Krigen om politisk orden

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i papirversjonen av Klassekampen 11. november 2022.

Det heter at Ukraina kjemper vår kamp. Dette betyr ikke først og fremst at Russland vil angripe andre stater i nærområder, og at Ukraina kjemper en kamp vi ellers ville måtte kjempe. Utsagnet må heller forstås som at Ukrainas kamp handler om hvilken politisk orden som skal gjelde i Europa. Ukraina bekjenner seg til det verdisettet og de styringsprinsipper som gjelder hos oss. Putins angrep på Ukraina er angrepet på ‘den frie verden’. Det var søknad om EU medlemskap som utløste Russlands angrep på Ukraina i 2014.

Ukraina vil tilhøre det Europa hvor rettstats- og demokratiprinsippene er knesatt, og hvor menneskerettighetene har høy status. Ukrainas ledere har fra starten av krigen bekjent seg til disse prinsippene. Landet kjemper mot det Russlands nåværende regime representerer av imperialisme, despoti og undertrykking,

Ukrainas kamp er også en kamp mot Putins forsøk på å etablere en alternativ verdensorden sammen med Kina og andre totalitære stater. Det er i denne forstand vi må forstå utsagnet om at Ukraina kjemper vår kamp. En seier for Russland vi være et nederlag for tanken om en rettsbasert internasjonal orden; en orden hvor rett heller enn makt er grunnlaget for maktutøvelse.

Rettsordener er fredsordener, men de trenger støtte. Internasjonale avtaler er ikke hugget i stein. De er skrevet av mennesker og kan omstøtes. Traktater og avtaler kan rives i stykker og institusjoner og rettigheter kan forsvinne som dugg for solen. Det skjer når politisk støtte mangler og det skjer når prinsippet om at avtaler skal holdes, okke som, brytes. Alt kan veltes av kriger og av despoter.

En seier for Russland vi være et nederlag for tanken om en rettsbasert internasjonal orden

Rettslige påbud er bare virksomme så lenge de overholdes, noe som ikke er enkelt i en internasjonal kontekst hvor sanksjoner ikke er institusjonalisert. Om Russland skulle bryte avtalen om felles fiskeriforvaltning i nordområdene, har ikke Norge mye å stille opp med.

Et møysommelig arbeidet ble etter andre verdenskrig satt i gang for å etablere en forpliktende internasjonal orden. Her er FN viktig. Det skal være kostbart å bryte folkeretten. Krigsforbrytere skal kunne straffes. Men i FNs Sikkerhetsråd har atom-maktene inkludert Russland, vetorett. Her er ikke mye å hente i krisetider. Stormaktene har ikke godtatt å la seg binde av en overnasjonal instans. Da forholder det seg annerledes med EU.

Den europeiske integrasjonsprosessen har skapt en økonomisk og politisk stormakt som nå viser muskler. EU initierer, samordner og opprettholder sanksjoner mot Russland, leverer våpen og koordinerer EU-landenes humanitære bidrag til Ukraina. EU trener Ukrainske soldater, gir flyktningene kollektiv beskyttelse og har gitt landet kandidatstatus til EU medlemskap.  Sanksjonspolitikken har konsekvenser for staters likviditet og folks velferd. Den koster. Mange får svi for økte energipriser. Europa har stått opp, og har til og med maktet å få ‘illiberale’ Ungarn til å slutte opp om sanksjonene.

Hvis EU ikke hadde eksistert, hvordan kunne Europeerne ha sanksjonert Russland? Selv de mektigste statene i Europa har lite å stille opp med. Sammen er de en formidabel kraft. Uten EU og NATO hadde ikke Norge kunnet innføre sanksjoner mot Russland. Hvor hadde Europa vært i dag om regionen bare besto av suverene nasjonalstater som er det Europa EU-motstanderne vil ha? USA står for brorparten av støtten til Ukraina, og NATO er viktig, Det er en forsvarsallianse med evne til avskrekking, men organisasjonen mangler sivile, økonomiske og politiske sikkerhetsinstrumenter. Som vi daglig blir minnet om av sammensatte trusler og hybridkriger - av cyberangrep, spionasje, sabotasje, terrorisme - avhenger sikkerhet av mye mer enn våpenmakt.

EU er en annerledes makt som disponerer mange typer virkemidler. Det er en nyskapning som retter seg mot gammeldags maktpolitikk. Dens tilblivelse bryter med de vanlige læresetninger i teorier om politisk integrasjon. Dens basis er ikke identitet, makt og territorial kontroll, men et sett av grunnleggende rettigheter og felles institusjoner.

Hvis EU ikke hadde eksistert, hvordan kunne Europeerne ha sanksjonert Russland?

I dag er EU et overordnet politisk fellesskap. Det har kommet i stand ved at nasjonalstatene frivillig har avgitt suverenitet for å sette en overnasjonal enhet i stand til å handle på alles vegne. Statene har skapt en rettsstruktur som binder både deres landsmenn og dem selv. Krig skal ikke lenger være mulig. EUs medlemsstater kan ikke ta loven i egne hender når andre europeiske stater bryter avtaler, men må vende seg til EU-domstolen.

Den europeiske integrasjonsprosessen har vært drevet av ildsjeler og av statsmenn av format. Statene har frivillig avgitt suverenitet til en høyere instans og har dermed oppnådd å få mer makt og innflytelse. Mye nasjonal stolthet er ofret. Dermed er mye vunnet. Redusert alenegang har gitt statene mer makt. Den kollektive handlingsevnen har økt. Antiheroiske og antinasjonalistiske mentaliteter er utviklet. Det er også solidariteten mellom landene.

I motsetning til internasjonale organisasjoner generelt, som gir medlemmene vetorett, kan EU på mange områder fatte vedtak med kvalifisert flertall. Statene har akseptert å bli nedstemt. Problemer løses og målsetninger realiseres av Kommisjonen på grunnlag av politiske vedtak fattet av Rådet og Europaparlamentet. Det er EU som lager de reguleringer som en moderne, åpen økonomi og et komplisert samfunn, trenger. Hva mer er, de globale utfordringer trenger EU som et instrument for kollektiv handling. Kampen mot klimakrisen, mot internasjonale selskapers makt og skatteparadiser; håndtering av flyktningkriser og sammenbrudd i nærområder, krever tiltak på overnasjonalt nivå.

De globale utfordringer trenger EU som et instrument for kollektiv handling

Den europeiske integrasjonsprosessen har skapt en rekke kollektive goder, som fred, frihet, stabilitet, ikke-diskriminering og et indre marked. Dette nyter også nordmenn godt av. Men hva gjøres her til lands?

Mens partier på venstresiden i Europa er EU-tilhengere, er den autoritære og nasjonalistiske høyresiden motstandere.  Den europeiske ordenen er en torn i øyet på dem som den er det på Putin og andre diktatorer. Dette fordi den er basert på demokratiske prinsipper, begrensning av statenes makt og avgivelse av suverenitet. Angrepet på Ukraina har fått fredspartiet SV til å revurdere sitt NATO-standpunkt, men ikke til å revurdere sitt nei til det Europeiske fredsprosjektet. Forstå det den som vil.

Norge er en gratispassasjer på Europas politiske ordenen. Vi høster fordelene av den, men har ikke gjort noe for å etablere og vedlikeholde den. Det er ikke bra å være gratispassasjer, det betyr at andre gjør jobben for oss. Nå som landet tjener grovt på høye energipriser, kommer beskyldninger om også å være krigsprofitør. Her er mer enn rennommé på spill. Her står det om de moralske plikter en har som medlem av et sårbart, gjensidig avhengig og sammenvevd verdenssamfunn. Norge er avhengig av et hyperkomplekst samspill med omkringliggende stater og samfunn, og vi trenger å kunne vise at vi gjør vår del av jobben. Norges utenforskap kan vise seg å være en risikosport av dimensjoner.