Kritikk av kapitalismen
I mer enn fem år har vi europeere bokstavelig talt vært besatt av kriser. Høsten 2007 nådde den amerikanske finanskrisen Europa. Lehman Brothers’ kollaps viste klart at dette var en strukturell krise. Radikale nyliberalere våknet opp og innså at de hadde vært med på en av de største nasjonaliseringene i historien. Det egenartede med denne nasjonalisering var at den ikke skulle endre samfunnet, men hadde som mål å bevare finanskapitalen.
Dette hjalp ikke mye på realøkonomien. Høsten 2008 førte en drastisk reduksjon i internasjonal handel til en alvorlig global resesjon. Det verste ble unngått takket være myndighetenes inngripen. En liten stund var det snakk om å reformere kapitalismen. Slike forslag ble imidlertid lagt på hylla og politikerne startet å drømme om nye tegn på vekst.
Det varte ikke lenge. Regjeringsskiftet i Hellas i 2009 avslørte store huller i greske statsfinanser. Finanskrisen muterte til en fiskal krise som dro med seg hele EU. Akkurat mens EUs institusjoner og de politiske kommentatorene feiret euroens første tiår, som jo faktisk hadde beskyttet Europa fra de verste utfallene av krisen, ble de alvorlige strukturelle feilene i Den europeiske monetære unionen plutselig og spektakulært avslørt – inkludert troen på at tiden for kriser var over.
Forvirrende debatt
Etter fem år med hastige beslutninger og reformer, alle presentert som selve mirakelkuren, er fremtiden til euroen og det europeisk politiske prosjektet fortsatt usikker. Enda mer bekymringsfullt er at den offentlige diskusjonen er totalt forvirret. Fra en innledende diskusjon om de strukturelle årsakene til krisen, har vi gått over til et renasjonalisert krisenarrativ. Borte er den kritiske gjennomgangen av kapitalismen og finansmarkedene. Nå er fokuset rettet mot uredelige søreuropeiske ledere og de sløsete greske, italienske og spanske borgerne.
Det europeiske prosjektet er ikke det det pleide å være eller det mange hadde håpet det skulle være. Nå er nasjonalstatene og nasjonale hensyn tilbake i førersetet. Dette nasjonalistiske narrativet kan virke betryggende i første omgang, men gir ikke noen god forklaring på hva som er på ferde. Var långiverne til det sløsende Hellas også grekere? Eller var de tyskere? Hvorfor var Spania og Italia sett på som rollemodeller når de hadde en boligboble i emning? Eller, halvt på spøk, hvis alle er i så dyp gjeld, hvem er det da som har så store utestående fordringer?
Hvilke kriser?
For å få grep på Europas kriser, må vi først avklare hvilke og hvem sine kriser vi snakker om.
For det første, krisene er ikke konsekvenser av subprime-krisen. Den var bare siste dråpen som fikk glasset til å flyte over. Subprime-krisen var strået som fikk de underliggende svakhetene i systemet til å knekke. For det andre var det ikke én, men flere ulike, men sammenvevde svakheter. Derfor burde vi snakke om kriser i flertall. Europa står overfor fem kriser med grunnlag i fem svakheter.
- En økonomisk svakhet. Etterkrigstidens gullalder var mulig på grunn av en samfunnsøkonomisk modell basert på høy og vedvarende økonomisk vekst. Etter at veksten har stagnert, og til og med sunket, siden 70-tallet har sosiale og økonomiske spenninger bare økt. Neoliberalismen skulle være løsningen på dette, men i virkeligheten utsatte man bare oppgjørets time ved å slippe fri en ikke bærekraftig vekst i privat gjeld.
- En finansiell svakhet. Lav grad av vekst i realøkonomien førte til leting etter en alternativ vekstdriver, noe man mente man fant i den eksponensielle veksten i finansielle tjenester. Dette var et luftslott og et veldig farlig et, fordi det gjorde at finansinstitusjonene oppga en basisfunksjon, å være mellomledd mellom sparere og investorer og vurdere kredittrisiko. I stedet for trauste, men troverdige finansinstitusjoner, fikk vi underholdende og spekulative banker og skyggebanker som skapte et falskt pengemarked..
- En fiskal svakhet. Liberaliseringen av kapitalbevegelser, ledet an av Reagan og Thatcher, undergravde skattemyndigheters evne til å vurdere skattebetalernes inntekt og formue. Gapet mellom skattepolitikken og den faktiske skatteinnsamlingen økte. Myndighetene måtte tilpasse seg. De skandinaviske landene ledet an med å introdusere lavere skatt på kapitalutbytte i et lønnlig håp om å øke skattegrunnlaget ved å redusere skattebyrden. Storbritannia perfeksjonerte evnen til å tiltrekke seg finansinstitusjoner og tjente en stund godt på skatteinntektene, mens Benelux-landene spesialiserte seg i å tilby de juridiske og økonomiske rådgivingstjenestene som hjalp de rikeste skattebetalerne å unngå skatt. Dette ble også lagt til rette for av Europadomstolen, som vurderte skatteplanlegging som legitim utøvelse av økonomisk frihet.
- En makroøkonomisk svakhet. Verktøykassen i makroøkonomisk politikk ble tømt på grunn av strukturelle endringer i verdensøkonomien, som kollapsen i Bretton Woods-systemet i 1971, eller ble helt enkelt lagt til side i det selvregulerende markedets navn.
- En politisk krise. Politikere lot som om de var handlingsdyktige og kunne gjøre ting de ikke hadde mulighet til som et resultat av de strukturelle endringene som ligger under de svakhetene beskrevet over.
Hvem sine kriser?
Dette er de fem krisene Europa gjennomgår. Men hvem sine kriser er det? Som sagt drukner vi i nasjonalistiske klisjeer. Om kloke husmødre fra Swaben og late grekere. Og vi er dypt imponert over de rekordhøye sysselsettingsnivåene og veksten i eksportsektoren i Tyskland, men skuffet over den økonomiske elendigheten i Hellas, Italia og Spania. Men tar vi individuelle rettigheter seriøst, må vi bevege oss forbi klisjeer og aggregater og fokusere på enkeltskjebnene i krisen.
Og de som lider er ikke bare søreuropeere. Det er også en voksende gruppe med arbeidere i utkanten av arbeidsmarkedet i land som Tyskland og Finland. Det er dette ”prekariatet”, enten det er tysk eller gresk, som lider under forverrede arbeidsforhold og høyere skatt. Og det er kapitaleiere, tyske som greske, som aldri har hatt det så bra. Det er allikevel klart at prekariatet er større i Sør enn i Nord, som selvmordsratene og rapporter om psykisk helsetilstand viser med rå klarhet.
Bare når spørsmålene om hvilke og hvem sine i denne krisen blir forstått, vil Europa ha en sjanse. Hvis ikke, er fremtiden mørk.
Denne kronikken er publisert i en kortere versjon i Morgenbladet 15.–21. mars 2013.