Erik Oddvar Eriksen åpnet med å trekke på Kants ide om den evige fred og på en gresk myte. – Som Ulysses bandt seg til masten for å ikke gi etter for sirenenes sang, har EUs medlemsstater underkastet seg en overnasjonal orden, som skal gjøre det umulig å gå til krig mot hverandre.
– Dette skjedde ved å binde seg til et samarbeid om kull og stål – krigens produksjonsinstrument. Et skjebnefellesskap ble etablert, og etterhver utvidet, sa han.
Målet for de opprinnelige statene i Kull- og stålunionen var et overnasjonalt rettssystem som skulle pasifisere krigstilstanden mellom statene og skape en mer stabil internasjonal orden. – Midlet var pragmatisk økonomisk samarbeid, og målet var fred, påpekte Eriksen.
Europakommisjonens integreringskraft
Morten Egeberg beskrev hvordan det nye med De europeiske fellesskapene og senere EU ikke var Ministerrådet, men Europakommisjonen. – På en måte er tradisjonelle internasjonale organisasjoner primitive, ved at de styres fra nasjonalt nivå, det vil si av ministre. I Kommisjonen derimot handler ikke den politiske ledelsen, dvs. kommissærene, først og fremst utfra nasjonal interesse. Like viktig er overnasjonale og sektorielle hensyn. Partipolitiske hensyn spiller også en viss rolle. Kommisjonen og EU-byråene knytter sammen nasjonale direktorater og tilsyn i noe som minner om en felles EU-administrasjon på tvers av styringsnivåer, forklarte han.
Avparlamentarisering?
Er parlamentenes makt i Europa er svekket på grunn av finanskrisen og den måten den er håndtert på?, var John Erik Fossums spørsmål. Mye av krisehåndteringen gjøres nemlig gjennom bilaterale og multilaterale forhandlinger i mer mellomstatlige organer. Samtidig er noen parlamenter, som den tyske Bundestag, styrket.
– Denne skjeve utviklingen gjør at dette unike eksperimentet i demokratiutvikling mellom tidligere suverene, og krigførende, stater er under press, sa Fossum.
Panelet fra venstre: Helene Sjursen, Morten Egeberg, Asimina Michailidou, Erik Oddvar Eriksen og John Erik Fossum. Ordstyrer er Sten Inge Jørgensen fra Morgenbladet.
Utvidelse for fred og stabilitet
– EU-landene har sett på det som en plikt å inkludere statene i Sør- og Sentral-Europa, på tross av kostnadene, forklarte Helene Sjursen. Hun har gjennomgått EUs egne begrunnelser for disse utvidelsene, noe som er en del av grunnlaget for Nobelkomiteens fredspristildeling. – Hadde økonomisk vinning vært eneste grunn, hvorfor ikke da bare utvide til det indre marked?, spurte Sjursen. – Dette er knyttet til EUs egenforståelse av hva og hvem de er og skal være.
Økt euroskepsis
Asimina Michailidou viste hvordan den generelle euroskepsisen øker, ifølge det halvårlige Eurobarometer. – Seks av ti EU-borgere antar også at det verste er fortsatt foran oss, men 84 prosent mener at EU-land må jobbe tettere sammen for å løse krisen. Samtidig har få tro på at EU kommer til å klare å sette en stopper for krisen, forklarte Michailidou.
Populistiske argumenter bygd på nasjonale stereotypier og eliteskepsis florerer. – Men på tross av dette er de fleste europeere, inkludert grekere, for det europeiske prosjektet og demokratiet. Seks av ti føler seg som EU-borgere, avsluttet Michailidou.