, valgte Kringkastingssjef Elster å fastsette et sett programregler (Dahl og Bastiansen 1999:513-520).
Eiernes innflytelse på medienes innhold - en foreløpig konklusjon
Det finnes altså regler som skal fremme autonomi i avisredaksjonene. Reglene om at redaktøren kan stilles til ansvar for det som er skrevet i avisa er nedfelt i Straffelova. Kringkastingssjefens redaktøransvar er presisert i Kringkastingslova. Enda sterkere er dette prinsippet formulert i etiske retningslinjer som er utarbeidet av mediene sjøl - Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Disse reglene samsvarer også med en utbredt ideologi blant journalister i nyhetsmediene.
Slike regler omfatter pressen og nyhetsavdelingene i de riksdekkende radio- og tv-kanalene, og med visse modifikasjoner i journalistisk preget virksomhet i andre medier (fagpresse, ukepresse, nærradio, lokal-tv). Men også i de delene av mediesystemet der de strenge reglene gjelder, har eierne (gjennom generalforsamling og styre) minst tre lett dokumenterbare former for innflytelse. For det første er styret ansvarlig for medienes budsjetter, og kan gjennom dem styre ressursfordelingen i mediebedriftene. Dette får igjen konsekvenser for det journalistiske arbeidet som kan gjøres i bedrifta. For det andre har eierne kontroll over bedriftas formålsformuleringer. Sjøl om tida med tette bånd mellom aviser og partier er over, kan formålsparagrafer fortsatt styre det samfunnssynet som ligger under avisenes framstilling. For det tredje har eierne innflytelse over utpeking av redaksjonell leder og den overordnede organiseringen av bedrifta, også når det gjelder redaksjonen. For en eier som vil utnytte sin muligheter, kan f.eks. et redaktørskifte gi en sterk, klar omlegging av den politiske kursen i en mediebedrift.
Ut over styring på dette nivået er det bare unntaksvis mulig å finne harde bevis på at eierne i dag griper inn i det daglige, redaksjonelle arbeidet i avisene på en slik måte at det får konsekvenser for innholdet. Men de åpne, synlige inngrepene skaper konflikt og åpen debatt. Så lenge åpen og direkte eierstyring skjer så sjelden og i så perifere mediebedrifter som til nå, skaper debatten en årvåkenhet som fører til at inngrepene heller styrker enn svekker redaktørinstituttet. Nye typer eiere og eierstrategier kan endre dette. I øyeblikket er det nok viktigere at redaktører og journalister blir påvirket av eiernes ønsker eller av sin tolkning av hva de tror eierne ønsker, og retter seg etter dette. Med dagens profittorienterte, kommersielle eiere, er kanskje ikke politisk styring det viktigste problemet. Men den nye typen eiere har interesser i mange typer virksomheter, i og utafor mediesektoren. De vil ha objektive interesser i at en mediebedrift ikke driver kritisk journalistikk overfor andre bedrifter innen konsernet. Og motsatt; eierne er interessert i at en mediebedrift skal drive kritisk journalistikk overfor konkurrentene til eierens bedrifter. Kravet om maksimalt økonomisk overskudd i mediebedriftene gir direkte konsekvenser for innholdet: Ensidig profittorientering fører lett til økt ensidighet og redusert pluralisme: Visse syn utafor det som dominerer blant et kjøpesterkt publikum, får vanskeligere for å bli hørt.
Med utgangspunkt i det som er sagt ovenfor, blir det interessant å undersøke hvem som eier de norske mediene.
II. Noen begreper knyttet til eierskap
Fra alle typer medier kan en finne eksempler på enkelte budskap som har motivert til samfunnsengasjement. Men når en er bekymret for at konsentrasjon av eierskapet i mediene kan svekke pluralismen og mangfoldet i mediene, er oppmerksomheten fortrinnsvis konsentrert om de mediene som er viktige kilder for nyhets- og informasjonsstoff og andre som regelmessig produserer opinionsskapende budskap til store grupper i befolkningen. De viktigste mediene blir da aviser, radio og fjernsyn. Disse mediene fungerer både på nasjonalt og på lokalt og regionalt nivå. Men ytterligere noen medier er viktige. Det gjelder de massemedieliknende delene av internett, og det gjelder bokbransjen og deler av periodisk presse (fagpresse, aktualitetsblad). Alle disse mediene kommer med bidrag som er viktige bidrag til informasjonsspredning og debatt i samfunnet. Andre bransjer er viktige for å opprettholde eller undergrave norsk språk og kultur: Bokbransjen, film- og fonogramindustrien (dvs plateindustrien, inklusive lydkassetter, lyd-CDer, minidisk, MP3-filer etc.), ukepressen (Gripsrud 1999).
I den videre drøftingen av eierskap kan det være nyttig å skille mellom noen ulike typer og dimensjoner av eierkonsentrasjon:
- Konsentrasjon innen ett medium eller på tvers av medier: Mono- eller multimediekonsentrasjon.
monomediekonsentrasjon; dvs eierkonsentrasjon innen ett medium (f eks avis eller nærradio). Dette kan skje på to måter: enten ved at noen få, store mediebedrifter er dominerende på markedet, eller ved at en eller flere eiere kontrollerer flere bedrifter innen samme medium.
multimediekonsentrasjon; dvs eierkonsentrasjon på tvers av ulike medier (f eks at samme eier har interesser i både avis og nærradio)
- Overlappende eierskap mellom de store konserna: Her er det igjen to former. For det første: Er det de samme eierne (f eks State Street Bank) som har eierinteresser i flere norske mediekonsern? For det andre: Har de store konserna eierinteresser i hverandre (f eks at Orkla eier en bit av Schibsted)?
- Nasjonal vs. internasjonal eierkonsentrasjon: De fleste medieselskaper har en nasjonal forankring, og har eventuelt ekspandert videre til andre land. I forhold til virksomheten i Norge kan det være rimelig å skille mellom selskap med opphav i Norge, andre nordiske selskap, selskap med tilhørighet i andre land, og eventuelt genuint multinasjonale eller globale selskaper. I tillegg må en huske på at enkelte norske selskaper har eierinteresser utafor Norges grenser.
- Horisontal og vertikal integrasjon:
Grad av vertikal integrasjon går på i hvilken grad en eier kontrollerer bare ett eller mange ledd i produksjons- og distibusjonskjeden (verdiskapsingskjeden), f.eks. om en som eier et tv-selskap også eier sendernettet og/eller studio og selskap som produserer tv-program.
Grad av horisontal integrasjon går på i hvilken grad et selskap eller en eier har ekspandert fra ett medium til et annet eller fra medievirksomhet til nærliggende bransjer, f.eks. fra salg av aviser og ukeblad til pizza, dagligvarer og kosmetikk.
Ò Eierdominans kan vurderes ut fra geografisk nivå: Riksnivå, regionalt nivå og lokalt nivå.
Ó Eierskap som kinesisk eske: Hvem eier eierne (konsernet, men hvem eier konsernet?)? Hvem er det da som utøver eierskapet (aksjonærene eller de tilsatte direktørene)?
Medieøkonomen Robert G. Picard (1989:31-34) drøfter hvor sterk markedskonsentrasjonen må være før konsentrasjonen kan ha skadelige virkninger. Begrepet perfekt konkurranse forutsetter at det er mange selgere på markedet og at hver disse har så begrenset markedsmakt at de må ta omsyn til de andre når de fastsetter sine priser. Hvis antallet aktører reduseres eller noen aktører får en sterk markedsmakt, kan en snakke om en monopolistisk konkurranse. Skjer det en ytterligere konsentrasjon, får en et oligopol, altså en situasjon der et lite antall aktører kontrollerer markedet. Og er det bare én selger på markedet, har denne monopol. Oligopol og særlig monopol kan være resultatet av politiske vedtak (slik kringkastingsmonopolet var fra 1933 til 1981), men det kan også være resultatet av konkurranse, der mindre aktører har måttet gi opp eller er kjøpt opp av større, eller der selgerne organiserer seg i et kartell. Markedsmakt kan måles på ulike måter (se nedafor). Picard refererer tall som han mener ofte brukes til å beskrive en situasjon som nærmer seg oligopol: Hvis de fire største aktørene har en markedsandel på over 50% eller hvis de åtte største har mer enn 70% av markedet (Picard 1989:33). I en slik situasjon vil markedslederne kunne misbruke sin økonomiske markedsmakt. Det bør understrekes at det her er snakk om økonomiske skadevirkninger (høge priser, lav kvalitet, lite variert tilbud, etc. sett fra forbrukerens side, med muligheter til å ta ut stor profitt fra produsent og selgers side). I del I av rapporten ble det argumentert for at smertegrensa for politisk og kulturell skade (i forhold til ytringsfrihet, mangfold etc.) kanskje går vesentlig lavere.
Grad av eierkonsentrasjon i mediene kan måles på ulike måter. Det er tre hovedprinsipper som kan legges til grunn:
- daglig rekkevidde (opplag, lesertall, andel av befolkningen som mottar radio- eller tv-budskapet fra en bestemt kanal i en bestemt tidsperiode, osv.),
- publikums tidsbruk, og
- verdien av omsetningen (se Robinson 1995 for en grundig drøfting).
Hvilken framgangsmåte man bruker for å rekne ut markeds- eller eier-konsentrasjon, får store konsekvenser for hvordan en vil vurdere markedsandeler for de ulike eierne og den samlede eierkonsentrasjonen.
I den videre framstillinga ville det vært svært interessant å lage en enhetlig oversikt over de enkelte eiernes markedsandeler i Norge samlet og med samme kriterium for alle mediene. De nødvendige data foreligger imidlertid ikke. Det vil derfor variere fra medium til medium hvilket kriterium som blir brukt.
Eierskapet i norske medier har endret seg sterkt. 1980-tallet representerer et klart brudd med perioden før. Samtidig ser vi at de som er eiere i norske medier i dag, ikke er nye virksomheter. Med et par unntak har alle dagens store, norske medieeiere en historie i Norge som går tilbake til lenge før 2. verdenskrig. For å bli forståelig må dagens situasjon ses i et historisk perspektiv.
I ei stortingsmelding om pressestøtten fra 1984, kunne kulturminister Lars Roar Langslet slå fast følgende om norsk pressestruktur:
Fra utlandet kjenner vi eksempler på at storparten av presseopplaget er samlet på en enkelt utgivers hånd. Noen pressekonsentrasjon i denne betydning har vi ikke hatt i Norge. (St. meld. nr. 21 1983-84, s. 11)
Snaut ti år seinere var eierspørsmål kommet på den politiske dagsorden, og kulturminister Åse Kleveland beskrev en annen virkelighet i stortingsmeldinga Media i tida:
... eigarskap og andre typar kontroll med media blir samla på stadig færre hender. [...] Aviskonsentrasjonen er eit internasjonalt fenomen. Nye private radio- og TV-kanalar blir også samla på færre hender. I tillegg skjer det konsentrasjon ved at dei same eigarane kontrollerer ulike media på same tid. (St. meld. 32 1992-93)
Når Langslet i 1984 hevdet at eierkonsentrasjon ikke var noe problem i norsk dagspresse, var det langt på veg korrekt: Det var få tilfeller der én eier kontrollerte mer enn ei avis. Det var likevel en ganske sterk grad av konsentrasjon fordi det fantes noen få store aviser, og mange små, og forskjellene mellom store og små ble stadig større. Dessuten foregikk en monopolisering av de lokale markedene. I tillegg til disse to tendensene har det skjedd en homogenisering fordi partibindingene er avviklet. Dette har ført til at avisene i større grad har fått den samme orienteringen i rapporteringen, styrt av journalistiske prinsipper. Jens O Simensen mener at det likevel er forskjeller i grunnholdning mellom avisene etter hvilken politisk gruppering de tradisjonelt har støttet (se note s. * for eksempler på formålsformuleringer).
Innafor andre medier var det sprikende utvikling. I perioden fram til ca 1980 fant det i de fleste mediene en konsentrasjon, i hovedsak ved at de store ble større, til dels supplert med at enkelte mindre måtte gi opp. Sett i ettertidas perspektiv blir tida før 1980 likevel uskyldens tidsalder for eierskap i mediene i Norge. For etermediene var det riktig nok maksimal eierkonsentrasjon: Landets eneste radiokanal og tv-kanal ble kontrollert av samme institusjon, NRK. Men NRK var underlagt demokratisk kontroll. På 1950- og 60-tallet kan vi si at tre forhold gjorde seg gjeldende for avisene og de andre grafiske mediene:
- Hver bedrift hadde sine eiere, og disse hadde ikke eierinteresser i andre mediebedrifter (i en del tilfeller hadde det lokale næringslivet aksjer i lokale aviser)
- I mange middels store og alle større byer kom det ut mer enn ei avis, men både innen avissektoren og i andre grafiske medier skjedde en konsentrasjon ved at de store ble større og en del mindre ble lagt ned.
- Hovedtyngden av avisene hadde erklærte sympatier overfor et politisk parti. Også innen bokforlag og deler av det underholdningspregede bladmarkedet, fantes eksempler på virksomheter som var tuftet på et politisk eller ideologisk grunnsyn.
Det var visse tendenser til at etablerte mediebedrifter ekspanderte inn i nærliggende virksomheter (horisontal ekspansjon), f.eks. Schibsted, som i 1935 etablerte et forlag, først og fremst for å gi ut den aktuelle årboka Hvem Hva Hvor. Chr. Schibsteds forlag ble etter hvert et middels stort forlag. Det var også visse tendenser til kjededannelser, f.eks. skjedde det en teknisk, økonomisk og redaksjonell samkjøring av arbeiderbevegelsens aviser, men uten at eierforholda ble sentralisert i form av et konsern. I 1966 overtok Schibsted VG, som på det tidspunktet hadde et opplag på 30-35 000 og var på kanten av konkurs. Kapitalinnsprøyting fra Schibsted ga muligheter til redaksjonelle satsinger og forbedret distribusjon, noe som igjen ga en enorm suksess på lesermarkedet.
Alle de 10 aktørene som i dag (høsten 2000) er de største medieeierne på det norske markedet (Roppen 2000:79), var viktige aktører allerede før 1980. Men deres aktiviteter var stort sett begrenset til én institusjon/bedrift og ett medium. Orkla var ikke aktør på mediesektoren i 1980, men har eksistert som gruveselskap og etter hvert industri- og investeringsselskap gjennom det aller meste av 1900-tallet.
Det å starte og drive nyhetsmedier i Norge var lenge en virksomhet for idealister, eller i det minste for personer og organisasjoner med et budskap som de ønsket å spre. Aviser var ikke noe som ble kjøpt og solgt, i hvert fall ikke for å få økonomisk utbytte. Også kringkastingen var helt uten kommersiell målsetting: Staten gikk inn for å kunne bruke radioen i folkeopplysningsarbeidet. Bokforlagene har nok også alltid hatt en katedral-side, sjøl om de også alltid må være litt børs. Norsk filmproduksjon ble etter 2. verdenskrig til en viss grad oppfattet som «kultur», og gitt statsstøtte. Men filmimport var en nokså kommersiell virksomhet. En litt tilsvarende plassering hadde platebransjen: Avhengig av typen musikk og om det var norske produksjoner eller import, kunne ulike virksomheter plasseres på ulike steder langs børs - katedral-dimensjonen. Det meste av ukepressen har alltid vært mest børs.
Et studium av perioden før 1980 viser at det var enkelte begivenheter som i ettertid kan ses som en forsmak på framveksten av konglomerater med virksomhet spredt på flere medier, f.eks. Schibstedgruppens etablering av et bokforlag i 1935 og oppkjøpet av VG. Men før konglomeratene for alvor ble dannet, skjedde to viktige endringer i grunnlaget for medieeierskap: i den såkalte jappetida ble mediebedrifter oppfattet attraktive investeringsobjekter, og omtrent samtidig åpnet staten for privat eierskap i kringkastings-virksomhet.
Tidlig på 1980-tallet - nærmere bestemt 1983 - begynte en periode som allerede i samtida fikk navnet «jappetid». Aksjemarkedet ble revitalisert og aksjekursene steig 55% i løpet av noen vårmåneder (Furre 1991:442). Mens fortjenesten på investeringer i aksjer tidligere først og fremst ble tatt ut i form av aksjeutbytte, ble det i jappetida vanlig å kjøpe og selge selskaper og ta ut en kortsiktig profitt enten ved at selskapet fikk en økt verdi i løpet av en kort periode og eieren kunne selge med fortjeneste, eller ved å «slakte» selskapet, dvs ta ut lett tilgjengelige verdier i selskapet og eventuelt selge eller legge ned resten. I denne perioden ble mediebedrifter for første gang i Norge et investeringsobjekt. Mange trodde det var mulig å hente rask profitt av investeringer i denne sektoren. TV-satellitter, internasjonalisering, digitalisering og utbygging av kabelnettverk gjorde at medier ble oppfattet som en vekstbransje. Mange mente det var store rasjonaliseringsmuligheter innen mediesektoren, framfor alt hvis en kunne utnytte det samme materialet i flere medier (synergi-effekter ved å lage større konserner). Flere av de etablerte medievirksomhetene, f.eks. mange av de større avisene, hadde vært forsiktige med å utbetale stort utbytte til aksjonærene. I stedet ble overskuddet pløyd tilbake til bedrifta. Mange aviser eide en verdifull sentrumsgård eller hadde aksjer eller bankinnskudd eller andre lett omsettelige verdier. Men fordi selskapet ga lavt utbytte, var også børsverdien lav.
Ikke bare nye medier fanget oppmerksomheten. Flere aktører gikk inn i et kappløp om oppkjøp av aviser. En av disse aktørene var Orkla. Orkla hadde tidlig på 1980-tallet kjøpt seg inn i andre typer medievirksomhet (kabel-tv, tidsskrift og i 1984 tok selskapet over ukebladforlaget Ernst G. Mortensens forlag). Helt nye selskaper satset på kjøp av avisaksjer (VIP Scandinavia, MediaVision (seinere MediaInvest) m.fl.) og nye investorer dukket opp (Knut Hernæs, Erik Must, Thon-gruppen, Trygve Hegnar, osv).
I 1989 ble de fleste av fagbevegelsens aviser samlet i et formelt konsern, A-pressen. Schibsted ekspanderte virksomheten inn i nye medievirksomheter. Det svenske Kinnevik-konsernet etablerte tv-kanalen TV3 i 1987, og fikk året etter konkurranse fra TVNorge, som en periode ble delvis eid av Orkla.
Den ideologien jappetida representerte, bidro sterkt til omstruktureringen av eierskapet i norske medier. Men i en periode på vel ti år med start i 1981, bidro også en annen faktor til å etablere multimedieeierskap: En statlig mediepolitikk som opphevet NRK-monopolet og ga konsesjoner til private eiere i kringkastingsmediene.
Høyre dannet regjering etter stortingsvalget høsten 1981. Partiet hadde oppløsing av NRKs monopol som en viktig sak. På litt lenger sikt ønsket partiet at det skulle etableres en ny, riksdekkende tv-kanal. Den skulle være reklamefinansiert og uavhengig av NRK. Første steg i oppløsingen av NRK-monopolet skjedde allerede et par måneder etter regjeringsdannelsen, da det ble gitt konsesjon til noen få organisasjoner som ville drive nærradio og lokal-tv. I første fase fikk ingen kommersielle virksomheter slik konsesjon (med et visst unntak for at kabeloperatører de fleste steder deltok i driften av lokal-tv), men aviser var på tross av dette sterkt involvert. I de etterfølgende åra ble nærradio- og lokal-tv-virksomheten utvidet. Nærradioen ble permanent fra 1988. Gradvis kom det inn kommersielle interesser. Aller-gruppen var mest aktiv i forhold til nærradio. I tillegg til nærradio og lokal-tv, ble det gitt tillatelse til overføring av satellittkanaler over lokale kabelnett. Disse netta var kommersielle virksomheter.
De første åra var reklame forbudt både i nærradio og lokal-tv. Dermed var det vanskelig å finansiere slik virksomhet. Fra 1988 ble nærradioen gjort permanent, og det ble tillatt å sende reklame. Reklame i lokal-tv kom først i samband med lover og instrukser som skulle regulere riksdekkende, kommersielt fjernsyn i 1992.
Midt på 1990-tallet skjedde en omlegging av konsesjonsområdene for nærradio og lokal-tv. For nærradio ble prinsippet at det skulle være en kommersiell kanal i hvert område, og at man skulle slippe til flest mulig ideelle kanaler. Aller-gruppens Radio1 fikk konsesjon i de fire største byene, der det også finnes andre kommersielle operatører. Endringene i konsesjon for lokal-tv ble enda mer omfattende. Fastlands-Norge ble delt inn i 29 områder. Ved tildelingen av konsesjoner tok man sikte på å gi konsesjon til grupper med tilstrekkelige økonomiske ressurser til at det var realistisk at de kunne komme i gang. Dette innebar at tunge aktører som allerede var etablert i medievirksomhet i regionen, fikk konsesjon. De fleste lokal-tv-stasjonene sender lokal-tv bare i 3 - 4 halvtimes «vinduer» per dag. Disse stasjonene har avtale med TVNorge som sender sitt ordinære program resten av tida.
Gjennom hele 1980-tallet var spørsmålet om en ny tv-kanal den viktigste mediepolitiske saka, men først i 1990 samlet en TV2-modell flertall på Stortinget. Forslaget gikk ut på å lyse ut konsesjon for en reklamefinansiert, privateid og riksdekkende fjernsynskanal som skulle sende over et jordbundet nett og ha hovedkvarter utafor Oslo. Forslaget innebar relativt strenge begrensninger på reklamen (Ot.prp. nr. 55 1989-90). Med i kompromisset om en ny tv-kanal, fulgte også enighet om to nye radiokanaler: NRK skulle få en 3. kanal, og det skulle opprettes en ny riksdekkende, privateid og reklamefinansiert radiokanal, P4. Da konsesjonene ble tildelt, var særlig den gruppa som fikk ansvaret for den nye tv-kanalen dominert av aktører som allerede var tungt inne på mediemarkedet, først og fremst Schibsted og Gutenberghus (dvs eierne av ukebladforlaget Hjemmet - selskapet byttet kort etter navn til Egmont). Konsesjonen for P4 gikk til en gruppe der det svenske Kinnevik-konsernet var den viktigste drivkraften.
Jappetida hadde gitt starten på oppkjøp av mediebedrifter. Også nye mediebedrifter ble startet opp, særlig innafor radio og fjernsyn. Men minst like viktig for eierkonsentrasjonen var statens tildeling av konsesjoner for nærradio, lokal-tv og for riksdekkende, kommersielle radio- og tv-kanaler. Disse konsesjonene gikk systematisk til aktører som allerede var tunge medieaktører.
I 1993 la ei norsk regjering for første gang fram ei stortingsmelding der flere spørsmål ble tatt opp på tvers av enkeltmediene. I tillegg til en generell diskusjon av utviklingstrekk, medienes rolle i samfunnet, økonomiske rammevilkår og barn og unge, tok meldinga opp to tverr-mediale problemer: Etikk og eierskap (St.meld. nr 32 1992-93). Stortingsmeldinga peker på fire problemstillinger i tilknytning til eierkonsentrasjon innen mediene:
For det første er det faren for politisk eller anna einsretting i medietilbodet dersom mediemakt blir for konsentrert. For det andre blir færre kanaler tilgjengelige for publikum, noko som svekkjer sjansen for å nå fram i media. For det tredje er det risikoen for at media blir for avhengige av morselskapet til å oppfylle si kritiske rolle, særleg dersom dette er involvert i andre næringsgreiner i samfunnet. For det fjerde er mindre kulturelle einingar, mindre land og regionar sårbare for kulturpåverknad frå dei store nasjonale eller internasjonale mediekonserna. (St.meld. nr. 32 1992-93:84)
Stortingsmeldinga peker på at det er stor grad av eierkonsentrasjon i Norge. Den uttrykker særlig bekymring for krysseierskap - det vi kaller multimediekonsentrasjon (se s. *). Stortingsmeldinga inneholdt ikke forslag til konkrete tiltak, men kunngjorde at departementet ville opprette et utvalg som skulle se videre på disse spørsmåla (St.meld. nr 32 1992-93:96).
Eierskapsutvalget ble opprettet i oktober 1993 og la fram sin innstilling i februar halvannet år seinere (NOU 1995:3). På grunnlag av tilråding fra dette utvalget la så regjeringa fram et forslag om lovregulering av medieeierskap (Ot prp nr 30 1996-97). Lova inneholdt ei klar formulering om formålet:
Lovens formål er å fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmulighetene og et allsidig medietilbud.
Lova regulerer ikke det totale markedet, bare oppkjøp. Den inneholder heller ikke en grense for når oppkjøp skal forbys, men for dagspressen kan det gjøres inngrep overfor eiere som har en markedskontroll helt ned til 20% hvis det nye oppkjøpet truer ytringsfriheten. Styrken ved lova er at det kan gripes inn også overfor lokal eierkonsentrasjon. Svakheten ved lova er at den ikke inneholder bestemmelser mot multimedieeierskap. Alt i alt gir lova muligheter for en relativt effektiv begrensning av tendenser til ytterligere eierkonsentrasjon, men svært mye vil være opp til det organet som skal håndheve reglene.
Lova trådte i kraft fra 1. januar 1999, og det ble opprettet et eget organ som skal sørge for at lova håndheves, Eierskapstilsynet. Tilsynet har utarbeidet retningslinjer for hvordan lova skal håndheves. Der utvannes kriteriet ved at tilsynet ikke trenger å gripe inn før en eier kommer opp i en markedsandel på 33.3%. Tilsynet har ikke grepet inn overfor Schibsted, som - litt avhengig av hvordan man rekner - ligger like over eller like under 33%-grensen på aviser, samtidig som selskapet er tungt inne i medier som fjernsyn (sending og produksjon), bøker, film- og videodistribusjon, internett med mer. Bestemmelsen om at Tilsynet kan gripe inn hvis det skjer oppkjøp som skaper en lokal eller regional eierdominans har vist seg å være mer brukt. Fire ganger er denne bestemmelsen brukt, og i alle tilfellene dreide det seg om en kjede eller ei stor avis som kjøpte opp ei lita lokalavis.
Det kan se ut til at man lar de store fiskene gå fri, men for at Tilsynet ikke skal miste sin troverdighet og stå i fare for å bli nedlagt, fanger man noen små og viser dem fram. Det er lite som tyder på at Eierskapstilsynet blir noen effektiv bremse på eierkonsentrasjonen i Norge, bortsett fra at Schibsted muligens vil være tilbakeholden med å ekspandere videre i Norge for å unngå en offentlig debatt. Begrensede muligheter for ekspansjon i Norge har vært en del av begrunnelsen for Schibsteds ekspansjon i andre nordiske land og utafor Norden.
For å beskrive dagens situasjon er det rimelig å bruke de dimensjonene som ble drøftet i del II.
I dagspressen er det tre store eiergrupper: Schibsted, Orkla og A-pressen. I tillegg er det to mindre grupper, en med utgangspunkt i Adresseavisen og en med utgangspunkt i Harstad Tidende. Ved å se på de avisene hvert konsern kontrollerer, dvs har en eierandel på over 50% i, gir Sigurd Høst en oversikt over styrken til de tre konserna, se tabell 1.
| Eiergruppe |
Antall aviser |
Andel av opplag 1999 |
|||
| 1987 |
1993 |
1999 |
uveid *) |
veid *) |
|
| Schibsted A-pressen **) Orkla Andre |
5 38 7 166 |
3 34 15 157 |
3 46 26 148 |
27% 16% 12% 46% |
31% 16% 12% 41% |
| Til sammen |
216 |
209 |
223 |
100% |
100% |
| * ) veiing etter hvor hyppig avisa kommer ut ** ) formelt eksisterte ikke A-pressen i 1987 som konsern Kilde: Høst 2000 |
|||||
Bare 75 av 223 aviser er eid av konserna. Men det er ikke tilfeldig hvilke aviser som er med: Jo større avisa er, desto større er sjansen for at ett eller flere av de store konserna er inne som eiere.
I tabell 1 inngår bare de avisene der et konsern eier over 50% av aksjene. Dette kriteriet fanger ikke opp flere av de store regionavisene utenom Østlandet. Men tabell 2 viser at disse avisene likevel ikke faller utafor interesseområdet til de store konserna.
| Tabell 2 Eierskap i de 15 største avisene i Norge (etter opplag 1999) |
|||||
| Avis |
Opplag |
Eierandeler |
|||
| Schibst. |
Orkla |
A-pr. |
Andre viktige eiere |
||
| VG Aftenposten (morgen) Dagbladet *) Aftenposten Aften Bergens Tidende Adresseavisen Stavanger Aftenblad Dagens Næringsliv Fædrelandsvennen Drammens Tidende Dagsavisen Romerikes Blad Sunnmøsposten Haugesunds Avis Tønsbergs Blad |
373 600 284 300 207 000 180 500 94 600 89 900 73 400 69 346 46 600 46 500 40 300 40 200 38 500 38 300 33 600 |
100% 100% 100% 24% 32% 32% 25% |
28% 28% 17% 99% 95% 99% 93% |
100% |
Jens P. Heyerdahl: 12% Ander-gruppen: 20% **) Erik Must: 18% NHST: 100% ***) Stiftels, Dagsav.: 100% |
|
* ) Se Dagens Næringsliv 18/12-99 ** ) Bonnier solgt til den svenske Ander-gruppen høsten 1999 (Aftenposten 19/4-00) ***) Fred Olsen eier 35% av aksjene i Norges Handels og Sjøfartstidende, Erik Must 14% og «Orkla-sfæren» (Orkla, Hamang og Jens P. Heyerdahl til sammen) 22%. (Dagens Næringsliv 12/2-00) Kilder: For opplagstall: Høst 2000; for eierandeler - i hovedsak Harrie 2000 og Bjørnstad 2000. |
|||||
Etter at Dagsavisen (tidl. Arbeiderbladet) i 1999 ble skilt ut av A-pressen og omgjort til en sjølstendig stiftelse, er A-pressen bare representert på lista med sin største lokalavis, Romerikes Blad (tidl. Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad).
Dagbladet tilhører «Orkla-sfæren» fordi Orkla har en relativt stor eierandel i avisa, i tillegg til at Orkla-sjefen Jens P. Heyerdahl disponerer en stor andel personlige aksjer i avisa. Også i Dagens Næringsliv er Orkla/Heyderdahl tungt inne som eiere. Ellers kontrollerer Orkla fire av de store lokal/ regionavisene på lista, og er en betydelig eier i Adresseavisen og Bergens Tidende.
Toppen av lista domineres av Schibsted, som i tillegg til de tre avisene gruppa kontrollerer, også er tungt inne i Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Hvis en her rekner inn i Schibsted-gruppens opplag, gruppas «andel» av de fire store regionavisene som den eier 24-32% av, har Schibsted temmelig nøyaktig 34% av samlet veid opplag for norsk presse, altså høgre enn den maksimalgrensa Eierskapstilsynet opererer med. I tillegg kommer Schibsted-gruppens eierandel på 39% i det regionale Harstad Tidende-konsernet og indirekte innflytelse over Adresseavisens lokalavis-imperium.
Det er grunn til å merke seg de to regionale konserna, Adresseavisen og Harstad Tidende (HT). Markedsmessig har de to aviskonserna forskjellig posisjon. HT-konsernet er en kjede av lokale aviser i Nordland og Troms, et område som ellers er dominert av A-pressen. På nesten alle områdene der HT-konsernets aviser finnes, konkurrerer de direkte med større aviser fra A-pressen. Adresseavisen har derimot sine lokalaviser i det området der Adresseavisen sjøl er ei dominerende regionavis. I dette området er det få aviser utenom de som tilhører Adresseavisen-konsernet. Men grovt sett hører både Adresseavisen og Harstad Tidende til Schibsted-sfæren.
Figur 1 forsøker å gi en samlet oversikt over Schibsted-sfæren for aviser: Den viser at den totale interessesfæren for Schibsted ikke er tre aviser, men 26 vanlige aviser og landets nest største gratisavis.
Figur 1 Schibsted-sfæren for aviser
SCHIBSTED ASA
100% Aftenposten
Aftenposten (morgen)
Aftenposten Aften
100% VG
100% avis1 (gratisavis i Oslo)
39% Harstad Tidende
Nordlandsposten (72%)
Nord-Salten (90%)
Saltenposten (90%)
Avisen Tromsø (72%)
Ofoten Tidende (85%)
Troms Folkeblad (77%)
Framtid i Nord (72%)
Andøyposten (27%)
32% Adresseavisen
Fosna-Folket
Sør-Trøndelag
Trønderbladet
Innherreds folkeblad og Verdalingen
Meråkerposten
Lokalavisen Hitra-Frøya (49%)
Levanger Avisen (30)
25% Fædrelandsvennen
24% Bergens Tidende
Bygdanytt (40%)
Fanaposten (40%)
Askøyværingen (40%)
10% Asker og Bærum budstikke
80% Scanpix Scandinavia
Scanpix Norge (50%)
(50%)
21% Norsk telegrambyrå
Kilder: Bjørnstad 2000:266-267, supplert med informasjon fra Schibsteds internettsider
I forlengelsen av drøftinga av aviser, bør to andre former for avis nevnes: Gratisaviser og internettaviser.
Etter å ha sett nærmere på et større antall blader, fant Line Helgesen (1998) fram til 22 som oppfylte kriteriene for allmenne gratisaviser, men bare seks av disse kom så hyppig som minst en gang i uka. Ved utgangen av 1999 fant Høst (2000:24) 3 aviser som kommer to ganger i uka og 7 aviser med en utgave i uka. Avisene varierer i størrelse fra 10 000 til bortimot 1/4 million. De to avisene som konkurrerte i Oslo, Osloposten og avis1, var de klart største. Volum og kvalitet på redaksjonelt innhold varierer også sterkt. Et par av disse avisene kommer ut på steder der det ikke kommer ut ordinære aviser og 4-5 stykker kommer ut i lokalsamfunn der det ellers er lokalt avismonopol. På slike steder kan en lokal gratisavis innebære en utvidelse av ytringsfriheten, men mange av disse avisene har en gjennomgående lav kvalitet på det redaksjonelle stoffet, og økonomisk kan de representere en undergraving av vanlige aviser med et mer seriøst innhold. De største gratisavisene eies av Schibsted og A-pressen, altså de to største eierne i tradisjonelle aviser. Gratisavisene representerer med andre ord en ekstra kanal for allerede sterke medieeiere.
Internett brukes av stadig flere aviser for å spre deler av det redaksjonelle budskapet. Sigurd Høst (2000:14 og 24) har undersøkt hvilket internett-tilbud de 222 dagsavisene har. Om lag 1/3 har en nyhetstjeneste på internett. Om lag 60 aviser har en fyldig nettavis, men bare 12 dreiv en oppdatert nyhetstjeneste. Det er en helt klar sammenheng mellom - på den ene siden - avisenes størrelse og økonomiske styrke, og - på den andre side - sannsynligheten for at avisa har en nyhetstjeneste på internett. Også her får en altså at internettaviser betyr en forsterket spredning av de avisene som allerede står sterkt på sine primære markeder, mens små og svake aviser oftest har et begrensa tilbud eller ikke noe tilbud i det hele. Men i tillegg til at vanlige aviser har internettutgaver, finnes det også andre aviser og avisliknende informasjonstilbud på internett. Det viktigste eksemplet er Nettavisen. Nettavisen er eiermessig uavhengig av andre aviser. Våren 1999 gikk Orkla inn som største aksjonær i Nettavisen, men noen måneder seinere solgte Orkla og de fleste andre aksjonærene sine aksjer til det svenske internettselskapet Spray. Spray sjøl, digi.no og en del andre internettoperatører driver mer og mindre spesialiserte nyhetstjenester, ofte i kombinasjon med internettportaler (se nærmere drøfting under overskriften Internett).
Gratisaviser og aviser på internett bringer i liten grad inn nye og uavhengige aktører, men representerer alternative kanaler for medier og eiergrupper som allerede står sterkt innen avisbransjen.
Feltet periodisk presse (ukepresse, tegneserier, fagpresse) er ei sammensatt gruppe av publikasjoner som har det til felles at de kommer ut med regelmessige mellomrom, men frekvensen varierer fra 1 gang i uka til et par ganger i året. Særlig gruppa fagpresse er uhyre sammensatt, både med omsyn til form, innhold, redaksjonelle forhold, opplag, spredning, osv De fleste av de store bladene utgis av foreninger og hovedtyngden av opplaget spres til medlemmer. Men innen denne sektoren finnes også en lang rekke blad som selges i abonnement og løssalg og som konkurrerer om publikums interesse og penger gjennom sitt redaksjonelle innhold. Dette er et medium der det er mange og ulike aktører og der det er vanskelig å vurdere markedsandeler for ulike eiergrupper.
Ukepressen og tegneseriemarkedet er mer oversiktlige. I begge disse bransjene er det rimelig å ta utgangspunkt i forlag. Hvert forlag gir ut flere blad. Når det gjelder tegneserier er det en del variasjon mht. hvilke blad som kommer ut, blant annet fordi forlagene eksperimenterer for å finne ut hva som slår an. Kjernen av ukebladmarkedet - de «klassiske» ukebladene - er derimot svært stabile. På tegneseriemarkedet er det en stor og en mindre aktør. Den store aktøren er Egmont (med bl.a det klart største bladet, Donald Duck). Den andre aktøren på dette markedet er Bladkompaniet, som siden januar 1999 eies av Schibsted.
På 1950 og 60-tallet var det fire store forlag, gruppert om hvert sitt «klassiske» ukeblad: Allers, Hjemmet, Mortensen (Norsk Ukeblad), og Illustrert. I tillegg kom noen mindre og lenge uavhengige ukeblad (viktigst var Familien). Illustrert Familieblad først ble solgt til Gyldendal (1969) og kort etter nedlagt (1971). Familien ble kjøpt opp av Hjemmet. Da gjensto tre enheter. Ernst G. Mortensens forlag ble kjøpt opp av Orkla i 1984. Ved årsskiftet 1992-93 gikk Mortensen og Hjemmet sammen til ett forlag, Hjemmet-Mortensen, der Orkla og Egmont eier 50% av aksjene hver. Den andre utgiveren av ukeblad, er Aller-gruppen, som har delt sine ukebladinteresser i to forlag, Se og Hør Forlaget AS og AS Allers Familie-Journal, men disse blir her sett på som ei gruppe. Utover Hjemmet-Mortensen og Aller, er også Bonnier inne på det en litt utvidet kan kalle ukebladmarkedet, bl.a med det populærvitenskapelige bladet Illustrert Vitenskap
For bokbransjen er det naturlig å konsentrere oppmerksomheten om forlagene. Det er vanskelig å få pålitelige tall for hvor mange bøker som selges. Det beste estimatet for styrken til de ulike gruppene, er verdien på den totale omsetningen. Målt på denne måten var de største forlagsgruppene i Norge i 1998 (samlet omsetning i parentes):
- Aschehoug (741 mill kr)
- Gyldendal (585 mill kr)
- Cappelen (530 mill kr)
- Egmont Norge (forlagenes omsetning: 405 mill kr)
- Universitetsforlaget (345 mill kr)
Aschehoug, Gyldendal og Cappelen har lenge vært de tre ledende forlagene i Norge, men de har styrket sin posisjon siden 2. verdenskrig, dels gjennom egen vekst, dels gjennom oppkjøp av en rekke mellomstore forlag.(ad Notam, Tiden, Olaf Norli, Oktober, Grøndahl, Dreyer). Gyldendal og Aschehoug kjøpte i 1999 ut de andre eierne av Universitetsforlaget. Deretter ble Universitetsforlaget nedlagt som et sjølstendig forlag. En del virksomhet ble flyttet over til Gyldendal, mens Det nye Universitetsforlaget ble opprettet som et heleid selskap innafor Aschehoug-gruppen. Bokklubber står for omlag en femdel av den samlede bokomsetninga i Norge. De store forlagene eier de store bokklubbene.
Gyldendal og Aschehoug samarbeider tett om flere tiltak (Kunnskapsforlaget, De norske bokklubbene, Forlagssentralen, med mer, tidligere også Universitetsforlaget). Det tette samarbeidet har ført til at flere som har studert bokbransjen, mener det er rimelig å betrakte de to som ei gruppe (Andreassen 1992: 105-108; Ringstad 1990; og Eierskapsutvalget NOU 1995:3: 38-39).
Radio er et medium der det kan være nyttig å skille mellom ulike nivåer. Tabell 3 viser antallet radiokanaler i Norge på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I tillegg til disse fire kanalene, som alle er bortimot riksdekkende over jordbundne sendere, tilbyr NRK fire kanaler som til dels kan tas inn på vanlig måte i enkelte av de store byene, dels kan tas inn gjennom digitale mottakere og dels gjennom internett: NRK Alltid nyheter, NRK Alltid klassisk, NRK Metro og NRK Stortinget. Disse kanalene er enda mer spesialiserte enn NRKs tre ordinære kanaler.
| Tabell 3 Radiokanaler i Norge 1999 |
||
| Nivå |
Kanal |
|
| Riksdekkende |
NRK P1 |
NRK (Staten) |
| NRK P2 |
NRK (Staten) |
|
| NRK Petre |
NRK (Staten) |
|
| P4 Radio hele Norge |
MTG: 33%, Endre Røsjø 13% *) |
|
| Regionale |
17 distriktssendinger |
NRK (Staten) |
| Sámi Radio |
NRK (Staten) |
|
| Lokale |
290 konsesjoner i 213 konsesjonsområder |
Ideelle organisasjoner og kommersielle virksomheter |
| *) Dagens Næringsliv 28/6-00 |
||
Det er visse tendenser til kjededannelser i nærradioen. Flere kristne nærradiostasjoner samarbeider om utveksling av programmer. Disse organsasjonene har også forberedt seg på å etablere en riksdekkende kanal når muligheten byr seg, dvs når det åpnes for digital overføring. Her samarbeider organisasjonene med Aller-gruppen og det amerikanske radioselskapet Clear Channel Communications.
Norsk Aller bygde fra 1988 gradvis opp Radio1-kjeden. Ved den nye fordelingen av konsesjoner for nærradio i 1997-98, fikk Radio1-kjeden konsesjoner i de fire største byene, Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Høsten 1999 kjøpte Clear Channel Communications halvdelen av aksjene i Radio1-kjeden. Aller er også tungt inne i reklameformidling til nærradioene.
På grunn av NRKs sterke stilling på radiomarkedet, får Staten en tilsvarende sterk rolle som eier. Kinnevik (1/3 av P4) og Norsk Aller (1/2 av Radio1) er andre viktige eiere på radiomarkedet.
Også for fjernsyn kan det være rimelig å starte med en oversikt over de viktigste kanalene (se tabell 4).
| Tabell 4 TV-kanaler i Norge 2000 |
||
| Nivå |
Kanal |
Eier |
| Helt eller delvis riksdekkende over jordbundet nett |
NRK1 |
NRK (Staten) |
| NRKto |
NRK (Staten) |
|
| TV 2 |
Schibsted, Egmont, A-pressen 33% hver |
|
| TVNorge |
SBS 51%, TV 2: 49% |
|
| Riksdekkende via kabel eller satellitt |
TV 3 |
MTG |
| Viasat pluss |
MTG |
|
| Metropol |
Media Banca (30%), Alta Barcley (30%), Møller-gr (16%), Einar C. Nagell-Erichsen (6%) *) |
|
| div. andre satellittkanaler, til dels med norsk tale og/eller norsk teksting |
bl a MTG (TV1000), Bonnier (svensk TV4) |
|
| Regionalt |
9 regionale sendinger |
NRK - Staten |
| Lokal-tv: konsesjon i 29 områder |
bl a A-pressen, Orkla og Schibsted (indirekte) |
|
| *) Dagens Næringsliv 29/9-99 |
||
NRK har en noe svakere posisjon på tv-markedet enn på radiomarkedet, men NRK1 er fortsatt (1. halvår 2000) kanalen med størst daglig oppslutning. TV 2 er nest størst. Schibsted, Egmont og A-pressen eier ca 1/3 av aksjene i TV 2 hver. TV 2 eier igjen 49% av aksjene i TVNorge, resten eies av SBS, som nå kontrolleres av UPC (United Pan-Europe Communications). I en periode fra våren 1997 til høsten 1999 hadde TV 2 programansvaret for TVNorge, og koordinerte til en viss grad programoppsettet for de to kanalene. Fortsatt (sommeren 2000) produserer TV 2 nyhetsprogrammene for TVNorge.
Den kanalen som først utfordret NRK, var TV3, som startet ved årsskiftet 1987-88. Den har hele tida vært eid av det svenske Kinnevik-konsernet (nå via Modern Times Group, MTG). TV3 sender fra London. Derfor trenger det ikke konsesjon og det er heller ikke forpliktet til å følge norske bestemmelser når det gjelder reklame. Kanalen sender f.eks. reklame før og etter barne-tv, og den bryter av programmer for å sende reklame. Alt i alt er dette en mer reindyrket kommersiell kanal enn TV 2 og TVNorge. TV3 kommer nokså nær de typiske kjennetegn for en kommersiell kanal i sin programoppbygging og sitt innhold. Kinnevik/MTG har vært aktive i forsøk på å lansere ytterligere kanaler for det norske markedet, men har hatt liten suksess ut over TV3. Våren 2000 har gruppen lansert kanalen Viasat pluss med et blandet tilbud av serier og sport. I tillegg har Kinnevik/MTG i lang tid tilbudt to betal-tv filmkanaler (TV1000 og Cinema).
Høsten 1999 kom en annen nyskapning på lufta, nemlig kanalen Metropol. Den sender med utgangspunkt i lokal-tv-konsesjonen for Oslo-området, men den distribueres også via satellitt og formidles i mange kabelanlegg i andre deler av landet. I denne kanalen er det relativt tunge utenlandske eierinteresser (uten andre koplinger til det norske mediemarkedet), og norske investorer.
Det franske (eller pan-europeiske) selskapet Canal+ formidler filmkanaler til mange land, bl.a tre kanaler som er rettet inn mot Norge (Canal+, Canal+ Gul og Canal+ Blå; den siste bare i digital form). Selskapet Canal+ samarbeider med NRK, TV 2 og Telenor i selskapet Canal Digital om overgangen til digitalt fjernsyn. Her konkurrerer de med Kinnevik/Viasat. Canal+ og Viasat har utviklet hvert sitt system for koding og dekoding av digitale signaler, og paraboleiere risikerer å måtte investere i to kostbare dekodere hvis de vil se tv-kanaler fra de to konkurrerende gruppene.
Lokal-tv består av 29 konsesjoner for fastlandsnorge og en for Svalbard. Både A-pressen og Orkla har vesentlige interesser i lokal-tv. Begge konserna er særlig tungt inne i lokal-tv i områder der de står sterkt som aviseiere. Verken Schibsted-gruppen eller selskap som gruppa eier aksjemajoriteten i, har konsesjon. Men store aviser der Schibsted eier mellom 25 og 40% av aksjene, kontrollerer flere steder lokal-tv-konsesjoner. Det er dessuten verd å merke seg at to regionale aviskonsern, Adresseavisen og Harstad Tidende har lokal-tv-konsesjon i sine avismessige primærområder.
Kabel-tv er ikke noe eget medium, men en distribusjonskanal. Men kabelselskapene har en veldig sentral rolle fordi de valg kabelselskapene foretar, bestemmer hvilket tilbud av tv-kanaler publikum får. Sjøl om det kan være flere kabeloperatører på nasjonalt nivå, vil det for den enkelte husstand sjelden være mer enn en aktuell leverandør fordi hvert geografisk område bare er kablet av en av operatørene.
Det er i dag to selskaper som dominerer markedet, det nederlandskdominerte UPC (United Pan-Europe Communications) og et datterselskap av Telenor, Avidi. Til sammen dekker disse trolig godt over 90%, og de er om lag jamnstore: Avidi har 345 000 abonnenter, mens UPC har 330 000 abonnenter (Dagens Næringsliv 14/4-00).
Kabelanleggene har tradisjonelt vært bygd ut for envegs distribusjon av tv-signaler, fra antenneanlegg fram til den enkelte husholdning. Med overgang til digitale signaler, vil kablene kunne brukes til tovegs kommunikasjon. Dette åpner for at kablene kan få andre bruksområder i tillegg til å overføre tv-signaler. Særlig UPC har vært aktivt ute og markedsført både internettoppkopling og telefontjenester via samme nett som kabel-tv. Her er det i utpreget grad snakk om en konvergens mellom ulike teknologier. Det er neppe tilfeldig at Microsoft har en større aksjepost i UPC (7% - Dagens Næringsliv 5/4-00).
Internett er heller ikke et medium, men en kanal som kan brukes til mange typer informasjonsinnhenting og -utveksling. Ulike selskaper tilbyr oppkopling via vanlig telefonlinje eller ISDN-linje for å kople heime-PC til internettet.
De to viktigste tjenestetypene på internett, er elektronisk post og World Wide Web. Det første er primært en personlig tovegs kommunikasjon på linje med brev og telefon, og altså ikke et massemedium, sjøl om det også brukes mye til massesending av budskap.
Mange norske enkeltpersoner og firmaer har sine web-sider med informasjon. Det er umulig å estimere totaltall for antallet web-oppslag, men Gallup lager på grunnlag av intervjuer estimater for bruken av en del av de mest brukte nettstedene i Norge. Bare de nettstedene som betaler for det, blir registrert, og det er stort sett bare nettsteder som finansierer virksomheten gjennom reklame. Statens sentrale informasjonskilde, Odin, er f.eks. ikke med. I forhold til reklame og økonomisk makt, er alle disse nettstedene viktige. Søkemotorer og portaler er viktige portvakter eller trafikkdirigenter som sender brukerne videre til visse nettsteder heller enn til andre. På samme måte som reine nyhetsmedier kan de også prioritere visse aktører eller visse samfunnsspørsmål framfor andre. Flere av portalene har henvisninger til nyheter. Scandinavia Online (SOL) var det mest brukte nettstedet (2. kvartal 2000, ifølge Gallups nettbrukersurvey). Selskapet ble børsnotert sommeren 2000. Før introduksjonen på børsen eide Schibsted 50%, Telenor 21% og svenske Telia 25% av aksjene. SOL er igjen inne som eier i flere av de øvrige, mest brukte internettportalene, f.eks. Din Side.
Internett omtales gjerne som et medium som har vært med på å demokratisere informasjonsflyten fordi det kreves relativt begrensede ressurser for å bli avsender av informasjon som mange kan motta. Dette er i og for seg korrekt, og i spesielle situasjoner kan det tenkes at internett faktisk fungerer på den måten. Men fordi tilbudet av informasjon på internett er så enormt stort, vil det bare være noen få nettsteder som blir allment kjent og hyppig brukt av mange. Det kan tenkes at dyktige enkeltpersoner eller grupper uten spesielle ressurser kan utvikle tjenester som blir populære. Men da er det stor sjanse for at disse blir kjøpt opp av økonomisk sterke grupper. Ser en på de faktiske bruksmønstrene, er det en 5 - 10 virkelig store nettsteder, og alle disse blir dominert av aktører som allerede er sentrale i andre medier. Ser en bort fra søkemotorene, er Schibsted dominerende eier for nesten alle de store nettstedene. Telenor og Orkla er også tungt inne i flere av internetts viktige informasjonsleverandører i Norge.
Fonogram (dvs lydmedier: Plater, kassetter, CDer, mv), film og video er bransjer som alle er sterkt dominert av utenlandske produksjoner. De selskapene som eksisterer i Norge er i varierende grad under utenlandsk kontroll, men alle de største er utenlandske.
Video som medium slo gjennom da det ble mulig å leie spillefilmer på VCR-kassetter. Fram til midt på 1990-tallet var det utleie som dominerte videomarkedet, men siden 1995 har verdien av kassettsalg vært større enn verdien av utleie (Bjørnstad 2000:230). Det er stort sett de samme aktørene som er aktive på begge disse markedene. Amerikanske videoer dominerer markedet, og det er ikke overraskende at datterselskaper av amerikanske produksjonsselskap er store aktører på det norske markedet (Buena Vista, dvs Disney, og CIC). Men også aktører som Egmont, Schibsted og Bonnier er tungt inne i denne sektoren
Noe av den samme strukturen finner en også for filmimport; amerikanske datterselskaper og nordiske selskaper dominerer markedet. Kommunenes Filmcentral (KF) eies av de kommunale kinoene. KF er nest største aktør (målt etter antall distribuerte, nye filmer 1998), bare slått av Egmont Columbia Tristar (50% Egmont-eid). Også i to andre selskaper har viktige aktører fra andre deler av det norske mediemarkedet betydelige eierinteresser: Sandrew Metronome Norge (50% Schibsted) og SF Norge AS (Bonnier).
Med multimediekonsentrasjon menes det som ofte kalles krysseierskap; det at en aktør har eierinteresser i virksomheter som dekker flere medier. Johann Roppen har laget ei liste over de 13 største medieeierne i Norge i 1998, reknet etter omsetning, se tabell 5.
| Selskapsform |
Omsetning i Norge 1998 (NOK) |
|
| Schibsted, Norge NRK, Norge A-pressen, Norge Orkla, Norge Bonnier, Sverige Egmont, Danmark Aller, Danmark Telenor, Norge Aschehoug, Norge Gyldendal, Norge MTG *), Sverige Janco (UPC), Nederland SBS **), Luxembourg |
ASA, børsnotert Statlig AS ASA, børsnotert ASA, børsnotert AB Stiftelse AS, børsnotert Statlig AS AS AS, børsnotert AS, børsnotert AS, børsnotert AS, børsnotert |
3 850 2 877 2 270 2 133 1 119 1 086 983 720 670 530 485 360 218 |
| *) Modern Times Group/Kinnevik **) Scandinavian Broadcasting System Kilde: Roppen 2000:79 |
||
Det kan diskuteres om det er rimelig å rekne SBS som en egen aktør, bl.a fordi UPC eier 23% av SBS. Våren 2000 så det ut til at UPC skulle overta hele SBS, men salget stoppet etter et fall i kursen for UPC (Dagens Næringsliv 23/5-00). De to forlagene som er med på lista, Aschehoug og Gyldendal, har konsentrert virksomheten innen bokbransjen. Det er da rimelig å rekne ti selskaper som store multimedieselskaper. Schibsted, NRK, A-pressen, Orkla, Bonnier, Egmont, Aller, Telenor, Kinnevik og UPC. I tillegg ligger det store, finske selskapet Sanoma i vannskorpa og kan raskt bli sentral aktør også i Norge.
I tabell 6 er det gjort et forsøk på å sette sammen tall fra drøftinga av eierkonsentrasjonen i de ulike mediene. En skal ikke svelge alle detaljene i tabellen ukritisk. Noen mindre aktører kan være utelatt, tallene kan være fra litt ulike år, noen eierskap er det kanskje ikke tatt omsyn til, mv. Markedsandelene er reknet ut på ulike måter (opplag, tidsbruk, omsetning - se drøftingen om de enkelte mediene). Likevel gir tabellen trolig et rimelig godt totalbilde.
| Tabell 6 De største eiernes posisjon i norske media - sammenfatning |
||||||||
|
|
Medium |
|||||||
|
|
Avis |
Ukepresse |
Tegneserie |
Bok |
Radio |
TV |
Kabel-tv **) |
Internett |
| Schibsted |
31% |
|
10% |
?% |
|
12% |
|
størst |
| Staten *) |
|
|
|
|
58% |
39% |
49% |
nr 2 ? |
| A-pressen |
16% |
|
|
|
|
12% |
|
|
| Orkla |
12% |
27% |
|
|
|
|
|
stor |
| Bonnier |
|
10% |
|
18% |
|
|
|
|
| Egmont |
|
27% |
90% |
11% |
|
12% |
|
|
| Aller |
|
36% |
|
|
4% |
|
|
|
| Kinnevik |
|
|
|
|
9% |
8% |
|
stor |
| UPC |
|
|
|
|
|
4% |
46% |
|
| Aschehoug |
|
|
|
28% |
|
|
|
|
| Gyldendal |
|
|
|
27% |
|
|
|
|
| Alle andre |
41% |
0% |
0% |
16% |
28% |
13% |
5% |
? |
| Markedsandel: 3 største eiere |
59% |
90% |
100% |
73% |
72% |
63% |
Ca 95% |
? |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
| *) NRK og Telenor. Også andre statsinstitusjoner er inkludert når det gjelder internett. **) Basert på tall for Avidi og UPC og en antakelse om at disse dekker 95% av markedet.
|
||||||||
Tabellen gir grunnlag for å trekke tre konklusjoner:
- I hvert enkelt av mediene er det en meget sterk grad av eierkonsentrasjon.
- Noen aktører går igjen med tunge eierinteresser i flere av de viktigste mediene
- Ei gruppe på 6 - 8 eiere dominerer det norske mediemarkedet
I tillegg viser den mer detaljerte gjennomgangen at sjøl om selskap som kontrolleres av disse eierne ofte er i konkurranse med hverandre, ser en i andre sammenhenger at eierne inngår i allianser eller samarbeider tett (Orkla/Egmont i ukepressen, Aschehoug/Gyldendal i bokbransjen, Schibsted/A-pressen i tv-sektoren).
Eierkonsentrasjonen overskrider de faregrensene som Picard (se *) setter ut fra tradisjonelle, økonomiske vurderinger: Konsentrasjonen i Norge har for alle mediene for lengst blitt så stor at en må snakke om oligopol og monopol. Ovenfor er det også argumentert for at smertegrensa for mangfold og ytringsfrihet trolig burde settes lavere enn grensene for økonomiske skadevirkninger.
Krysseierskap og overlappende eierskap
Krysseierskap er tidligere (se *) definert som det forhold at de store eierne har aksjer i hverandres morselskap. Det finnes mange slike koplinger mellom de store medieeierne, men eierandelene er gjennomgående så små at de betyr liten stemmestyrke på generalforsamlinger etc. Orkla har eierinteresser i fire av de selskapene som vi ovenfor har identifisert som store medieeiere i Norge.
Begrepet overlappende eierskap kan også brukes om det forholdet at flere av de store morselskapene har delvis samme eiere. For eksempel var Chase Manhattan Bank inne som betydelig eier både i Schibsted og A-pressen samtidig. Folketrygdfondet har også eierandeler i flere norske medie-konsern.
Både krysseierskap og overlappende eierskap kan redusere graden av konkurranse mellom bedriftene, og forsterker dermed ytterligere virkningen av eierkonsentrasjonen.
Vertikalt og horisontalt
Grad av vertikal integrasjon kan vurderes ut fra hvor mange ledd fra råvareproduksjon til konsument den enkelte bedrifta eller det enkelte konsernet har kontroll over. En kan si at hvert ledd i prosessen representerer en verdiskaping eller verdiøkning for varen. Hvor mange ledd i verdiskapingsprosessen den enkelte bedrifta kontrollerer, er en alternativ måte å definere vertikal integrasjon på.
Ulike medier har ulike tradisjoner for hvor stor del av virksomheten som skal foregå «innen huset». I allmennkringkasting utfører avdelinger i sjølve institusjonen det meste av programproduksjonen. I kommersielle tv-kanaler er det vanlig å sette det aller meste av produksjonen ut til uavhengige selskaper. I bokbransjen er forlagets egen virksomhet mye mer begrensa enn det en finner i ei avis. I avisa blir alle funksjoner fra skriving via redigering, trykking og fram til utbæring til kunden gjort av personer som er ansatt i avisa. I bokbransjen utfører uavhengige bedrifter setting, trykking og innbinding, det er et eget grossistledd, og bokhandelen er sjølstendig i forhold til forlagene.
I kommersielt fjernsyn og i bokbransjen finner en aktuelle eksempler på vertikal integrasjon. Produksjon av de norske programmene for TV 2 utføres i meget stor grad av selskaper og i studioer som er eid av TV 2 (Nydalen Studios) eller av TV 2s eiere (Schibsted og Egmont) (Rinde 1999). I 2000 kjøpte Telenor seg inn som en av tre store aksjonærer i A-pressen. Motivet var å ha en fot innafor i et produksjonsmiljø hvis det ble aktuelt for Telenor å bruke sine bredbånd- og kabel-tv-anlegg til å formidle egne (eksklusive?) programtilbud, eventuelt i konkurranse med NRK og TV 2. Bokbransjen representerer et tredje eksempel på at selskaper sprer seg til nye ledd i verdiskapingskjeden: De store forlagene har lenge kontrollert grossistleddet (Forlagssentralen, eid av Gyldendal og Aschehoug; og Sentraldistribusjon, eid av Cappelen). Omkring tusenårsskiftet startet Aschehoug og Gyldendal et omfattende oppkjøp av bokhandler (Østbye 2000).
Horisontal integrasjon er en prosess som innebærer at en produsent eller eier øker spekter av produkter selskapet tilbyr. Enkelt sagt kan en si at Aschehoug har et snevert produktspekter; det eneste man tilbyr er bøker. NRK startet med å tilby radio. Deretter skjedde en horisontal utvidelse av tilbudet til også å omfatte fjernsyn. Når NRK også tilbyr bøker, CDer, videoer og internetttjenester med utgangspunkt i sin programvirksomhet, er dette en ytterligere horisontal utvidelse. Hvis en skal snakke om horisontal integrasjon, må de forskjellige produktene ha en indre sammenheng.
Virksomhet i ett medium kan ofte utnyttes i et annet medium. Ord som gjenbruk og synergi kan beskrive slike prosesser. Da Aftenposten etablerte forlag for å gi ut Hvem Hva Hvor fra 1935 og utover, kan stå som eksempel: Mye av informasjonen som inngikk i årboka, hadde allerede stått på trykk i avisa. Generelt kan erfaring fra ett medium (kunnskap om medieproduksjon og -markeder) være nyttig hvis man kjøper eller etablerer virksomhet innen en annen mediesektor. Slike forhold kan være en av grunnene til at mediebedriftene ekspanderer fra ett medium til andre medier. Mer problematisk ut fra journalistisk integritet, er det å bruke en av konsernets mediebedrifter for å markedsføre andre eller for å få politisk gjennomslag for konsernets strategier.
Mediebedrifter kan også ekspandere til nærskyldte virksomheter, f.eks. til andre deler av underholdningsindustrien, sport, reklame osv Dette kan skape positive ringvirkninger for de enkelte selskapene eller for eierne. Orkla er et mangfoldig selskap med virksomheter i mange sektorer og over hele landet og utgjør trolig landets største annonsørgruppe. Samtidig er konsernet eier av viktige annonseorganer (ukeblad, aviser, Direct Mail, etc.). Da Orkla startet sin mediesatsing, ga viseadministrerende direktør Odd Bøe i Aftenposten uttrykk for frykt for at Orkla ville misbruke sin posisjon som storannonsør og medieeier (Aftenposten 29/11-86).
Seinere ble det også gitt et visst empirisk belegg for at Orklabedrifter gjennom sin annonsering favoriserte konsernets egne mediebedrifter. Hvorvidt konsernlojaliteten går fra de redaksjonelle delene av mediene til andre deler av konsernet, er det generelt vanskelig å dokumentere.
Internasjonalisering i mediesektoren kan drøftes i forhold til produksjon, innhold og konsum. I denne rapporten er det eierskap i norske medier som står i sentrum. I en slik drøfting kan internasjonalisering være både at utenlandske selskaper etablerer seg i Norge, at utenlandske selskaper eller enkeltpersoner kjøper aksjer i norske mediebedrifter, og at norske selskaper etablerer seg i utlandet.
Medier har aldri vært helt nasjonale, i hvert fall har Norge aldri vært isolert fra mediene og medieutviklingen utafor landets grenser. Gjennom hele 1900-tallet var f.eks. norsk ukepresse dominert av danske ukeblad eller danskeide ukebladforlag. Langt på veg kan en snakke om et nordisk mediemarked, der en drøy håndfull store aktører (Bonnier, Schibsted, Sanoma, Egmont, Aller) opererer innen flere medier i flere nordiske land.
Den internasjonale storkapitalen har vært relativt lite til stede i Norden om en ser bort fra platebransjen og til en viss grad film og video. Med kommersialiseringen av radio og fjernsyn er multinasjonale selskaper kommet inn i stadig flere medier i Norge. Viktigst her er sjølsagt utviklingen når det gjelder satellittkanaler og kabeldistribusjon. Flere av de satellittkanalene som er tilgjengelige, er rettet mot et multinasjonalt publikum (BBC World, Eurosport, den franskspråklige kanalen TV5, MTV, osv.). Men fortsatt foretrekker folk klart de norskspråklige kanalene.
Amerikansk kapital kom tidlig inn i TVNorge. Nå er det UPC (United Pan-European Communications) som kontrollerer 51%. UPC eies av United Global Communications og Microsoft (Aftenposten 7/9-99). UPC er også nest største eier av kabelnett i Norge (Dagens Næringsliv 13/4-00). Særlig UPCs satsing på kabel kan bli viktig. Selskapet tilbyr - som nevnt - telefon- og internett-tjenester via kabelanlegget, og kan på litt sikt gi et stort tilbud av tv-kanaler og andre medietilbud via et tovegs nett.
Et par andre multinasjonale selskaper har også et fotfeste i Norge. Det amerikanske radioselskapet Clear Channel Communications kjøpte halvdelen av aksjene i Radio1-kjeden og er deleier i en konsesjon for digital riksradio. Betalingstv-selskapet Canal+ er en viktig samarbeidspartner for både NRK og TV 2 i arbeidet med å bygge ut digitale tjenester. Sammen danner de tre selskapene et eget selskap, Canal Digital.
Fremdeles er det rimelig å si at de store, internasjonale selskapene bare i begrensa grad har kastet seg over det norske mediemarkedet. Men det er neppe tilfeldig at både UPC og Europas største medieselskap, Bertelsmann, har satset på internett. Internett og digitalisering av radio og fjernsyn åpner for nye kanaler. Det er rimelig å tro at mye av kapitalen som trengs for denne satsingen vil komme fra multinasjonale selskaper, som dermed vil komme inn med større tyngde.
Et annet eksempel på internasjonalisering av norske medier, er at de selskapene vi hittil har oppfattet som norske, kan ha en større eller mindre utenlandsk eierandel. For de større selskapene som var notert på Oslo Børs i 1999 hadde Orkla og Schibsted rundt 30% utenlandsk aksjekapital. Seinere har også A-pressen kommet opp på dette nivået.
I samband med internasjonalisering bør det også nevnes at det har skjedd en viss etablering av norskeid medievirksomhet i utlandet. Dette kan være viktig for å forstå hvordan de norske aktørene tenker og posisjonerer seg også på det norske markedet. To av de store, norskeide mediekonglomeratene har til dels betydelige eierinteresser utafor Norges grenser: Schibsted og Orkla.
Men alt i alt er de utenlandske eierinteressene i norske medier langt større enn norske eierinteresser i utlandet.
Det meste av det som er skrevet ovenfor, gjelder eierkonsentrasjon på nasjonalt nivå. Men i et demokratiperspektiv er det også viktig hvilken informasjon publikum får om regionale og lokale forhold. Lokale og regionale aviser, nærradio, lokal-tv og NRKs regionale radio- og fjernsynsprogram utgjør hovedtyngden av den lokale og regionale informasjonen.
Nærradio er blitt mer riksorientert enn den var i startfasen. Lokale nyheter utgjorde i opprinnelig en viktig bestanddel av programmet. Da RadioNettverk startet i 1987 innebar det større vekt på nasjonalte og internasjonale nyheter. Seinere overtok TV 2 og til slutt NRK leveransene av riksnyheter til de fleste nærradiostasjonene. Alle disse har levert profesjonelt produserte nyheter, men i forhold til pluralisme og bredde, er det et problem at institusjoner som er hovedleverandører av nyheter i egne kanaler, også levererer nyheter i andre kanaler. Lokal nyhetsproduksjon er ofte nedprioritert i forhold til mer underholdningspregede programinnslag, særlig internasjonal liste-pop.
Et tilsvarende problem har en i avtalen om at TV 2 skal levere nyheter til TVNorge: I stedet for to sjølstendige nyhetsredaksjoner, produserer én redaksjon nyheter for to kanaler. En ekstra kanal gir da ikke noe tilskudd av mangfold. TV3 bringer ikke nyheter.
Lokal-tv fungerer noen steder bra som formidler av nyheter fra fylket, men det har vært en tendens til at selskapene konsentrerer seg om planlagte, forutsigbare og regisserte nyheter; forhåndsomtaler, pressekonferanser og andre utspill der kildene har budskap som de aktivt ønsker spredt. Det er langt mellom de kontroversielle oppslagene og den kritiske journalistikken. Dessuten er lokal-tv i likhet med NRKs lokale sendinger i radio og fjernsyn mer å betrakte som regionale enn egentlig lokale sendinger. Dette innebærer at den store mengden av lokal informasjon kommer fra lokal- og regionalavisene
For å sikre lesernes mangfold, er det viktig at avisene som dekker de ulike nivåene er uavhengige av hverandre, f.eks. at de har forskjellige eiere. Siden nærradio og lokal-tv bidrar med lokal- og regional informasjon, er det ut fra de samme prinsippene ønskelig at det er ulike grupper som står bak nærradio, lokal-tv og lokale og regionale aviser i et område. Dette er prinsipper som i praksis brytes flere steder. Noen av de mest problematiske områdene kan nevnes:
- Trøndelagsfylkene, og særlig Sør-Trøndelag, der Adresseavisen dominerer. I tillegg til å være regionavis, fungerer denne avisa også som eneste lokalavis i Trondheim, Adresseavisen eier de fleste lokale avisene i sitt sentrale nedslagsområde og har kontroll over lokal-tv i Sør-Trøndelag. Adresseavisens kopling til Orkla og Schibsted gjør ikke problemene mindre.
- Oslo og nærmeste omegn, der de tre Schibsted-avisene VG, Aftenposten (Morgen) og Aften, har en svært stor dominans som lokal-, regional- og riksaviser. Det finnes alternativer (f eks Dagsavisen), men disse brukes lite. Utafor bygrensa finnes i de fleste retninger lokalaviser fra A-pressen, og Schibsted driver ikke nærradio og lokal-tv. Dominansen for lokal informasjon er derfor mye mindre enn i Adresseavisens i Sør-Trøndelag.
- I store deler av Nord-Norge og Hedmark og Oppland har A-pressen en meget sterk posisjon på avismarkedet, i tillegg til kontroll over lokal-tv. Men i de fleste delene av disse fylkene, har A-presseavisene konkurranse fra andre aviser.
- Vestfold, nedre deler av Buskerud og Telemark der Orkla kontrollerer avis- og lokal-tv-markedet.
Den sterke eierkonsentrasjonen som finnes på nasjonalt nivå i Norge forsterkes om en ser på enkelte områder i Norge. Sør-Trøndelag er nær ved å måtte klassifiseres som katastrofeområde når det gjelder eierskap i medier for lokal og regional informasjon.
I innledningen ble det stilt spørsmål om to forhold: Om eierne har innflytelse over det budskapet publikum mottar og om hvem som eier de norske massemediene.
Eierinnflytelse - noen forsiktige konklusjoner
I en del mindre mediebedrifter er eiere daglig til stede og setter sitt preg på virksomheten. Men de fleste bedriftene har langt mer upersonlige eiere og ledes av tilsatte redaksjonelle og administrative ledere. Det er ikke noe som tyder på at det et utbredt fenomen at slike eiere griper inn i de daglige redaksjonelle prosessene eller gir direktiver om hvordan bestemte saker eller sakstyper skal behandles. Dette betyr likevel ikke at eierne er uten innflytelse over det tilbudet publikum får. Med utgangspunkt i en drøfting som Graham Murdock har presentert, skilte vi i innledningen mellom to typer eierinnflytelse: fordelingskontroll og operasjonell kontroll (se s. *). Kanskje kan det være rimelig å legge til to typer innflytelse, kontroll eller makt som eierne har - strukturell kontroll og uformell innflytelse over innholdet:
- Strukturell kontroll: Eierne har kontroll med oppretting av nye virksomheter, nedlegginger, sammenslåinger etc. Særlig blir dette for medievirksomheter som ikke gir overskudd. På den måten påvirker de hvilket tilbud publikum får.
- Fordelingskontroll: Eierne kan definere virksomhetens mål (bl a overordnet politisk orientering), finansiering, ekspansjon eller reduksjon i virksomheten, osv.
- Operasjonell kontroll: Eierne har styring med hvordan ressursene fordeles på ulike deler av virksomheten, valg av ledelsesmodell, utpeking av redaksjonelle og administrative ledere, osv
- Uformell innflytelse over innholdet: Det er relativt enkelt å finne løsrevne eksempler på at medier bringer et innhold som er til fordel for eierne, andre virksomheter i konsernet, etc. Ved hjelp av teorier om makt og påvirkning (se s. *) er det mulig å sannsynliggjøre et system der journalister og redaktører - i situasjoner der de må velge - vil ha en viss strukturell tilbøyelighet til å velge stoff og vinklinger som ikke irriterer eierne. Dette trenger ikke skje som bevisste valg. Men det er dokumentert få tilfeller der en veit at eierne har grepet inn i den redaksjonelle virksomheten, og på den måten brutt viktige prinsipper for journalister og redaktører. De få tilfellene som rapporteres, virker nok heller til å øke det redaksjonelle personalets årvåkenhet overfor redaksjonell styring fra eiernes side.
Dagens store eiere av aviser og riksdekkende radio- og tv-kanaler ser ut til å akseptere de norske etiske reglene om at eierne ikke skal blande seg inn i de mediebedriftenes daglige, redaksjonelle avgjørelser. Det er vanskelig å vite hvordan praktiseringen av reglene vil utvikle seg. Særlig kan praktsis bli endret hvis det kommer inn, internasjonale eiere, som er vant til et annet forhold mellom eier, markedavdeling og redaksjon.
Eierkonsentrasjon - en sammenfatning av dagens situasjon
Sjøl om eierne i liten grad griper styrende inn i den daglige virksomheten i redaksjonene i nyhetsmediene, har eierne likevel så stor betydning for innholdet i det tilbudet publikum mottar at det er viktig å vite hvem eierne er, og hvilke strategier de har. I del III ovenfor er det gjort rede for en del aspekter ved eierkonsentrasjonen i norske medier, og de fleste konklusjonene er allerede trukket i de enkelte avsnittene der. Noen punkt fortjener likevel en avsluttende oppsummering.
Eierkonsentrasjonen i hvert medium - det vi har kalt monomedie-konsentrasjon - er stor. Det at noen konsern systematisk har kjøpt opp mediebedrifter, var en prosess som for alvor startet et lite stykke ut på 1980-tallet. Om en bruker tradisjonelle økonomiske kriterier (jf Picard 1989) for å vurdere eierkonsentrasjonen medium for medium, finner en at det egentlig ikke er noe fungerende marked for noen av mediene, alle befinner seg i grenselandet mellom oligopol og monopol. En kan derfor ikke stole på at markedskreftene vil presse prisene ned og kvaliteten opp (om nå dette noen gang er virkningen av markedskrefter på mediesektoren). Trolig taper også samfunnet i forhold til de demokratiske idealene. Også her kan det vær rimelig å stille spørsmål om det for alle mediene er slik at sterk konkurranse er det som best sikrer kvalitet og mangfold. Et viktigere kriterium i forhold til demokratiets idealer, er at mangfoldet i innholdet er stort. Mangfold kan sikres ved stor pluralisme i en kanal eller ved at ulike kanaler f.eks. representerer ulike samfunnssyn. Flere kanaler som bringer det samme, begrensede utvalget av virkelighetsoppfatninger, gir ikke nødvendigvis et mangfold. Men et lite utvalg eiere som alle primært arbeider for å få størst mulig profitt på sine investeringer, representerer en fare for pluralismen i mediene.
Faren for ensretting øker fordi en liten gruppe selskaper kontrollerer det meste av virksomheten i flere typer medier - det er dette vi har omtalt som multimediekonsentrasjon. Gjennom tildeling av konsesjoner for radio og tv har staten på nasjonalt og regionalt/lokalt nivå bidratt til å bygge opp mulitmediekonsentrasjonen. Mottiltakene med eierskapsbegrensning har - noe overraskende - ikke vært rettet inn mot multimediekonsentrasjon. Ut fra en vurdering av betydningen av de ulike mediene i forhold til demokratiet, blir tv, radio og dagspresse særlig viktige. To eiere - Schibsted og Staten/NRK - skiller seg ut enten vi ser deres samlede posisjon på det norske mediemarkedet eller konsentrerer oppmerksomheten om de mediene som har størst betydning for demokratiet. Av disse er NRK under en viss grad av demokratisk kontroll, sjøl om institusjonen siden 1980-tallet har fått stadig større grad av indre frihet.
Krysseierskap er brukt som betegnelse på ulike typer samrøre på eiersiden mellom de store medieeierne. Orkla er betydelig, men ikke dominerende aksjonær i flere av de andre store mediekonserna i Norge. Det finnes også finansselskaper som har investert i flere mediekonsern. Mest betydningsfull er staten gjennom Folketrygdfondet. Ellers samarbeider de store konserna i en del sammenhenger, f.eks. Schibsted og A-pressen i TV 2/TVNorge, Egmont og Orkla i Norges største ukebladforlag. Gyldendal og Aschehoug kan oppfattes som siamesiske tvillinger der både lemmer og hjerne er sammenvokst. Men alle disse eksemplene faller delvis utafor begrepet krysseierskap, slik det er definert i del II.
Det skjer en stadig internasjonalisering av mediene i Norge. De nordiske land utgjør langt på veg et eget delmarked, der det over lang tid har vært noen aktører som har hatt interesser i flere land. Dette mønsteret er blitt stadig tydeligere. Samtidig har også enkelte store, internasjonale konsern vist interesse for de nordiske markedene, men foreløpig i relativt begrenset omfatning.
I tillegg til konsentrasjon på nasjonalt nivå, finnes i enkelte geografiske områder en sterk konsentrasjon på regionalt og lokalt nivå. Det klareste eksemplet er Adresseavisens dominans som regionavis, og eier av lokalaviser og lokal-tv i Sør-Trøndelag.
Gjennom lovgivning og opprettelse av Eierskapstilsynet har Stortinget lagt opp til å regulere eierkonsentrasjonen i mediene i Norge. Den vedtatte typen regulering er lite effektiv, både fordi den bare regulerer ett og ett medium (og ikke mediesystemet som en helhet), fordi det bare er nyerverv av eierandeler som det kan gripes inn overfor (og ikke den allerede meget sterke eierkonsentrasjonen som var da den nye lova tok til å gjelde) og fordi Eierskapstilsynet har satt svært vide grenser for tillatt konsentrasjon. I løpet av kort tid kan store deler av Eierskapstilsynets regler og arbeidsmåte bli avlegs som en følge av konvergensen mellom data-, kommunikasjons- og medieteknologien (mer om dette nedenfor).
For alle mediene skjer produksjon og til dels distribusjon av budskapet helt eller delvis i en digital form. Internett - først og fremst World Wide Web - representerer en standardisering som gjør det mulig å hente tekst, lyd, stillbilder og levende bilder gjennom ulike typer nett (egne datalinjer, kabel-tv, telefonlinjer, etc.). Ideen om separate medier som har hvert sitt produksjons-, redaksjons- og distribusjonssystem er i ferd med å bli forlatt, og kan lett bli erstattet med produksjonsmiljøer som produserer for ulike «medier», ulike redaksjoner som setter sammen pakker av tilbud, og ulike typer netteiere, som distribuerer budskapene til konsumentene. Innafor hvert av de tre ledda produksjon, redigering og distribusjon vil en kunne ha separate eiere, eller en kan tenke seg en vertikal integrasjon der en eier sikrer seg kontroll over flere ledd.
Tilbudet innafor eksisterende medier som radio og tv vil øke dramatisk, men flaskehalsen vil trolig bli nyproduksjon, særlig i et lite land som Norge. Også medier som så langt har blitt solgt over disk - video og fonogrammer, kanskje også aviser og bøker - vil trolig bli levert over ulike typer nett, i tillegg til at innholdet vil kunne inngå i andre typer pakker. På mottakersiden kan konvergensen mellom de ulike teknologiene gi mottakerne et stort tilbud som de kan velge mellom. Hvor bredt utvalget blir for den enkelte, vil i stor grad avhenge av hvilke muligheter nettleverandøren har til å styre tilbudet. En kan rekne med en gradvis overgang til at den enkelte bruker spesifiserer sine preferanser og får sitt spesielle innholdsutvalg.
I en tidlig fase vil denne konvergensen mellom data-, tele- og medieteknologien bringe inn nye aktører. Televerkene har lenge hatt koplinger til mediesektoren, men dataindustrien har operert relativt atskilt fra mediesektoren. Ved å eie flere av nettene for distribusjon av radio- og tv-kanaler (bakkesendere, telefonnett, kabel-tv-nett) har Telenor en strategisk viktig posisjon. Men Telenor har ved flere høve siden midt på 1980-tallet vist interesse for å ekspandere inn i det som i konvergensterminologien kan kalles redigering, dvs å sette sammen et tilbud som kan distribueres videre til konsumentene. Alliansen mellom Telenor og A-pressen kan ses som en understreking av dette, samtidig som det også kan oppfattes som et ønske om å ekspandere helt inn i programproduksjonen. En av Telenors konkurrenter er kabel-tv-selskapet UPC, der Microsoft er en betydelig aksjonær. UPC leverer i sine kabelnett både radio, tv, internett og telefon, og eter seg altså inn på Telenors kjerneområder. I internasjonal sammenheng ser en de samme tendensene: Internettleverandøren AOL (America Online) kjøpte i januar 2000 verdens største mediekonsern, Time Warner. De nye aktørene som kommer inn, har tradisjonelt vært opptatt av teknologien og profitt, og har hatt liten interesse for innhold. Internett er et medium som stiller små krav til utstyr for at en aktør kan få spredt sitt budskap. Dermed kan internett være med på å demokratisere kommunikasjonen. På den annen side er det så mange som prøver å bli hørt at bare de som enten har et veldig spesielt og attraktivt budskap eller som har store ressurser til markedsføring, vil kunne nå fram til et større publikum.
Sjøl om den norske konsentrasjonslovgivningen er relativt ny, er den dårlig tilpasset den nye situasjonen. Heller enn å regulere medium for medium, må man vurdere eierkonsentrasjon i ei matrise der den ene dimensjonen er produksjon - redigering - distribusjon, og den andre er formilding av lyd, tekst og levende bilder. Særlig langs den første dimensjonen er det viktig å hindre monopoltendenser i koplinger mellom redigering og distribusjon: Det må være brukerne og ikke netteierne som styrer hvilket tilbud som skal formidles i nettene.
Satelitt-tv og internett via bredbånd vil gjøre det vanskelig for myndighetene å føre en så aktiv mediepolitikk som en har vært vant til gjennom 1900-tallet. To av de viktigste målene må være å hindre monopolisering av enkelte ledd i kommunikasjonsprosessen og å sikre at det finnes et tilbud av informasjon og kultur med utgangspunkt i det norske samfunnet.
Det vil bli svært vanskelig å håndheve nasjonale forbud mot spredning av tilbud som myndigheter og allmennhet ser på som uønsket. Internasjonalt samarbeid kan være en veg å gå, men det ligger i sakens natur at dette samtidig begrenser den nasjonale handlefriheten.
Den viktigste innsatsen som kan gjøres nasjonalt, er å stimulere et seriøst, norskprodusert medietilbud. Det kan dels skje gjennom økonomiske og andre typer stimuleringstiltak, men også gjennom statlig eierskap av enkelte institusjoner, f.eks. innen allmennkringkasting. Sjøl med et voldsomt stort, internasjonalt tilbud av informasjon og underholdning, vil allmennkring-kastingen fortsatt kunne være nødvendig for å sikre viktig, nasjonal informasjon og gi en dekning av det nasjonale kulturlivet.
Allern, Sigurd: «Redaktøren og den journalistiske egenkapital», kapittel 1 i Finslo (red.) 1998, se nedenfor.
Andreassen, Trond: Bok-Norge. Oslo, Universitetsforlaget 1993.
Andersen, Heine: «Rasjonalitet», i Olav Korsnes, Heine Andersen og Thomas Brante (red.): Sosiologisk leksikon, Oslo: Universitetsforlaget 1997.
Bjørnstad, Nina (red.): MedieNorge 1999. Fakta om norske massemedier, Bergen: Fagbokforlaget 2000.
Carlsson, Ulla, Catharine Bucht og Ulrika Facht: MedieSverige 1999/2000, Göteborg: Nordicom-Sverige 1999.
Dahl, Hans Fredrik og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945-1981 (NRKs historie 3), Oslo: Cappelen 1999
Dahl, Robert A.: Moderne politisk analyse, Oslo: Cappelen 1967.
Eide, Martin: Blod, sverte og gledestårer, Oslo: Schibsted, 1995.
Eide, Martin: Den redigerende makt. Redaktørrollens norske historie, Kristiansand: Høyskoleforlaget 2000.
Engelstad, Fredrik: «Maktbegrepet etter Max Weber», s. 15-42 i Engelstad (red.) 1999, se nedenfor.
Engelstad, Fredrik (red.): Om makt: Teori og kritikk, Oslo: ad Notam Gyldendal 1999.
Finslo, Stig (red.): Redaktørinstituttets status 1998: « Ved redaktør forstås...» (Årbok fra Norsk Redaktørforening), Fredrikstad: Institutt for Journalistikk 1998.
Fure, Berge: Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990, Oslo: Samlaget 1991.
Gripsrud, Jostein: Ukepressens kulturelle og samfunnsmessige betydning, Oslo: Foreningen Norsk ukepresse. 1999
Gulbrandsen, Trygve: «Makt som generalisert kommunikasjonsmedium: Niklas Luhmann om makt», s. 130-150 i Fredrik Engelstad (red.), se ovenfor.
Harrie, Eva: The Nordic Media Market. Media Companies and Business Activities, Göteborg: Nordicom 2000 (Nordic Media Trends 5)
Herman, Edward S. og Robert W. McChesney: The Global Media. The new missionaries of global capitalism, London: Cassell 1997.
Helgesen, Line: Norske, allmenne gratisaviser, (semesteroppgave i medievitenskap) Volda: Høgskulen i Volda 1998.
Holm, Yngvar (red.): Sværta, Oslo: Orion 1999.
Høst, Sigurd: Daglig mediebruk, Oslo Pax: 1998.
Høst, Sigurd: Avisåret 1999. Nye gratisaviser, flere aviser på Internett (Foreløpig utgave), Fredrikstad: Institutt for Journalistikk 2000 (IJ-rapport 2/2000).
Lippe, Berit von der, og Odd Nordhaug (red.): Medier, påvirkning og samfunn, Oslo: Cappelen akademisk forlag 1999.
Luhmann, Niklas: Macht, Stuttgart: Ferdinand Elkes Verlag 1975.
McChesney, Robert W.: « The Political Economy of Global Communication» i McChesney m fl (red.) 1998, se nedenfor.
McChesney, Robert W., Ellen Meiksins Wood og John Bellamy Foster: Capitalism and the information age. The political economy of the global communication revolution, New York: Monthly Review Press, 1998.
Murdock, Graham: «Large corporations and the control of communications industries», s. 118-150 i Michael Gurevitch (m.lf., red.): Culture, Society and the Media, London: Methuen 1982
Neil, Andrew: Full disclosure, London: Pan 1997
Nordhaug, Odd: «Eierskap i norske medier», s. 175-202 i Berit von der Lippe og Odd Nordhaug (red.) 1999, se ovenfor.
NOU 1972:25 Norsk Rikskringkasting - Organisasjon og ansettelsesvilkår.
NOU 1988:36 Om eierforhold i dagspressen.
NOU 1995:3 Mangfold i media..
NOU 1999:26 Konvergens - sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene.
Ot.prp. nr. 55 1989B90 TV 2. Lov om reklame i kringkasting m.v.
Ot prp nr 30 1996-96 Om lov om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting.
Ottosen, Rune: Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn, Oslo: Aschehoug 1996.
Picard, Robert G.: Media economics. Concepts and issues, Newbury Park, Calif.: Sage, 1989.
Rinde, Sissel: Statlig styring av kommersielle aktører i mediene. En analyse av vilkårene for den norske fjernsynsproduksjonsbransjen etter etableringen av TV 2, Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon 1999 (hovedfagsoppgave).
Ringstad, Vidar: Norsk bokbransje: en skisse av den markedsøkonomiske situasjonen. Bø, Telemark distriktshøgskole (Skrifter, nr. 133) 1990.
Robinson, Bill: «Market share as a Measure of Media Concentration», s. 50-72 i Congdon m.fl. 1995, se ovenfor.
Roppen, Johann: «Industriell eigarskap og kontroll over massemedia. Orkla Media som kasus», s. 171-217 i Lars J. Hultén (red.): Så kommer journalistik till. En antologi om journalkistikens produktionsprocesser, Sundsvall: Mitthögskolan 1997 (Rapport 1997:8).
Roppen, Johann: «Medieeigarskap», s. 79-87 i Nina Bjørnstad (red.): Medienorge 1999, Bergen: Fagbokforlaget 2000.
Simensen, Jens O.: Meningsbærer eller meningsløs? Om avisenes samfunnsrolle, Fredrikstad: Institutt for Journalistikk 1999.
St.meld. nr. 21 1983-84 Filmen i mediesamfunnet.
St.meld. nr. 32 1992-93 Media i tida.
Sundin Staffan: «Medieägande», s. 59-72 i Carlsson, Bucht og Facht 1999, se ovenfor.
Vaage, Odd Frank: Norsk mediebarometer 1999, Oslo :Statistisk sentralbyrå, 2000 (Statistiske analyser nr 36).
Weber, Max: «Klasse, stand, partier» , i Makt og byråkrati, Oslo: Gyldendal 1971 (opprinnelig fra Wirtschaft und Gesellschaft fra 1922).
Østbye, Helge: « Massemedienes makt», kap. 7 i NOU 1982:3 Maktutredningen. Sluttrapport.
Østbye, Helge: «Bøker», s. 17-24 i Bjørnstad (red.) 2000, se ovenfor.
Østbye, Helge: Om eierforhold i norske media, Bergen: Institutt for medievitenskap (Rapport nr. 46) 2000.
Øy, Nils E.: « Aldri har så mange vært opptatt av redaktørinstituttet», kapittel 2 i Finslo (red.), se ovenfor.
Innstillinger fra stortingskomiteer (Innst.S.nr ..), forhandlinger i Stortinget og dets avdelinger, avisartikler og internettsider er ikke tatt med i lista. De fleste avisartikler siteres fra Atekst, som har vært et meget nyttig hjelpemiddel for å finne fram til eierskifter etc.