Bør ansette rektor, ikke velge

Stortinget skal snart behandle et forslag om at den foretrukne måten å rekruttere rektorer ved universiteter og høyskoler er gjennom ansettelser, ikke valg.

Forslaget har som forventet skapt motstand fra fagforeninger og mange ansatte i institusjonene. Dette er ikke så overraskende; det å kunne velge sin ledelse er utvilsomt et privilegium som få andre institusjoner kan vise til. Begrunnelsen for denne selvstendigheten ligger i velbegrunnede krav til faglig autonomi og til forskningens frihet ved institusjonene.

Disse kravene er vi grunnleggende sett enig i. Men vi mener at selvstendigheten er godt sikret gjennom lovgivning og veletablerte normer for forskningsfrihet. Det er ingen gode argumenter for å mene at denne trues ved at også universitetene og høyskolene har rekrutteringsprosesser som sikrer at de høyeste vervene gis til personer som er egnet til å styre komplekse institusjoner ofte med tusenvis av ansatte og et femsifret antall studenter. I så måte er ikke disse institusjonene annerledes enn andre store bedrifter som krever dyktig og velskolert ledelse.

At valgene mer gir uttrykk for om de ansatte liker programmet til kandidatene enn vedkommendes egnethet som leder er det liten tvil om. Ved en ansettelse vil søkernes egnethet kunne undersøkes og vurderes i likhet med rekruttering av andre toppledere. Argumenter om at ansatte ledere har sin lojalitet oppover og dermed mister legitimitet hos de ansatte synes å være svakt begrunnet i institusjonenes egne erfaringer.

At valgene mer gir uttrykk for om de ansatte liker programmet til kandidatene enn vedkommendes egnethet som leder er det liten tvil om.

Ledere ansettes ved mange av universitetenes institutter allerede, og erfaringene er gode – det er ingen ting som tyder på at disse lederne har svakere tillit hos de ansatte enn tilsvarende valgte ledere. Rekrutteringsgrunnlaget ved ansettelser er dessuten bredere enn ved valg, noe som ytterligere vil forsterke muligheten for å ansette de beste lederne ved våre universiteter og høyskoler.

En del av motstandernes skepsis mot ansettelse av ledere er knyttet til at man ved ansatt rektor normalt vil ha en ekstern styreleder oppnevnt av det offentlige. Erfaringer med eksterne blikk på institusjonenes prioriteringer og strategier er gode både gjennom eksterne styrerepresentanter og eksterne rådgivende organer. Kanskje skal ikke universitetene og høyskolene være så redde for å gi slipp på noe av sin egenart for derigjennom å bli mer transparente institusjoner med sterkere kontakt med samfunnet utenfor institusjonene?

Dagens løsning der rektor er arbeidende styreleder har utvilsomt sine svakheter. Rektor forbereder saker, leder diskusjonen i styret, og har i praksis ansvar for å følge vedtak opp. Dette gir rektor mange uklare roller og svekker, snarere enn styrker, transparensen i prosessene og tillit til ledelsens beslutninger. Det er også grenser for hvor langt styrets funksjon som kritisk og kontrollerende organ kan utvikles når rektor rapporterer til et styre ledet av ham eller henne selv. Ansettelse av rektor vil gjøre at styret, som fortsatt vil ha et flertall av valgte medlemmer fra institusjonen selv, vil få en viktigere rolle.

En studentrepresentant fremsto som en seriøs kandidat til å bli valgt til topplederjobben på Norges største universitet.

Det vekker med rette bekymring når ansatte, eksempelvis ved siste rektorvalg ved Universitetet i Oslo, har liten interesse for valget. Faktisk var situasjonen ved UiO at en studentrepresentant fremsto som en seriøs kandidat til å bli valgt til topplederjobben på Norges største universitet. At universitetsdemokratiet fungerer dårlig, betyr selvsagt ikke at det skal avvikles. Men det må finne nye former som er bedre tilpasset dagens krav og forventninger.

Vi mener at universitetenes autonomi, den faglig kritiske tenkningen, universitetsdemokratiet og forskningens frihet ikke står på spill i denne saken. Snarere mener vi at disse institusjonenes faglige videreutvikling og kontrakt med samfunnet vil styrkes gjennom ansettelse av de dyktigste kandidatene til topplederposisjonene.

Hanne Gram Simonsen, professor i lingvistikk, UiO
Kristin Margrete Heggen, professor i helsefag, UiO
Erik Oddvar Eriksen, professor og leder av ARENA Senter for Europaforskning, UiO
Rune Svarverud, professor i kinesisk, UiO