EU og det norske paradoks

Både EØS og en rekke andre avtaler med EU utvikles og utvides stadig, og få er klar over hvor sterkt integrert Norge er i Europa i dag. Boken «Det norske paradoks»  som kom ut ved starten av jubileumsåret dokumenterer nettopp dette ved å se nærmere på Norges EU-tilknytning på flere ulike områder, og fra både statsvitenskapelige og juridiske perspektiver.

Med utgangspunkt i denne forskningen inviterte ARENA til debatt på Litteraturhuset den 17. mars og spurte: Er det Norges eller EUs grunnlov som gjelder? Tematikken skapte stor interesse og flere måtte snu i døren da salen ble full.

Under årets 200-årsmarkering av Grunnloven legges det for stor vekt på tilbakeskuende perspektiver, innledet Erik Oddvar Eriksen for et bredt publikum. Han er en av bokens to redaktører.

– Som en motvekt til disse kunne det være artig å se om det er noe igjen av den norske Grunnloven i dag. Hva er status når man tar EU-tilknytningen i betraktning?

– Jo, det er EUs grunnlov som i stigende grad er Norges gjeldende grunnlov, sa han og viste til boken. Det grunnleggende prinsippet om «ingen lovgiving uten representasjon» gjelder ikke.

Demokratisk selvskading

Eriksen karakteriserte dagens tilknytningsform som «demokratisk selvskading».

– EØS har satt det norske demokratiet på en hard prøve og skadet den demokratiske styringskjeden, advarte han.

Han viste til at Norge, som alle andre stater, opplever at folkestyret kommer til kort på grunn av globalisering, internasjonalisering og rettsliggjøring m.m. Når EUs medlemsland har gått sammen for å møte disse utfordringene har de gitt avkall på selvbestemmelse, men de har samtidig økt sin medbestemmelse, forklarte Eriksen.

– Norge har også redusert sin selvbestemmelse, men uten å få medbestemmelse.

På jakt etter surrogater

Medredaktør John Erik Fossum viste til at Norge ikke har politisk valgte representanter i EU. Selv om Stortinget formelt vedtar lovene, lages de av representanter i EU på vegne av norske borgere.

– I realiteten har EU-borgere i Norge større innflytelse over norske lover enn vi har selv, hevdet Fossum.

– Fra 1994 har norske myndigheter derfor systematisk lett etter surrogater som kan snakke Norges sak i EU. Men med variabel suksess, fortsatte Fossum.

– Slik surrogatrepresentasjon er dessuten demokratisk problematisk fordi ingen kan holdes ansvarlig for beslutningene.

Argumenter om at EUs regelverk gjerne gjelder tekniske og lite kontroversielle saker, at beslutningsprosessene er kunnskapsbaserte, og at det for Norges del dreier seg om å avveie betydningen av politisk deltakelse mot handlingskapasitet og effektiv styring, overbeviser ikke, mente Fossum.

– Så lenge beslutninger i stadig større grad tas – og rammene for disse legges – i fellesorganer der Norge ikke er representert, er dette demokratisk problematisk.

Hvorfor følger ikke Stortinget Grunnloven?

En av Norges fremste statsrettsjurister, Eirik Holmøyvik, problematiserte Stortingets praksis ved overføring av suverenitet til EU. Han viste til at Grunnlovens paragraf 93, som åpner for suverenitetsavståelse på bestemte vilkår, ikke har vært brukt av Stortinget mer enn én gang i forbindelse med overføring av myndighet til EU, og det var ved inngåelse av EØS-avtalen i 1992.

Stortinget har i stedet lagt til grunn at det finnes et «usynlig unntak» fra denne paragrafen som åpner for overføring av suverenitet etter andre prosedyrer i saker som defineres som «lite inngripende».

Denne praksisen er i følge Holmøyvik høyst problematisk og bryter med det konstitusjonelle systemet. Mens de folkevalgte i realiteten har endret Grunnloven gjennom tolkning, og utelukkende på grunnlag av egen praksis, er jussen bak «syltynn», hevdet han.

Det finnes nemlig egne prosedyrer for å endre Grunnloven. Disse krever to tredjedels flertall, samt mellomliggende valg. Stortingets måte å endre Grunnloven på er «slurvete og rettsstatlig veldig tvilsom», mente han.

– Her har Stortinget opphevet de juridiske tyngdelovene, og svever i stedet rundt i pragmatismens behagelige vektløshet.

Han mente at Stortingets egen grunnlovspraksis viser stor avstand fra festtalene som hyller Grunnloven i dette jubileumsåret.

Holmøyvik pekte også på at utviklingen i EU gjør EØS-avtalen stadig mer problematisk.

– Vi ser en økt tendens til at myndighet flyttes til desentraliserte forvaltningsbyråer og tilsyn som får direkte vedtakskompetanse i medlemslandene.

Denne strukturen passer dårlig med EØS-avtalen, og utviklingen vil bare øke de konstitusjonelle problemene for Norge, advarte han

Leder i den liberale tenketanken Civita, Kristin Clemet, som var invitert til å kommentere forskningen, mente på sin side at jurister og folkevalgte selv må diskutere hvorvidt Norges EU-tilknytning er så dyptgripende at Grunnloven eller prosedyrene bør endres. Hun pekte på uenigheten blant jurister om hvorvidt Stortingets praksis er i strid med Grunnloven, og lurte på om også Stortinget er uenig i Holmøyviks tolkning.

Rettslig ubetydelige men politisk avgjørende avtaler

Norge er også med på veldig mye av det EU gjør i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Men hvordan balanseres demokrati mot handlingskapasitet på dette området? spurte en annen av bokens forfattere, Helene Sjursen.

– Vi vet at det ikke er konsensus på Stortinget om EU-saken, innledet hun.

– Man kunne derfor forvente at alle muligheter for debatt og kritikk er utnyttet når det gjelder forbindelsene mellom Norge og EU i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Imidlertid viser hennes forskning at det er lite eller ingen debatt om disse sakene på Stortinget. Handlingskapasitet ser ut til å veie tyngre enn demokratiske prosesser.

– Norske utenrikspolitiske beslutninger tas etter prosedyrer som begrenser kritikken og debatten heller enn å åpne for dem, hevdet hun.

Utenriks- og forsvarskomiteen brukes kun som et konsulterende organ og komiteens leder samarbeider tett med utenriksministeren for å avklare uenigheter i forkant og dermed unngå vanskelig debatt i Stortinget, forklarte hun. Det er dermed også vanskelig å finne støtte for påstanden om en «konsensus om de lange linjene i norsk alliansepolitikk», nettopp på grunn av manglende debatt.

Hun pekte også på en tvetydighet i det at avtalene sies å ikke ha store konstitusjonelle implikasjoner, samtidig som det understrekes at de er avgjørende for norske interesser.

– Vi har altså å gjøre med avtaler som er rettslig ubetydelige men politisk helt avgjørende, oppsummerte hun, og hevdet at Stortinget kunne valgt å være langt mindre tilbakeholdne i disse sakene.

Lavt kunnskapsnivå og lite debatt

– Spiller det noen rolle, utfordret kommentator i Dagens Næringsliv Kjetil Wiedswang med referanse til det demokratiske underskuddet, så lenge et massivt flertall av våre folkevalgte støtter EØS-avtalen?

Han pekte på at medlemskapsspørsmålet ikke står på dagsorden for noen politiske partier for øyeblikket, kun et lite mindretall av befolkningen ønsker EU-medlemskap, og det foreligger ikke noe folkekrav om å melde oss ut av EØS. Når det attpåtil hevdes fra kompetent juridisk hold at dette er greit, sa Wiedswang og viste til Europautredningen, «hva er problemet»?

Eriksen viste til at det grunnleggende i et demokrati er at den demokratiske prosedyren voktes. – Hvis dette kommer under press er noe riv ruskende galt. Men hvis demokratiet ikke skal ha noen betydning så er det kanskje ikke så farlig, innrømte han.

Sjursen pekte på det hun kalte en logisk brist i at det på den ene siden sies at vi lever godt med EØS-avtalen selv om den er demokratisk problematisk, mens det samtidig understrekes at det er en generell mangel på kunnskap i befolkningen.

– Hvem er dette «vi»-et som sier at «dette liker vi», hvis det er mangel på kunnskap om hva «dette» er? spurte hun.

– Det ser ikke ut til å være noe bevisst valg om at vi liker dette, fortsatte hun og pekte på at boken også dokumenterer veldig lite offentlig debatt og lite diskusjon i Stortinget.

Begge kommentatorene, Morgenbladets Sten Inge Jørgensen og Civitas Kristin Clemet kunne ønske seg mer og bedre mediedekning om EU-spørsmål i Norge. Dette ble etterlyst også fra salen.

Clemet mente imidlertid at «nytten overstyrer det demokratiske problemet, i den grad man er klar over dette». Til tross for at hun beskrev EØS-avtalen som «en nødløsning som minner om en demokratisk katastrofe», pekte hun på at reservasjonsretten finnes og at avtalen er støttet av alle storting og regjeringer siden den ble inngått, og dette i seg selv gir den legitimitet.

En norsk forfatningsdomstol?

Sten Inge Jørgensen lanserte ideen om en norsk forfatningsdomstol av tysk modell.

– Kan det tenkes å være en løsning når politikerne ikke tar ansvaret, luftet han, og karakteriserte dagens norske situasjonen som graverende.

– Den tyske domstolen har bidratt til en levende debatt om hva demokrati er i dag, og den er koblet på samfunnsdebatten. Den er veldig populær og nyter høy tillit i befolkningen.

Kjetil Wiedswang fulgte opp med å spørre juristen i panelet om Stortingets brudd med Grunnloven kan overprøves, for eksempel tas til Høyesterett?

– Dette er det ingen tradisjon for i Norge, understreket Holmøyvik.

Høyesterett kan involveres i de få tilfellene der vi overfører formell myndighet til EU/EØS. Foreløpig er det imidlertid ingen som har gjort dette, og domstolene vil nok være lite begeistret for å få en slik sak inn for retten. Samtidig driver Høyesterett i enkelte saker omfattende kontroll med lovgiving og setter vedtak til side med den begrunnelse at de er i strid med Grunnloven, understreket han.

Norge i fella

Eriksens analyse om at Norge er havnet i «integrasjonsfella» skapte også debatt. Han mente at det per i dag ikke finnes noen vei ut av fella. En oppsigelse av EØS-avtalen og erstatning med en frihandelsavtale à la Sveits er ikke et realistisk alternativ, og heller ikke EU-medlemskap er mulig ettersom EU er demonisert i den norske offentligheten.

– Boka er en brannfakkel, konkluderte Jørgensen.

– Vi feirer Grunnloven i 2014, og dette er kanskje den viktigste boka som kommer ut i forbindelse med jubileet. Det grunnleggende må være medbestemmelse på de viktigste prosessene i vår tid.