Norges forhold til EU: Hvorfor fokusere på autonomi?
I dagens Europa som preges av kompleks gjensidig avhengighet, argumenterer vi for at tette tilknytningsformer, som Norge har til EU, best kan analyseres utfra begrepet autonomi. Dette begrepet omfatter handlingsrom og er langt mer dekkende for å forstå Norges relasjon enn suverenitet og uavhengighet. Norges EU-relasjon er ikke bare tett, men kompleks og sammensatt. En slik tilknytningsform bidrar til å gjøre makt og ansvarsforhold uklare, uforutsigbare og usikre, hvilket medfører at analysene av tilknytningsformens konsekvenser best forstås ved å anvende begreper som kan gradere og skalere effekter. Artikkelen introduserer og utlegger derfor et nytt begrepsapparat forankret i autonomi, statlig så vel som individuell. Gjennom to empiriske illustrasjoner viser artikkelen hvilke begrensninger Norges forhold til EU legger på statlig autonomi, samt hvor komplisert forholdet er mellom statlig og individuell autonomi i dagens kontekst preget av kompleks (asymmetrisk) gjensidig avhengighet.
Team Europe eller Team Norway? Endringsprosesser i europeisk utviklingspolitikk og konsekvenser for norsk autonomi
Norge har en sterk utviklingspolitisk identitet. Denne er knyttet sammen av bildene av Norge som fredsmekler, FNs beste venn og humanitær bistands-kjempe. Denne identiteten ligger til grunn for ønsket om å unngå en tettere integrering med EUs utviklingspolitikk. Denne artikkelen analyserer to endringer som rokker ved betingelsene for en fortsettelse av en autonom utviklingspolitikk. Norsk autonomi er betinget av politisk vilje og handlingsrom. Private aktørers inntog i utviklingspolitikken utfordrer den samlede politiske viljen til å stå utenfor. I tillegg øker den gjensidige avhengigheten av Europa når EU nå konsoliderer sin utviklingspolitiske arkitektur. Med utgangspunkt i disse to endringsprosessene diskuterer jeg muligheter og begrensninger for Norge som et tett tilknyttet ikke-medlem av EU og om en autonom utviklingspolitikk kan bestå.
Full info