Ukraina må ikke tape

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Dagbladet 21. juli 2022.  

I forhold mellom stater er det ofte slik at den sterke gjør hva den vil, mens den svake må utholde det den må. Dette har De forente nasjoner (FN) og andre internasjonale organisasjoner forsøkt å gjøre noe med ved å institusjonalisere rettsprinsipper på overnasjonalt nivå.

En internasjonal rettstilstand er møysommelig bygd opp etter andre verdenskrig. Med FN-chartret og med en omfattende rettsutvikling i dets kjølvann, er den anarkiske tilstanden mellom stater søkt brakt under en slags kontroll. En rekke konvensjoner, avtaler, prosedyrer og institusjoner er opprettet for å løse tvister mellom stater og for å sikre at makt ikke lenger gir rett.

Kjemper vår kamp

Det er i dette perspektivet at Ukraina konflikten må sees. Utsagnet om at Ukraina ikke må tape krigen viser til en rettsbasert oppfatning av internasjonale relasjoner. Ukraina kjemper for sin selvbestemmelse og vil ikke underkaste seg et totalitært regime. Landet er medlem av FN og har rett til å forsvare seg. Russland har brutt FN pakten som forbyr angrepskrig.

Som det heter kjemper Ukraina vår kamp. Det er ikke bare våre verdier de kjemper for, men også for vår rett til selvbestemmelse innen en rettslig ramme. Taper Ukraina taper også vi.

Ukraina ønsker medlemskap i den Europeiske union (EU) og har nå fått kandidatstatus. Det betyr at landet blir del av en orden som ikke er basert på den sterkeste sin rett, men på multilateralisme og rettsprinsipper. Det er en orden hvor bare demokratiske stater som overholder prinsippene til den demokratiske rettsstat kan bli medlem. Det er en orden hvor staters makt er begrenset og hvor det er prosedyrer for konfliktløsning.

I forhold mellom stater er det ofte slik at den sterke gjør hva den vil, mens den svake må utholde det den må.

FN er handlingslammet

I Vest-Europa har det ikke vært krig siden 1945. Historien er nå brutalt tilbake i Europa. Den europeiske integrasjonsprosessen var et svar på marerittet om krig, ødeleggelse og forbrytelser mot menneskeheten som det i 1945 var febrilsk aktivitet for å unngå skulle kunne gjentas. Da aksjonerte mange for å få på beina en ny verdensorden, endog en verdensregjering med en egen politistyrke til opprettholdelse av verdensfreden.

Et handlekraftig verdenssamfunn krever at statene oppgir noe av sin suverenitet og underlegger seg en høyere myndighet som kan handle på alles vegne. Stormaktene må temmes. Mulighetene var der i 1945, men stormaktene ville ikke innordne seg FNs kollektive sikkerhetsordning. Atom-maktene fikk vetorett i Sikkerhetsrådet, og noen egen FN-hær kom ikke på tale. Så snart verdenssamfunnet retter seg mot stormaktene, legger de ned veto, og ingen ting blir gjort. Derfor er FN handlingslammet i Ukrainakrigen som organisasjonen var det i den USA-ledete krigen mot Irak.

Problemet med stormaktspolitikk og nasjonalisme ble ikke borte med dannelsen av FN. Angrepskrig er forbudt, men sanksjonsmidlene til verdenssamfunnet er begrenset. Den internasjonale forbryterdomstolen er viktig, men er ikke anerkjent av de viktigste stormaktene. Verden er fortsatt et farlig sted hvor autokratier lever i beste velgående. FN kan gjøre fint lite med brudd på menneskerettighetene.

Rettsordener er fredsordener

Det var denne situasjonen europeerne med sin krigshistorie måtte gjøre noe med. De hadde lært og tok ansvar. Vi fikk den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og den europeiske integrasjonsprosessen, hvor tidligere kamphaner ble brakt inn i et forpliktende samarbeid. De avsto suverenitet i den hensikt å etablere en rettsorden med fred og rettferdighet mellom nasjoner. Medlemsstatene ble bundet opp i overnasjonale strukturer, noe som skulle forhindre alenegang og krigshissing. Det skjedde først med Kull- og stålunionen som brakte krigens produksjonsmidler under sentralisert kontroll, under kontroll av det som senere ble den mektige EU kommisjonen.

I Europa har stater faktisk klart å ta bort krigstilstanden mellom statene og skapt en rettsregulert orden for fredelig samarbeid. Rettsordener er fredsordener og er grunnlaget for ethvert fremgangsrikt samarbeid. Vi ser utviklingen av en politisk orden som verken er basert på et kulturelt homogent folk eller er kommet i stand gjennom vold og brutal makt. EU er en frivillig organisasjon som respekterer unionspartnernes identitet. Hva mer er, EU er en økonomisk stormakt med demokratiske kvaliteter og er etter hvert blitt en betydelig sikkerhetspolitisk aktør.

Ved å gi Ukraina et løfte om medlemskap har EU igjen besvart krig med integrering.

Kun demokratiske stater kan bli medlem av EU. Dette til forskjell fra hva som har vært tilfelle med NATO og hva som er tilfelle med FN. For å bli medlem av EU må mye på plass. Søkerne må ha stabile institusjoner som sikrer demokrati, rettsikkerhet og menneskerettigheter. Ved å gi Ukraina et løfte om medlemskap har EU igjen besvart krig med integrering.

Om Ukraina vinner, taper ikke nødvendigvis russerne. Men Putins regime må tape for at det russiske folk selv skal kunne bestemme sin skjebne gjennom fri valg og åpent ordskifte under sikre betingelser.