Grunnloven og suverenitetsavståelse

En versjon av dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert i Aftenposten 27. september 2020. 

Legitimitetshullet

Klimaendringer, flyktningestrømmer, terrorisme, finanskriser og pandemier kjenner ikke landegrenser. Kriser og katastrofer av ulike slag koblet med ny viten og teknologisk utvikling gjør sitt til at nasjonalstaten blir for liten. Internasjonalt samarbeid kreves på de fleste områder, og hva mer er, det krever at stater handler uten at det folkelige mandatet er klart. Det er et gap mellom det som må gjøres for å handtere felles problemer og det som borgerne og deres representanter har mulighet til å være med på å bestemme. Vi har her å gjøre med et legitimitetshull.

Det er et gap mellom det som må gjøres for å handtere felles problemer og det som borgerne og deres representanter har mulighet til å være med på å bestemme.

I EU er dette hullet tettet med et direkte folkevalgt parlament og med prosedyrer for innsyn, åpenhet og gjennomsiktighet. Medlemsstatenes suverenitetsavståelse kompenseres med deltakelsesrettigheter i EUs beslutningsorganer. I Norge har et knapt flertall i to folkeavstemninger avist denne strategien. Legitimetetshullet skulle tettes ved å stå utenfor.

Ansvarlige politikere kan imidlertid ikke koste på seg bare å være lydhøre i forhold til velgernes ønsker. De har også et ansvar for å velge løsninger som de mener er rasjonelle for land og folk. Derfor har Stortinget inngått mange avtaler med EU som skal sikre landets interesser, den viktigeste er EØS avtalen. Problemet er at denne tilknytningsformen innebærer avgivelse av suverenitet, noe som reiser konstitusjonelle problemer.

I Norge setter Grunnloven skranker på avgivelse av suverenitet

Disse skrankene er et problem for de som ønsker at Norge skal kunne delta i nye EU initiativ. Grunnloven krever at Norge er medlem av den internasjonale organisasjonen myndighet skal avstås til (paragraf 115). Derfor kan ikke Norge avstå myndighet til EU. Likevel ber Regjeringen Stortinget med jevne mellomrom om å samtykke i overføring av myndighet til EU byråer, EU kommisjonen og EU-domstolen. Vi har sakene om Finanstilsynet og om EUs energibyrå (ACER) i friskt minne. Nå har vi EUs fjerde jernbanepakke, som igjen krever at Norge avgir myndighet til et EU-organ. Gjennom konstitusjonelle krumspring har Stortinget flere ganger avgitt suverenitet til EU gjennom paragraf 26, som kun krever vanlig flertall. Stortinget har her gjort bruk av en kontroversiell og svært så skjønnsmessige tese om en ‘lite inngripende myndighetsoverføring’, som ikke står i Grunnloven.

For å få slutt på disse konstitusjonelle krumspringene slår Christoffer C. Eriksen og Nils G. Skretting et slag for å endre Grunnloven i Aftenposten 8.9.20. Det er særlig EUs fjerde jernbanepakke som reiser problemer i forhold til den hjemmesnekrede regelen om ‘lite inngripende myndighetsoverføring’. Denne pakken kan ikke med beste vilje sees som ‘lite inngripende’. Forfatterne foreslår å endre Grunnloven slik at ‘Stortinget med kvalifisert flertall kan samtykke til myndighetsoverføring til EUs organer’.

Nå er det slik at reglene for myndighetsoverføring er der av en grunn. De skal tette legitimitetshullet og sikre at borgerne ikke styres av lover de ikke har kunne være med på å forfatte selv. Reglene skal sikre demokrati og hindre fremmedstyring. Problemet med forslaget til endring av Grunnloven er at det ytterligere undergraver demokratiet og det folkesuverenitetsprinsippet som den norske Grunnlov bekjenner seg til.

Når EUs medlemsstater avgir suverenitet til EU, så får de de noe igjen

EUs medlemsstater får medinnflytelse over de lover som gjelder for dem. Norske borgere får ikke denne kompensasjonen for sin suverenitetsavståelse. Også etter en grunnlovsendring vil det være slik at det er EUs lover, vedtatt av EU parlamentet og Rådet, av EU borgernes representanter og av EUs medlemsstater, som gjelder her til lands.

Det ikke reglene for myndighetsavståelse som skaper problemer for Norges deltakelse i EU initiativ, men at Norge ikke er medlem av EU. Det er Norges valg av tilknytningsform skaper problemer for vår deltakelse i Europasamarbeidet. Med den foreslåtte endringen av Grunnloven vil spenningen mellom de regler som borgerne må leve etter og de lovgivende fora som bestemmer reglene, bli enda større. Et annet forhold er at legitimetetshullet forårsaker kunnskapshull.

Det er Norges valg av tilknytningsform skaper problemer for vår deltakelse i Europasamarbeidet.

EU er en overnasjonal organisasjon

I Europa er statene så innvevd i hverandre, og integrasjonsprosessen kommet så langt at det er umulig å opptre som selv-rådde nasjonalstater. Dette viser Brexit til fulle. Brexit viser også at integrasjonsprosessen i Europa ikke bare har gått under radaren for store deler av befolkningen, men også for deler av det politiske lederskapet. For mange har Brexit prosessen vært en øyeåpner.

Også her til lands er den europeiske integrasjonen en realitet mange ikke har fått med seg. Men så fikk vi NAV-skandalen. Den viste hva som er realiteten, nemlig at EU er en overnasjonal organisasjon og at EU retten har forrang framfor nasjonal rett. EØS rett er EU rett! Et sannhetens øyeblikk.

Gjennom EØS avtalen er Norge medlem av EUs indre marked og er forpliktet til å inkorporere EUs regelverk

Det er blitt klart at NAV ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om EØS. Der var usikkerhet om lovanvendelsen når det gjelder gjennomføringen av EØS avtalen. Det var åpenbart feil at det i folketrygdloven står at ‘det er et vilkår for mottakelse av sykepenger at en oppholder seg i Norge’. Det skulle stått ‘oppholder seg i EØS området’.

Granskningsutvalget slo fast at politikerne har vedtatt regler som er i strid med EØS- avtalen, at domstolene og juristene har tolket feil, at ansvaret for den praktiske gjennomføringen av EØS-reglene er skjøvet nedover i en forvaltning som ikke har god nok kompetanse.

Hvordan kan en vite når en ikke er med i de besluttende organer?

EUs regler blir til i EUs organer der norske politikere ikke har adgang. Reglene blir oversendt med krav om inkorporering i norsk rett. Ekskluderingen fra beslutningsorganer gjør at også norske borgere og byråkrater, presse og media, ikke får med seg hva som skjer og hvorfor.  Når borgerne og deres advokater ikke kjenner til rettighetene, når fagfolk og presse ikke interesserer seg for saken, når kritikk og opposisjon uteblir, så kan mye gå galt. En grunnlovsendring som gjør overføringen av myndighet enklere, hjelper ikke mot dette problemet. Den vil heller forsterke det.

Det som trengs er en informert debatt om Norges tilknytningsform til EU. Er den nåværende formen den riktige måte å være med i den stadig mer omfattende Europeiske integrasjonsprosessen? Det er på høy tid med en ny EU debatt.