Visjonen for Grunnlovsjubileet 2014, som uttrykt i måldokumentet (pdf), er å: «Skape en engasjerende grunnlovsfeiring som gir økt forståelse for folkestyrets utvikling gjennom 200 år, Grunnlovens betydning i dag og demokratiets framtidige utfordringer i Norge.»
For å vurdere hva vi skal feire, er det nyttig å ta utgangspunkt i hvilket syn på Grunnloven som måldokumentet legger til grunn. Måldokumentet understreker at Grunnloven har vært sentral i utviklingen av Norge som demokrati og Norge som nasjonalstat med en klart utviklet nasjonal identitet. Grunnloven fremstår som en ramme for og en nødvendig forutsetning for prinsippet om folkesuverenitet som oppfattes å være forankret i Norge som nasjonalstat. På denne måten anses også prinsippene om folkesuverenitet og statssuverenitet som gjensidig forsterkende.
Det globale verdifellesskapet
Det er særlig tre forhold jeg vil diskutere med hensyn til feiring. Målkomiteen har rett i at det er god grunn til å feire at vi har arvet en Grunnlov som over tid har fått en tydeligere forankring i grunnlovsideen. Denne ideen betegner et konstitusjonelt styresett basert på prinsippet om demokratisk selvstyring (inklusive de prinsippene vi også forbinder med den demokratiske rettsstaten). Det kan tilføyes at vi også har god grunn til å feire at man har vært i stand til å forankre prinsippene i grunnlovsideen i et levedyktig fellesskap, preget av omfattende tillit og solidaritet.
Men selv om måldokumentet sier at jubileet skal «bidra til økt bevissthet om hvordan nasjonen Norge og det moderne Norden vokste fram innenfor en europeisk kontekst…», sier det ikke noe om at selve kjernen i Grunnloven, nemlig grunnlovsideen, er basert i en intellektuell tradisjon som understreker at grunnlovsideens prinsipper er universelle. Dette tilsier at vi også må feire at vi gjennom vår Grunnlov er blitt et viktig medlem i det globale fellesskap som bekjenner seg til og søker å etterleve disse sentrale prinsippene. Feiringen må være inkluderende i den forstand at den tydelig markerer hvor viktig dette verdifellesskapet har vært i etableringen og utviklingen av vår Grunnlov.
I forlengelsen av dette er det også rimelig å feire at det i Europa og globalt er etablert et ekstra sikkerhetsnett av grunnleggende rettigheter som utgjør eksterne kontrollmekanismer for demokratiet, nettopp for å sikre at hver stat som bekjenner seg til demokratiske prinsipper faktisk også etterlever dem. Disse er forankret i FNs menneskerettighetserklæring, i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og i EUs Charter of Fundamental Rights. Borgerne har adgang til slike ordninger som en slik ekstra forsikring. Dette illustrerer igjen hvordan grunnlovens sentrale prinsipper utgjør en integrert del av et større overgripende demokratisk sikkerhetsnett. Demokrati sikres gjennom gjensidig demokratisk kontroll på tvers av landegrenser. Vår feiring må anerkjenne viljen til å beskytte demokratiet ikke bare gjennom interne nasjonale, men også gjennom eksterne internasjonale og overnasjonale organer og virkemidler.
Bidrag utenfra til fred og demokrati i Norge
Det andre forholdet jeg vil ta opp, er at måldokumentet understreker at «Jubileet utvikles som et inkluderingsprosjekt med vekt på kunnskap, verdibevissthet, deltagelse og formidling. Jubileet skal ha en tydelig flerkulturell profil.»
Dette utsagnet peker utover det nasjonale fellesskapet som ellers er måldokumentets referanseramme. Det burde etter mitt syn ha vært sterkere betont at feiringen i større grad må inkludere enkeltpersoner, organisasjoner og stater utenfor Norge. Så mange utenfor landets grenser, nære venner og allierte har gitt viktige bidrag til å utvikle demokratiet, velstanden og solidariteten som preger dagens Norge. De har ikke bare med noen få viktige unntak latt oss få lov til å utvikle Norge, men har i høy grad bidratt til at vi har kunnet realisere det samfunnet vi har i dag. De har tilført oss uvurderlige bidrag gjennom ideer, verdier, teknologi, kunnskap og menneskelig kapital gjennom innvandring og samhandling. De har tatt imot våre emigranter og avlastet vårt samfunn. De har sikret vår fred, og fred er et moralsk imperativ. At vi kan leve i fred og fordragelighet, er verdt en feiring i seg selv.
Det er derfor viktig at jubileet som inkluderingsprosjekt inkluderer alle de som er utenfor eller har kommet utenfra og har bidratt til disse verdiene.
Forholdet til EU og folkestyrets framtid
Det tredje forholdet jeg vil berøre er at måldokumentet understreker at et av hovedmålene med feiringen er å: «Skape debatt om folkestyrets framtidige hovedutfordringer og stimulere til refleksjon, engasjement og deltagelse i demokratiske prosesser.»
Dette er viktig, men det spørs om feiringen vil kunne bøte på et forhold som ikke gir noen grunn til feiring, snarere tvert imot. Man kan i dag berettiget spørre om vi viser oss tilliten verdig som forvaltere av vår demokratisk-konstitusjonelle arv. Det er ingen grunn til å feire hvordan vi har taklet de intellektuelle og politiske utfordringene som vi som en integrert del av Europa står overfor. Norges forhold til Europa har i altfor stor grad blitt diskutert i nasjonale termer med vekt på hva som er bra for Norge (hva nå det skulle være som ofte forblir underkommunisert). Et slikt nasjonalt fokus har tatt oppmerksomheten bort fra en grunnleggende debatt om hva som utgjør de grunnleggende forutsetningene for vårt samfunn og de verdier vi gir vår tilslutning til i et Europa som er blitt stadig mer integrert.
Måldokumentet tar ikke opp det sentrale spørsmålet vi står overfor i dag, nemlig: Hva er de grunnleggende forutsetningene for å realisere grunnlovsideen i dagens Europa? I Norge synes det som om det er et omvendt proporsjonalt forhold mellom hvor viktig et spørsmål er for Grunnloven på den ene siden og den politiske oppmerksomhet og debatt som det politiske systemet er villig til å bruke på det på den andre. Det må i denne sammenheng også anses som uansvarlig når politiske partier som Frp ikke en gang tar et standpunkt i spørsmålet om norsk EU-medlemskap, som vel er det viktigste konstitusjonelle spørsmålet vi står overfor i vår tid.
Mangelen på grunnleggende politisk debatt om hvilke prinsipielle implikasjoner utviklingen i Europa har for demokratisk konstitusjonalisme bidrar også til å opprettholde et foreldet syn på betingelsene for folkesuverenitet i dagens Europa. Mens statssuverenitet tradisjonelt har vært ansett som en forutsetning for folkesuverenitet, slik vi også ser det reflektert i måldokumentet for grunnlovsjubileet, er selve forestillingen om suverenitet i Europa i dag i endring gjennom en mye sterkere betoning av medbestemmelse (for stater og borgere). Poenget er at i dagens Europa er det i stadig økende grad slik at rammene for hver stats selvstyre bestemmes i EU-organer der statene og borgerne har medbestemmelse. De statene som Norge som ikke er medlemmer og derfor ikke deltar, men som like fullt integreres i dette systemet, er derfor i langt mindre grad enn før i stand til å sette rammene for sitt eget selvstyre.
Samtidig må det være et av historiens store paradokser at den formen for representasjon som Norge i praksis står overfor i sitt forhold til EU i dag i høy grad er den formen som de amerikanske kolonialistene avviste i 1776 og som dannet grunnlaget for den amerikanske revolusjon. Grunnlovsideen som de amerikanske uavhengighetsforkjemperne forfektet var nettopp tuftet på en avvisning av det som Edmund Burke refererte til som virtuell representasjon.
Virtual representation is that in which there is a communion of interests and a sympathy in feelings and desires between those who act in the name of any description of people and the people in whose name they act, though the trustees are not actually chosen by them. This is virtual representation. (Burke 1792: 23)
Argumentet var at de amerikanske kolonialistenes interesser ble ivaretatt av det britiske parlamentet; de trengte derfor ikke direkte politisk representasjon. Mye av argumentasjonen til støtte for EØS er nettopp at norske interesser er ivaretatt av EU, selv om vi ikke har noen folkevalgt representasjon der. Poenget er at Norge er knyttet opp til et europeisk system med politisk valgte representanter i EU som lager reglene som vi underlegges. Selv om Stortinget formelt vedtar lovene, er det representanter i EU som i realiteten fatter disse beslutningene på vegne av norske borgere. Det er nettopp dette som ligger i forestillingen om virtuell i stedet for reell politisk representasjon.
Derfor, når måldokumentet sier at feiringen må «Skape debatt om folkestyrets framtidige hovedutfordringer og stimulere til refleksjon, engasjement og deltagelse i demokratiske prosesser», vil en slik debatt måtte inkludere refleksjoner om Norge nå i forholdet til EU har importert mye av den praksis som Eidsvollsmennene nettopp ønsket å avvikle og sikre seg mot gjennom Grunnloven.
Denne artikkelen ble først publisert i Vox Publica, 19. september 2013.