Takk for anledningen til å kommentere via denne bloggen, Professor Eriksen/ARENA.
Jeg bodde 18 år i Storbritannia og er veldig glad også i det landet - og håper Brexit går mye, mye bedre enn Remain-tilhengerne frykter.
La meg derfor gjøre noen betraktninger. I hovedtrekk avviser kronikken i Aftenposten 5. januar at Storbritannia har gjenvunnet reell suverenitet via Brexit-avtalen. EU vil ha "stor kontroll over det britene har interesse av". Rammeverket innebærer en "svært begrenset rolle for det britiske parlamentet" og handelsavtalen "vil bringe landet nærmere EU over tid". Og "hva en skal med suverenitet om en ikke kan gjøre noe med den"? Leser vi gode engelske morgenaviser som ikke roper Remain, eller juridiske betenkninger om avtalen med et minstemål av (typisk engelsk) optimisme, fremstår beskrivelsene i kronikken som nesten ugjenkjennelige.
Handelsavtalen er gigantisk: årlig tariff- og kvotefri samhandel størrelsesorden NOK7.600mrd. For EU tilsvarer Brexit at 18 mindre medlemsland forlot unionen samtidig; Storbritannias økonomi er 2/3 større enn Canadas, så de fleste er enige i at for EU er Brexit en stor sak og vil være det lenge enda.
Joda, alle erkjenner at med denne nokså enkle handelsavtalen vil Storbritannia (som Canada, Australia, USA og andre land) oppleve mer papir-arbeide og mange uenigheter i sin samhandel med EU enn om de forble medlemmer av Indre Marked. Kronikken peker også korrekt på at tjenester, 4/5 av Storbritannias økonomi, stort sett ikke omfattes av avtalen. Det går imidlertid begge veier: UK har handelsoverskudd med EU også på denne delen av samfunnsøkonomien. Jeg observerer at utfallet var tettere på hva Storbritannia ved Boris Johnson ønsket (´Canada+´), hva Barnier innledningsvis tilbød men EU så trakk tilbake, og at EUs eget indre marked på tjenester er mildt sagt uferdig. Bankunion, anyone...?
Tja, hva skal nå britene gjøre med sin nyvunne suverenitet og handlefrihet? Regjeringen Johnsons veivalg synes nokså klart strategisk og handelspolitisk logisk. EUs andel av britisk eksport har falt over flere tiår, til dagens 43% av totalen. Jeg har ikke lest det i norske medier, men Storbritannia har faktisk de siste to årene allerede inngått 63 internasjonale handelsavtaler, og landet ønsker nå medlemskap i Trans-Pacific Partnership. Om så skjer vil TPP utgjøre 17% av verdens BNP, større enn EU27, med en høyere veksttakt og der engelsk rett og språk dominerer næringslivet.
Som Thomas Aquinas skrev: en kaptein hvis høyeste mål er å skåne skipet, vil for evig ligge i havn.
Der Centre for Economic and Business Research i 2016 anslo at UK i lys av Brexit ville falle fra verdens 5. til 8. største økonomi, har de snudd og tror nå at landet vil dra fra Frankrike og hale innpå Tyskland på lengre sikt. Selv ihuga Remain støttende aviser som Financial Times har måttet erkjenne at den exodus fra City til Frankfurt, Paris og Milano de forutså slett ikke har skjedd (se e.g. "Finance jobs stayed in London after Brexit vote", FT 12. desember 2020).
Jeg leser kronikkens paragraf om produkt standarder som at risikoen var Storbritannia vil falle fra i forhold til EUs, og at det måtte unngås via handelsavtalen. Her er det viktig å få med seg at UK slett ikke var motstander av anti-regressive avtaleklausuler. Landet var derimot uenig i at EUs begreper skulle ligge til grunn, og det ble heller ikke resultatet. Storbritannia har dessuten på flere av de omtalte områdene høyere standarder og mer forpliktende mål enn hva EU har (utslippsmål for drivhusgasser eller begrensninger, forbud mot pulsfiske og regler om human frakt av levende dyr, for eksempel).
Kronikken gjør videre et større poeng av partnerskapsrådet. Enhver god handelsavtale har strukturer for løpende å snakke sammen, regelmessig stikke fingeren i jorden og sammen se fremover. Partnerskapsrådets del av avtalen handler om samarbeide.
Hva angår kronikkens kommentar om "rettslig bindende beslutninger" henviser jeg til avtalens Art. INST.4 (2) på side 15 i engelsk versjon.
Helt grunnleggende er det at divergens i regelverk er akseptert av begge parter, mens utidige subsidier avvises av begge parter. Når ARENA skriver at et land som vil eksportere noe til sin handelspartner "må ta inn nye regler som gjelder de område det handles på" – er det i beste fall upresist. Britiske eksportører til EU må passe på at produktet tilfredsstiller EUs standard – akkurat som japanske, Australske og amerikanske eksportører må det, uten at landene blir vasall stater av den grunn. Å tilfredsstille produktkrav er helt normalt (ref. CETA) – og går begge veier: Storbritannia har et betydelig handelsoverskudd med EU. Derfor snakker man sammen som handelspartnere, gjerne i et ´partnerskapsråd´ med underkomiteer. Det er ikke å frarøve demokratiet myndighet: det er å være løsningsorientert på en ordnet måte.
Uenigheter vil allikevel garantert oppstå, så hva gjør man da? Vel, man finner ikke opp hjulet på nytt om det ikke er nødvendig. Tvister skal via avtalen løses med voldgift på en edruelig, kompetent måte, der partene er likt representert og med en uavhengig formann på vippen. ARENA har jo her rett: avtaleteksten er spekket med nye vanskelige regler der rett fagkompetanse blir særdeles viktig. Om man allikevel ikke finner en minnelig løsning om et undertema, skal "rebalansering" og/eller sanksjoner en part ilegges av dette organet være proporsjonale til uenigheten det handler om, tariffer kan kun vedtas av dette samme organet, og kun med forankring i den skade forårsaket av en parts tiltak. Bevisbyrden for sanksjoner er altså ikke den EU ønsket: en tenkt negativ effekt av avtalemotpartens politikk. Andre normale handelsavtaler indikerer at i praksis blir derfor terskelen for å ilegge straff ved denne handelsavtalen nokså høy. Det blir derfor feil å skrive at "om ikke standarder overholdes vil EU kunne gjengjelde ved å skattlegge britiske varer".
Og partene kan jo velge allikevel å leve med tariffen: EU ønsket, men gikk til sist bort fra retten til automatisk suspendering eller terminering av deler eller hele avtalen. Sveitsere ta notis.
Demokratisk er endringen også enorm, og stort sett i tråd med Storbritannias krav etter regjeringen Johnson´s valgseier i desember 2019. Ingen rolle for EUs acquis communitaire eller "tolkninger" fra en EU domstol som gradvis har tilegnet seg myndighet (se Van Gend en Loos(1963), Costa-ENEL (1964), eller Factortame (1990)). Unntaket er Northern Ireland Protocol – der partene tross alt lykkes med å finne en pragmatisk løsning god nok til at selv First Minister Arlene Foster kan leve med den. 90% av handle fra England/Wales til Northern Ireland omfattes ikke av den protokollen, og de resterende 10% domineres av landbruksprodukter der partene begge hadde gode argumenter og fant en løsning. Langt fra perfekt, men brukbart.
Øverste rettsinstans i Storbritannia er fra nå av britenes egen Supreme Court. Lover og regulativer vil kun skapes i Whitehall og i parlamentet. Og velgerne kan nå igjen skifte ut sine lovgivere dersom deres valgte representanter ikke tilfredsstiller i stor nok grad. EUs krav om "direkte effekt" av sine lover (Seksjon 2(1) og 2(4) av European Communities Act 1972) er historie.
Et par praktiske områder som faller ut av dette: konkurranserett bygge på presedens, ikke med utgangspunkt i EUs konsepter eller regler. Og EUs skatteregler og konsepter skal ikke binde Storbritannia, og er heller ikke omfattet av tvisteordningen.
Og til sist: en part kan si opp avtalen og falle tilbake på WHO/GATS regler. I sum er endringen for Storbritannia derfor grunnleggende og slett ikke hult.
I lys av disse betraktningene ser ARENAs kronikk for meg ut til å forveksle normale kompromisser og ryddige mekanismer for fredelig løsning av tvister i en handelsavtale med hult demokrati og innholdsløs statsforfatning. Det er ikke bare en lite treffende beskrivelse av utviklingen Brexit representerer, det grenser til det absurde.
Takk igjen for anledningen og plassen: vi er enige om at temaet engasjerer!
Lars Titland@webid.uio.no om «Gjenvunnet suverenitet og tapt makt»
Re. gjenvunnet suverenitet med Brexit
Takk for anledningen til å kommentere via denne bloggen, Professor Eriksen/ARENA.
Jeg bodde 18 år i Storbritannia og er veldig glad også i det landet - og håper Brexit går mye, mye bedre enn Remain-tilhengerne frykter.
La meg derfor gjøre noen betraktninger. I hovedtrekk avviser kronikken i Aftenposten 5. januar at Storbritannia har gjenvunnet reell suverenitet via Brexit-avtalen. EU vil ha "stor kontroll over det britene har interesse av". Rammeverket innebærer en "svært begrenset rolle for det britiske parlamentet" og handelsavtalen "vil bringe landet nærmere EU over tid". Og "hva en skal med suverenitet om en ikke kan gjøre noe med den"? Leser vi gode engelske morgenaviser som ikke roper Remain, eller juridiske betenkninger om avtalen med et minstemål av (typisk engelsk) optimisme, fremstår beskrivelsene i kronikken som nesten ugjenkjennelige.
Handelsavtalen er gigantisk: årlig tariff- og kvotefri samhandel størrelsesorden NOK7.600mrd. For EU tilsvarer Brexit at 18 mindre medlemsland forlot unionen samtidig; Storbritannias økonomi er 2/3 større enn Canadas, så de fleste er enige i at for EU er Brexit en stor sak og vil være det lenge enda.
Joda, alle erkjenner at med denne nokså enkle handelsavtalen vil Storbritannia (som Canada, Australia, USA og andre land) oppleve mer papir-arbeide og mange uenigheter i sin samhandel med EU enn om de forble medlemmer av Indre Marked. Kronikken peker også korrekt på at tjenester, 4/5 av Storbritannias økonomi, stort sett ikke omfattes av avtalen. Det går imidlertid begge veier: UK har handelsoverskudd med EU også på denne delen av samfunnsøkonomien. Jeg observerer at utfallet var tettere på hva Storbritannia ved Boris Johnson ønsket (´Canada+´), hva Barnier innledningsvis tilbød men EU så trakk tilbake, og at EUs eget indre marked på tjenester er mildt sagt uferdig. Bankunion, anyone...?
Tja, hva skal nå britene gjøre med sin nyvunne suverenitet og handlefrihet? Regjeringen Johnsons veivalg synes nokså klart strategisk og handelspolitisk logisk. EUs andel av britisk eksport har falt over flere tiår, til dagens 43% av totalen. Jeg har ikke lest det i norske medier, men Storbritannia har faktisk de siste to årene allerede inngått 63 internasjonale handelsavtaler, og landet ønsker nå medlemskap i Trans-Pacific Partnership. Om så skjer vil TPP utgjøre 17% av verdens BNP, større enn EU27, med en høyere veksttakt og der engelsk rett og språk dominerer næringslivet.
Som Thomas Aquinas skrev: en kaptein hvis høyeste mål er å skåne skipet, vil for evig ligge i havn.
Der Centre for Economic and Business Research i 2016 anslo at UK i lys av Brexit ville falle fra verdens 5. til 8. største økonomi, har de snudd og tror nå at landet vil dra fra Frankrike og hale innpå Tyskland på lengre sikt. Selv ihuga Remain støttende aviser som Financial Times har måttet erkjenne at den exodus fra City til Frankfurt, Paris og Milano de forutså slett ikke har skjedd (se e.g. "Finance jobs stayed in London after Brexit vote", FT 12. desember 2020).
Jeg leser kronikkens paragraf om produkt standarder som at risikoen var Storbritannia vil falle fra i forhold til EUs, og at det måtte unngås via handelsavtalen. Her er det viktig å få med seg at UK slett ikke var motstander av anti-regressive avtaleklausuler. Landet var derimot uenig i at EUs begreper skulle ligge til grunn, og det ble heller ikke resultatet. Storbritannia har dessuten på flere av de omtalte områdene høyere standarder og mer forpliktende mål enn hva EU har (utslippsmål for drivhusgasser eller begrensninger, forbud mot pulsfiske og regler om human frakt av levende dyr, for eksempel).
Kronikken gjør videre et større poeng av partnerskapsrådet. Enhver god handelsavtale har strukturer for løpende å snakke sammen, regelmessig stikke fingeren i jorden og sammen se fremover. Partnerskapsrådets del av avtalen handler om samarbeide.
Hva angår kronikkens kommentar om "rettslig bindende beslutninger" henviser jeg til avtalens Art. INST.4 (2) på side 15 i engelsk versjon.
Helt grunnleggende er det at divergens i regelverk er akseptert av begge parter, mens utidige subsidier avvises av begge parter. Når ARENA skriver at et land som vil eksportere noe til sin handelspartner "må ta inn nye regler som gjelder de område det handles på" – er det i beste fall upresist. Britiske eksportører til EU må passe på at produktet tilfredsstiller EUs standard – akkurat som japanske, Australske og amerikanske eksportører må det, uten at landene blir vasall stater av den grunn. Å tilfredsstille produktkrav er helt normalt (ref. CETA) – og går begge veier: Storbritannia har et betydelig handelsoverskudd med EU. Derfor snakker man sammen som handelspartnere, gjerne i et ´partnerskapsråd´ med underkomiteer. Det er ikke å frarøve demokratiet myndighet: det er å være løsningsorientert på en ordnet måte.
Uenigheter vil allikevel garantert oppstå, så hva gjør man da? Vel, man finner ikke opp hjulet på nytt om det ikke er nødvendig. Tvister skal via avtalen løses med voldgift på en edruelig, kompetent måte, der partene er likt representert og med en uavhengig formann på vippen. ARENA har jo her rett: avtaleteksten er spekket med nye vanskelige regler der rett fagkompetanse blir særdeles viktig. Om man allikevel ikke finner en minnelig løsning om et undertema, skal "rebalansering" og/eller sanksjoner en part ilegges av dette organet være proporsjonale til uenigheten det handler om, tariffer kan kun vedtas av dette samme organet, og kun med forankring i den skade forårsaket av en parts tiltak. Bevisbyrden for sanksjoner er altså ikke den EU ønsket: en tenkt negativ effekt av avtalemotpartens politikk. Andre normale handelsavtaler indikerer at i praksis blir derfor terskelen for å ilegge straff ved denne handelsavtalen nokså høy. Det blir derfor feil å skrive at "om ikke standarder overholdes vil EU kunne gjengjelde ved å skattlegge britiske varer".
Og partene kan jo velge allikevel å leve med tariffen: EU ønsket, men gikk til sist bort fra retten til automatisk suspendering eller terminering av deler eller hele avtalen. Sveitsere ta notis.
Demokratisk er endringen også enorm, og stort sett i tråd med Storbritannias krav etter regjeringen Johnson´s valgseier i desember 2019. Ingen rolle for EUs acquis communitaire eller "tolkninger" fra en EU domstol som gradvis har tilegnet seg myndighet (se Van Gend en Loos (1963), Costa-ENEL (1964), eller Factortame (1990)). Unntaket er Northern Ireland Protocol – der partene tross alt lykkes med å finne en pragmatisk løsning god nok til at selv First Minister Arlene Foster kan leve med den. 90% av handle fra England/Wales til Northern Ireland omfattes ikke av den protokollen, og de resterende 10% domineres av landbruksprodukter der partene begge hadde gode argumenter og fant en løsning. Langt fra perfekt, men brukbart.
Øverste rettsinstans i Storbritannia er fra nå av britenes egen Supreme Court. Lover og regulativer vil kun skapes i Whitehall og i parlamentet. Og velgerne kan nå igjen skifte ut sine lovgivere dersom deres valgte representanter ikke tilfredsstiller i stor nok grad. EUs krav om "direkte effekt" av sine lover (Seksjon 2(1) og 2(4) av European Communities Act 1972) er historie.
Et par praktiske områder som faller ut av dette: konkurranserett bygge på presedens, ikke med utgangspunkt i EUs konsepter eller regler. Og EUs skatteregler og konsepter skal ikke binde Storbritannia, og er heller ikke omfattet av tvisteordningen.
Og til sist: en part kan si opp avtalen og falle tilbake på WHO/GATS regler. I sum er endringen for Storbritannia derfor grunnleggende og slett ikke hult.
I lys av disse betraktningene ser ARENAs kronikk for meg ut til å forveksle normale kompromisser og ryddige mekanismer for fredelig løsning av tvister i en handelsavtale med hult demokrati og innholdsløs statsforfatning. Det er ikke bare en lite treffende beskrivelse av utviklingen Brexit representerer, det grenser til det absurde.
Takk igjen for anledningen og plassen: vi er enige om at temaet engasjerer!
Lars Titland
Lugano, Sveits