Solidaritet i koronaens tid

En versjon av dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 24. juli 2020. 

Mange blir satt på prøve, noen mer enn andre, under Covid-19 pandemien. Mange må finne seg i store innskrenkninger i sin frihet og velferd. De som lever i land hvor det ikke har blitt noe valg mellom å berge liv og å sikre jobber kan prise seg lykkelig. Denne krisen er ikke forbigående, den vil vare og den vil koste. Den krever evne til å tenke langsiktig og til å handle kollektivt.

Pandemien har rystet det europeiske integrasjonsprosjektet mer enn både flyktningkrisa og eurokrisa i kjølvannet av finanskrisa. Den første reaksjonen var stengning av grenser og renasjonalisering av produksjon. Det indre marked ble rystet i sine grunnvoller. Nå har en del av den nasjonalistiske retorikken fortatt seg. Frihandel og åpne grenser er avgjørende for økonomien i europeiske stater, og det er også klart at så lenge ikke alle er sikret mot smitte, er ingen det. Krisa kan bare håndteres gjennom internasjonalt samarbeid, noe jakten på vaksine på en slående måte viser.

Statene sprøyter inn store midler. Plutselig forduftet bekymringen for budsjettbalanse og statsgjeld i de internasjonale finansinstitusjonene. På en, to, tre er finanskrisa og sparepolitikken et glemt kapittel. Selv Tyskland med sin berømte svarte null, om aldri noe budsjettunderskudd, har snudd på flisa. Angela Merkel har lovet 500 milliarder euro i hjelp til de pandemirammede økonomiene.

Mer forpliktende samarbeid for å redusere ulikhet

I Europa er mye oppnådd og mye er på spill, også økonomisk. EU med sitt 500 millioners marked er verdens rikeste frihandelssone. Med de økonomiske avhengigheter som er utviklet i Europa, og med takten i kunnskaps- og teknologiutviklingen, er det ingen farbar vei å skru klokka tilbake. De problemer en står overfor, som klimakrise og digital revolusjon, krever mer forpliktende samarbeid. Renasjonalisering vil ikke løse problemer, men gjør at alle kommer dårligere ut.

Beregninger viser at de sosiale, helsemessige og økonomiske konsekvensene av pandemien vil være uhyggelig store. Denne innsikten har gjort at EU og Tyskland har endret politikk, etter påtrykk fra Frankrike og de andre søreuropeiske statene. Ja, tyskerne har snudd på flisa i den grad at de har kommet Emmanuel Macron i møte i kravet om et større EU-budsjett og om mer makt til overnasjonale institusjoner. Nå skal det investeres, nå skal lån tas opp i alles navn, og nå skal penger fordeles etter behov, ikke bare gis som lån. En ny realitet og et nytt alvor har slått inn over sentrale europeiske politikere. Vi kan ikke fortsette som før om Europa skal komme gjennom dette.

EU-kommisjonen foreslo en finansieringsplan på 750 milliarder euro for neste generasjons EU gjennom å låne på vegne av alle medlemsstater. 500 milliarder euro skulle være direkte støtte, og 250 milliarder euro skulle gis som lån. Nederland, Sverige, Østerrike og Danmark motsatte seg dette. Etter harde forhandlinger ble statslederne enige om et kompromiss på 350 milliarder i lån og 390 milliarder i tilskudd. I tillegg fikk ‘gnierne’ rabatt i medlemskontingenten. Likevel, dette innebærer massive overføringer mellom Europas fattige og rike land. EU skal ta opp lån i internasjonale kapitalmarkeder og skal skaffe egne ressurser gjennom blant annet avgifter på finanstransaksjoner.

Her står vi foran en ny relasjon mellom EU og medlemstatene, hvor EU-nivået styrkes. De foreslåtte tiltakene vil bidra til å redusere ulikhetene mellom de ulike økonomiene og vil også øke EUs handlingskapasitet. Vi har ikke å bare å gjøre med en gjenreisningsplan, men også med nybrott, i og med at EU tar et nytt steg i integrasjonen. Vi kan snart komme til å se et europeisk finansdepartement.

Det snakkes om et Hamiltons øyeblikk i Europa

Alexander Hamilton var den amerikanske finansministeren i de formative årene 1789-95 som la grunnlaget for tanken om en føderal regjering som skulle innfri gjelden som statene hadde pådratt seg under uavhengighetskrigen mot britene. Analogien til Bismarcks og Garibaldis bestrebelser for å forene Tyskland og Italia, er imidlertid bedre enn den amerikanske. Hamilton-analogien bygger opp under gniernes oppfatning av at noen betaler for andres gjeld. Det europeiske spørsmålet handler heller om å innfri de forpliktelser medlemmene av eurosonen har pådratt seg. Det handler også om den interessen EU har av å unngå framtidige redningsaksjoner av insolvente medlemmer.

Kommisjonens plan møtte motstand. ‘Gnierne’ med Nederland i spissen ville ikke betale for ‘søreuropeernes unnlatelsessynder’, og de ville ikke gi støtte betingelsesløst. For mange EU-skeptikere er solidaritet bare mulig i verdifelleskap slik vi kjenner det fra nasjonalstaten. Spørsmålet er om det stemmer og om ikke søreuropeernes problemer skal sees som et felles-europeisk problem, all den tid de er medlem av en økonomisk union som har tjent nordeuropeerne godt.

Solidaritet og kollektiv handling

Solidaritet er byggesteinen i ethvert demokratisk samfunn. Den uttrykker en norm om likt medlemskap og om gjensidighet. Vi må derfor bort fra forestillingen om at solidaritet dreier seg om altruisme i etablerte verdifellesskap. Solidaritet har å gjøre med å sette seg i andres sted. Det handler om utvidete mentaliteter og er et spørsmål om kollektiv mobilisering. Solidaritet handler ikke bare om å hjelpe de spesielt rammede, men om endring av politiske forhold som er i alles (langsiktige) interesse å gjøre noe med. Ved å hjelpe andre, kan du ikke bare forvente å bli hjulpet selv, men du hjelper også deg selv. Denne formen for solidaritet sprang ut av den franske revolusjon og la grunnlaget for den demokratiske velferdsstaten. Solidaritet handler ikke om hva som var eller er, men om hva som skal bli. Det går på å mobilisere for en bedre framtid. Om europeisk solidaritet ikke eksisterer, så må den skapes. 

Solidaritet er ikke en administrativ kategori likeså lite som den er før-politisk. Solidaritet skapes når det mobiliseres til kollektiv handling med politiske virkemidler. Det handler om å gå sammen for å gjøre noe med kriser, urettferdighet, elendighet og undertrykking, om å endre politiske regimer og sosioøkonomiske forhold.

Et europeisk skjebnefellesskap

Dagens strid om EU budsjettet kan sees som en kamp om å utvide solidariteten til å omfatte større felleskap. Vi står overfor den tredje demokratiske revolusjonen. Etter bystaten og nasjonalstaten, står nå regionale sammenslutninger, som EU, for tur. Solidaritet med fremmede må etableres på basis av gjensidig avhengighet og felles sårbarhet. Der er ikke noen prinsipielle grunner til at det ikke skulle være mulig å strekke solidariteten utover nasjonalstaten. Mange mente jo som kjent at den nasjonale velferdsstaten var umulig.

Eurosonen har brakt landene inn i et skjebnefellesskap. Problemet er at noen taper og noen tjener på det samme økonomiske regimet. Det er et nært forhold mellom solidaritet og politisk rettferdighet. Usolidariske regimer er ikke rettferdige. Et urettferdig regime vil ikke være stabilt og må reformeres.

EUs pengeunion uten en fiskal union, hvor statene har ansvaret for økonomisk politikk, gjør det umulig for EU å drive motkonjunktur- og omfordelingspolitikk. Uten et finansdepartement blir det vanskelig å være solidarisk. Når EU nå påtar seg felles gjeldsforpliktelser og gir ubetinget støtte til hardt rammede, har vi med solidaritet av et moderne merke å gjøre. Det er i Tysklands, som det er i de andre medlemsstatenes interesse, at EU lykkes. Det koster, men uten EU vil alle få det verre. Det kan se ut som om flere ser at solidaritet er en funksjonell nødvendighet. Uten solidaritet kan ikke kriser løses, uten solidaritet har Europa tapt.