Året var 2009 og finanskrisen var på sitt verste. Irland hadde bare noen få år tidligere blitt sett på som et økonomisk mirakel. Fra midten av 90-tallet til midten av 2000-tallet opplevde landet en eventyrlig økonomisk vekst som bare kunne sammenlignes med de østasiatiske "tigrene". Irland ble da også kalt den keltiske tigeren, men var nå et av landene som ble hardest rammet av finanskrisen. Hva var det som gikk galt?
Norge var det motsatte av Irland
Aktuell bok
Johan Christensen, The Power of Economists Within the State, Stanford University Press, 2017.
Christensen er Assistant Professor ved Universitetet i Leiden og leder sammen med Cathrine Holst ARENA-prosjektet EUREX: Expertization of public inquiry commissions in a Europeanized administrative order
Samme året begynte Johan Christensen å forske på det som nå er blitt til hans nye bok The Power of Economists Within the State. Spørsmålet er:
- Hvordan kan vi forstå og forklare økonomers innflytelse i politikkutformingen?
- Og hva kan forklare forskjellene i politikk mellom ulike land?
Christensen har sett på økonomenes innflytelse på skattepolitikken i Irland, Danmark, Norge og New Zealand. Og kanskje ligger forklaringen på Irlands krise akkurat her.
– Irske myndigheter hadde over lengre tid stimulert økonomien ved å kutte i skattene, forklarer Christensen. Ikke bare senket politikerne skattene, de innførte også en rekke spesielle skatteordninger.
– Kombinasjonen av å senke skatt og å kreve inn skatt på et stadig smalere skattegrunnlag, gjorde at da krisa slo til og økonomien ikke vokste med åtte prosent i året lenger, hadde Irland rett og slett ikke råd til å dekke utgiftene sine.
Irlands skattepolitikk var stikk i strid med hva som blir oppfattet som god skattepolitikk. Norge var sånn sett det motsatte av Irland. Skattereformen i 1992 var en drastisk omlegging i retning av økonomiske prinsipper for god skattepolitikk: Skattesatsene ble senket, og en hel rekke unntak og fradrag ble fjernet.
Antiintellektuell stemning
Christensen mener at denne politiske forskjellen kan forklares med økonomers ulike innflytelse i de to landene.
– I Irland hadde finansdepartementet nesten ikke økonomer. Bare sju prosent av de ansatte hadde mastergrad eller høyere i økonomi – og bare 30 prosent av de ansatte hadde mastergrad i det hele tatt.
En antiintellektuell stemning rådet i departementet. Her handlet det om å få jobben gjort, ikke farte rundt på konferanser og presentere papers, som en tjenestemann uttalte det.
Historiske forhold avgjør
I Norge, derimot, har økonomer hatt stor makt over den økonomiske politikken helt siden de første etterkrigsårene.
Forskjellen kan delvis forklares med historiske forhold. Irland har importert en modell fra Storbritannia hvor embetsfolk ansettes på bakgrunn av felles, generelle eksamener. Dette gjør at Irland får byråkrater som kan jobbe hvor som helst, på bekostning av spesialiserte eksperter.
I Norge ansetter man lokalt, man håndplukker altså folk til hver enkelt stilling. Alliansen mellom Arbeiderpartiet og den såkalte Oslo-skolen, altså økonomimiljøet ved Universitetet i Oslo, plasserte dessuten økonomene sentralt i den sosialdemokratiske staten som ble bygget etter krigen.
Men påvirker forskjellene i økonomers rolle hvem som bestemte over skattepolitikken? Christensen argumenterer for at økonomenes tilstedeværelse påvirket maktforholdet mellom embetsverk og politikere. Dette har skjedd på tre måter: Gjennom ekspertise, ideologi og normer.
Boka på 1-2-3
- Det er stor variasjon i økonomers stilling i ulike land
- Økonomers stilling har påvirket maktforholdet mellom embetsverk og politikere
- Dette har igjen hatt stor betydning for politikkens innhold.
Ekspertise
– Økonomene satt på akademisk, teknisk kunnskap som politikere og andre fagfolk ikke nødvendigvis hadde, sier Christensen. Mange mente det var problemer med skattepolitikken, men var uenige om hva problemet egentlig var. – Økonomene fikk definere hva som var problemet med skattepolitikken, nemlig effektivitet, sier Christensen.
– Skattesystemet bidro ikke til en effektiv bruk av ressurser. Og dette kunne de vise gjennom ulike analyser av skattesatser og hvilken effekt dette hadde.
Men de kunne også definere klare løsninger: Politikere hadde ofte veldig uklare forestillinger om hva som skulle gjøres med skattesystemet. Da kom, ifølge Christensen, økonomene på bordet med klare, konkrete forslag på hvordan det kunne legges opp.
Den økonomiske ekspertisen ga embetsverket verktøy til å stå imot politikere. I Irland ble til sammenligning helt grunnleggende økonomiske analyser ikke gjort, noe som gjorde at politikere kunne bruke skattesystemet akkurat som de ville.
Ideologi
Men også ideologien var en avgjørende faktor. For mange økonomer var økonomisk teori i seg selv en viktig motivasjon for å gjennomføre skattereformer, ifølge Christensen:
– Hvis ekspertise var drapsvåpenet, var ideologi motivet.
Økonomene hadde en klar forestilling om hvordan ting burde være, og var villige til å bruke sin posisjon i embetsverket for å få gjennomslag for disse ideene.
Normer
Til slutt: Det fantes en forestilling om faglighet blant økonomene, en sterk faglig identifisering. Dette gjorde at økonomene var villige til å være ulydige og gå inn i politikkområdet. Dette står i motsetning til den klassiske forestillingen om den nøytrale byråkraten.
Se video
Johan Christensen presenterte funn fra boka ved et Partnerforum-seminar 22. mai 2017.
