EU - et skjebnefellesskap

Kull erstattet av euro

Mens samarbeid om kull og stål var mekanismen som lukket medlemsstatene inn i et gjensidig samarbeid på 1950 tallet, er det nå euroen som har samme funksjon. Mens alle var avhengig av kull og stål for industriproduksjon, så er landene nå økonomisk avhengige av euroen. EU er et fellesskap som landene nærmest står og faller med - de kan ikke enkelt tre ut av det.

Et indre marked og en felles valuta er etablert. Europeerne kan reise, arbeide, studere, og investere fritt. Bortfall av grenser og tollbarrierer, av handelshindringer og proteksjonisme gjør Europa til verdens største marked. Rettighetsvernet og den frie bevegelighet har økt. Det samme har kompetansen til overnasjonale organ.

EU reguleringer dreier seg ikke bare handel, penger og business. De gjelder også fiskeri og landbruk, matvaresikkerhet, gen- og bioteknologi, arbeidsrett, miljøvern, kultur, turisme, immigrasjon, politivesen og nå også forsvars- og sikkerhetspolitikk. EU dekker de vanlige forvaltningsområder til en stat.

Landene har bevisst eller ubevisst manøvrert seg inn i en situasjon hvor de gradvis og umerkelig har avgitt suverenitet og tatt risiko for hverandre. Eurokrisa viser at de har risikert noe ved å lite på hverandre, at de er samme båt. Når de ikke oppfattes å stå last og brast med hverandre, stiger rentene, alle taper. Ved å stå sammen vil alle få det bedre.

Skjebnefelleskap

Det er ikke bare på det økonomiske området at Europa er blitt et skjebnefellesskap. Integrasjonen har gått så langt at medlemsstatene de facto ikke lenger er suverene nasjonalstater, men medlemsstater i en postnasjonal politisk union med overnasjonal myndighet. På mange felt har EU-retten forrang fremfor nasjonal rett. Lovverk og standarder er harmonisert over landegrenser. I EU er en dømt til å komme til en felles løsninger, ikke nødvendigvis gjennom overnasjonale organ. Ofte er det mellom-statlige komiteer og transnasjonale nettverk som er koordineringsinstanser. Aktørene må her finne løsninger i fellesskap – og dette skaper grobunn for ny politikk, nye regler, nye institusjoner og nye tiltak.

EU har også institusjonaliserte overnasjonale prosedyrer som regulerer og begrenser maktspillet mellom statene i Europa. Flertallsbeslutninger er innført på en rekke områder. Landene er også forpliktet på stadig dypere integrasjon. For eksempel er alle land som tilfredsstiller kravene forpliktet til å søke om opptak i eurosonen.

EU blir holdt ansvarlig for eurokrisen. Den har initiert pengeunionen, valutaen og det indre marked. Det kreves store innsatser for å hindre at stater og banker går konkurs som følge av statsgjeld og høyere renteutgifter. Så vel Barack Obama som IMF og Kinas ledere vil ha resolutt handling fra EU. De krever innsats som om EU var en stat med et finansdepartement til rådighet.

Ikke billig snakk

Men EU er ingen stat. Den har ikke de kompetanser og ressurser som skal til for å handle som en. Den utgjør ingen endelige lånegarantist for statsgjeld og har ikke fiskal makt som støtte for sentralbankens markedsintervensjoner. EU kan ikke drive omfordelingspolitikk, kan ikke drive finanspolitikk, kan ikke utstede statsobligasjoner, kan ikke trykke mer penger eller kreve inn skatt. Redningsfondene, som er midlertidige, er vedtatt på utsiden av Lisboa traktaten. De er satt opp som en frivillig låneavtale mellom landene i eurosonen.  Det er et mellomstatlig ad-hoc arrangement, mellom landene i eurosonen – med troikaen IMF, ECB og Kommisjonen som ser til at tiltakene blir iverksatt.

Landene kan formelt sett si nei, men kan ikke annet enn å akseptere. Et nei vil bli en økonomisk katastrofe og være politisk uforsvarlig.

EU er nå blitt rette vedkommende for å løse problemer i Europa enten den er skyld i dem eller ikke, enten den har traktatgrunnlag for dette eller ikke. EU er blitt en politisk aktør i sin egen rett.

Vi har sett mange analyser av euroens styrke og svakhet og mange spekulasjoner om hva utfallet av krisen blir. Mange spår dens undergang, men mange har også undervurdert politiske faktorer. De har ikke forstått at euroen ikke er et mål i seg selv. Den er et middel til et høyere mål. Euroen er del av et politisk prosjekt om et samlet, fredelig og demokratisk Europa. EU er et instrument for å gjøre noe med det nasjonalstatlige demokratis akilleshæl, nemlig fraværet av demokrati mellom stater.

Derfor står det om så mye mer enn budsjettbalanse og statsgjeld. Europatanken er ikke bare billig snakk ved festlige anledninger, men også innskrevet i europeiske staters forfatninger etter krigen. Et brudd med europatanken er grunnlovsstridig. Alle medlemsstatene har dette nedfelt i sine forfatninger – de har avgitt suverenitet for å sikre europeisk integrasjon.

Denne kronikken ble også publisert i VG tirsdag 10. januar 2012.