Utenrikspolitikk er et område som alltid har vært ansett som statenes prerogativ. På dette feltet er det tradisjonelt forventet at statene har spesielt sterke interesser og at de alltid vil prøve å nå disse med de midler de har til rådighet.
Når stater fremmer internasjonalt samarbeid og menneskerettigheter, ligger det som oftest egentlig egeninteresser bak ifølge denne tankegangen. I det minste vil man alltid tilsidesette slike mål hvis det innebærer en eller annen form for kostnader. Den samme skepsisen møter EU når Unionen i stadig økende grad utvikler sin egen utenrikspolitikk.
Fredsretorikk
Likevel, da EU fikk fredsprisen, uttalte Barroso og van Rompuy at ”EU vil fortsette å fremme fred og sikkerhet” internasjonalt. Nobelkomiteens begrunnelse berørte ikke dette, den holdt seg til at EU har vært en fredsbringende institusjon i Europa. Gjennom det europeiske samarbeidet har statene bundet seg opp i felles institusjoner som har gjort krig på kontinentet umulig. Først mellom de tidligere fiendene Tyskland og Frankrike, da de – sammen med Italia og Benelux-landene – ga fra seg suverenitet over sin egen kull- og stålproduksjon og dermed vanskeligere kunne ruste opp på egen hånd. Senere gjennom økende integrasjon både økonomisk og politisk, og ikke minst gjennom stadige utvidelser.
At EU har vært viktig for freden innad i Europa er nok de fleste enige i. Men at EU også skaper fred internasjonalt, som Unionens talsmenn sier, er mer omdiskutert. Kan vi egentlig stole på denne retorikken? Er det virkelig grunnlag for å tro på at EU fremmer fred, menneskerettigheter og multilateralt samarbeid også utenfor EUs grenser?
En regional hegemon?
Parallelt med at EU har utviklet en felles utenrikspolitikk har spørsmålet om hva som kjennetegner EUs globale politikk vært en debatt også i faglitteraturen. På den ene siden hevder skeptikerne at EU, som stater, egentlig prøver å fremme sine egne interesser. Når EU-landene utvikler en felles utenrikspolitikk er dette for å få større innflytelse internasjonalt og ikke minst å bli en regional hegemon. Med økt makt står Unionen sterkere til å oppnå sine økonomiske og strategiske mål.
At EU for eksempel er i ferd med å utvikle en felles Arktis-politikk eller setter inn styrker for å stoppe piratangrep i Adenbukten i det som kalles operasjon Atalanta, vil med et slikt utgangspunkt tas til inntekt for at EU i virkeligheten ønsker å sikre tilgang til viktige oljeressurser og å beskytte sin egen handelsflåte. Eller at EU har et ønske om å markere seg som en selvstendig miltærmakt. At både Kina, India, Japan og Russland i tillegg til de vestlige stormaktene er aktive både i Adenbukten og i Arktis sier litt om den geopolitiske og økonomiske betydningen disse områdene tillegges.
En humanitær stormakt?
Skal man ta EU seriøst i hvordan Unionen selv fremstiller seg som utenrikspolitisk aktør er det på den andre siden tenkelig at det ligger mer bak den felles EU-politikken enn maktambisjoner og økonomiske interesser. I følge Lisboatraktaten er ikke målet med en felles europeisk utenrikspolitikk først og fremst å fremme medlemsstatenes felles interesser. Tvert imot hevdes det at denne politikken skal bygge på de samme prinsipper som har ligget til grunn for dens opprettelse, utvikling og utvidelse, det vil si prinsipper som demokrati, rettsstatsprinsippet og universelle menneskerettigheter.
At EUs utenrikspolitikk faktisk skiller seg fra det man tradisjonelt forventer av stater hevdes i stadig større grad også i empiriske studier. For eksempel har operasjon Atalanta blitt lagt under lupen. Og i motsetning til hva man intuitivt skulle tro, er det en del tegn på at denne operasjonen er i tråd med det man ville forvente av en humanitær utenrikspolitisk makt. Dette betyr selvfølgelig ikke at EU ikke derfor også fremmer sine økonomiske interesser. Men selv om sikring av internasjonal handel også har vært et viktig argument for å sette inn militære styrker mot pirater, var hovedmotivasjonen bak operasjonen å beskytte skip som går med bistand for verdens matvareprogram til befolkningen i Somalia. Dette i tråd med FNs oppfordring til EU.
Dette har vært og er fortsatt EUs prioriterte oppgave. Å eskortere europeiske skip ligger ikke i Atalantas mandat, i motsetning til for eksempel den russiske eller kinesiske marines hovedoppgaver i området. Ikke minst er et kjennetegn ved EUs operasjon at EU har bundet seg til globale standarder, noe som for eksempel er tydelig i spørsmålet om hvordan piratvirksomhet vurderes – om det anses som terror eller som kriminalitet. Dette er noe som også i andre tilfeller pekes på som spesielt ved EUs politikk, nemlig at man arbeider for en styrking av bindende menneskerettigheter, for en endring av den internasjonale orden, mot mer rettsliggjøring og mindre maktpolitikk.
En annerledes utenrikspolitisk aktør
Det er altså ikke noe helt entydig svar på spørsmålet om EU er en annerledes utenrikspolitisk aktør enn stater slik vi tradisjonelt kjenner dem. På den ene siden er det belegg for å hevde at EU i økende grad ønsker å markere seg som en global makt, også militært. Men mye tyder på at EU i hvert fall i en del tilfeller arbeider for en legalisering av internasjonale relasjoner hvor individers, og ikke kun staters, rettigheter står i fokus.
Uansett er dette en debatt som er viktig også i Norge. Utredningen om Norges avtaler med EU (NOU 2012: 2) viser med all tydelighet at Norge er med på det meste av det som skjer innen EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, enten det gjelder deltakelse i EUs satelittsamarbeid, tilslutning til sanksjoner eller utenrikspolitiske erklæringer, eller bidrag til Atalanta og andre EU-operasjoner. Interessant nok har hovedbegrunnelsen for denne deltakelsen vært nettopp at EU fører en politikk man anser som legitim og derfor bør være med på.
Denne kronikken er også publisert i Klassekampen 10. desember 2012.