Varig fred, varig føderalisme

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i papirversjonen av Klassekampen 28. juli 2022.

Russland må ikke tape. Landet sitter på 5000 kjernefysiske stridshoder og kan komme til å svare med å trykke på atomknappen om Putin blir trengt opp i et hjørne. I dette perspektivet er det også slik at det på et tidspunkt må komme til fredsforhandlinger, og et slått Russland vil ikke være en stabil partner i en framtidig orden. Emmanuel Macron vil ikke ydmyke russerne og Henry Kissinger mener Ukraina må avgi territorier til Russland. Det gjelder å få til kompromisser slik at ingen taper ansikt.

Vi har her å gjøre med et maktbalanseperspektiv på den internasjonale orden. Forestillingen er at makt bygger på økonomiske og militære ressurser, og at balanse og dermed fred oppstår når der er en slags jevnbyrdighet i kapabiliteter. I dette perspektivet må Russland få sitt, og deres ‘legitime’ sikkerhetsinteresser må sikres.

Historien er brutalt tilbake i Europa

Forestillingen om en maktbalanse mellom stater går tilbake til den Westfalske orden av 1648 hvor statene garanteres lik status og uavhengighet. Denne ordenen representerer et internasjonalt selvtektsystem basert på et ikke-innblandingsprinsipp. Ingen overnasjonal makt kan her straffe brudd på folkeretten eller gripe inn ved brudd på menneskerettighetene.

Om internasjonale relasjoner brukes ofte begreper som anarki og naturtilstand. I forhold mellom stater er det, som allerede den greske historiker Thukydid påpekte, slik at den sterke gjør hva den vil, mens den svake må utholde det den må. En slik orden er ustabil, noe to verdenskriger vitner om. Det vitner også USA framferd i Vietnam og Irak om.

En orden hvor makt gir rett, er urettferdig og mangler legitimitet. Demokrati- og frihetsbevegelser oppstår i autokratiske regimer. En orden som hviler på makt-imperativer og ikke på gjensidig akseptable premisser, vil måtte opprettholdes med stor ressursbruk, med propaganda og vold. Ergo er det ikke noe status quo ante å returnere til - og Russland må ikke vinne.

Ukraina kjemper for frihet og selvbestemmelse; for at humanitet skal erstatte brutalitet.

Utsagnet om at Ukraina ikke må tape viser til en annen oppfatning av internasjonale relasjoner, hvor Thukydids ord er gjort til skamme. Ukraina kjemper for frihet og selvbestemmelse; for at humanitet skal erstatte brutalitet. Landet er medlem av FN og har rett til å forsvare seg. Som det heter kjemper Ukraina vår kamp, det er våre verdier de kjemper for. Taper Ukraina taper også vi, også bokstavelig ettersom Europa i framtiden vil være prisgitt et totalitært og brutalt regime. Det vil være en alvorlig nedtur for arbeidet med å etablere en multilateral, regelbasert internasjonal orden.

Ukraina ønsker medlemskap i EU og har nå fått kandidatstatus. Det betyr at landet kan bli del av en orden som ikke er basert på maktbalanseprinsippet, men på rettsprinsipper og på verdier som toleranse, frihet, verdighet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Det er en orden hvor staters suverenitet er begrenset og bundet av overnasjonale instanser. Europeiske stater kan ikke ta loven i egne hender når andre stater bryter avtaler, men må vende seg til EU-domstolen.

I Vest-Europa har det ikke vært krig siden 1945. Nå vil noen ha det til at Europa har tatt ferie fra historien - å være uten ønske om dominans eller å frykte undertrykking, å være anti-heroisk og anti-nasjonalistisk. Historien er nå brutalt tilbake i Europa. Den europeiske integrasjonsprosessen var et svar på marerittet om krig, ødeleggelse og forbrytelser mot menneskeheten som det i 1945 var febrilsk aktivitet for å unngå gjentakelse av. Da aksjonerte mange for å få på beina en ny verdensorden, endog en verdensregjering med en egen politistyrke til opprettholdelse av verdensfreden.

Problemene med vetorett forblir uløst

Folkeforbundet, dannet etter den første verdenskrig, hadde vist seg helt udugelig når det gjaldt å tøyle stormaktene på 1930-tallet. Erstatningen ble FN, hvor alle stater var representert i Generalforsamlingen med like rettigheter. Problemene med vetorett og manglende kapabiliteter forble imidlertid uløste. Stormaktene ville ikke selv innordne seg FNs kollektive sikkerhetsordning. Atommaktene fikk vetorett i Sikkerhetsrådet, og noen egen FN-hær kom ikke på tale. Så snart verdenssamfunnet retter seg mot stormaktene, legger de ned veto, og ingen ting blir gjort. Derfor er FN handlingslammet i Ukrainakrigen, akkurat som de var under krigen i Irak.

Det gjelder å få til kompromisser slik at ingen taper ansikt. 

Rettsutviklingen i kjølvannet av FNs menneskerettighetserklæring har likevel vært formidabel. Vi har fått den europeiske menneskerettighetskonvensjon, den internasjonale forbryterdomstolen og en rekke andre organer for å sikre en multilateral orden. De er imidlertid svake ettersom ikke alle har skrevet under på dem og ettersom det er knyttet få sanksjoner til normbrudd.

Stormaktene må temmes

Et handlekraftig verdenssamfunn krever at statene oppgir noe av sin suverenitet og underlegger seg en høyere myndighet som kan handle på alles vegne. Stormaktene må temmes. Mulighetene var der i 1945, men som New York-skribenten E.B. White bemerket, var nasjonalismen høyst tilstedeværende også i San Francisco, der FN-forhandlingene foregikk. Under den vakre, internasjonalistiske retorikken hørte han de jevne dunkene fra maskinene: suverenitet, suverenitet, suverenitet, skriver Ian Buruma i boka «År Null» (2015).

Dette måtte europeerne gjøre noe med. Ikke bare var Europa arnestedet for to verdenskriger i det forrige århundre, men også for en revolusjon med katastrofale konsekvenser. Tanken om et forent og demokratisk Europa var ikke ny, men fikk vind i seilene etter 1945. Det var europaføderalister ved makten i flere av grunnleggingsstatene og alle tyske partier med makt har i ettertid holdt fast på målet om et føderalt Europa. De hadde lært og tok ansvar.

For at menneskerettighetene skal sikres, for at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten skal unngås, må statenes makt begrenses. 

Mange hadde også lært av det mislykkede kommunistiske eksperimentet, blant dem Altiero Spinelli.  Sammen med Ernesto Rossi skrev han «Ventotene-manifestet» (1941) for et forent og fritt Europa og bidro sterkt til etableringen av Europaparlamentet. For mange ble det Europeiske integrasjonsprosjektet ansett som redningen for Europa. Prosjektet ble også sett på som redningen for tanken om at mennesker har rettigheter også i møte med sin egen stat. For at menneskerettighetene skal sikres, for at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten skal unngås, må statenes makt begrenses. Statene må bindes opp i overnasjonale strukturer hvor det er fungerende rettshåndhevelse og straffeforfølgning.

Solidaritet koster

Den europeiske integrasjonsprosessen er uten forbilde og var basert på de små stegs logikk. Likevel startet den med et radikalt, revolusjonerende grep: Kull- og stålunionen av 1951 brakte krigens produksjonsmidler under sentralisert kontroll av det som senere ble den mektige EU kommisjonen. Med dette er de westfalske prinsippene om ikke-innblanding mellom suverene stater, med de tilhørende selvtekts-prinsippene – ‘øye for øye, tann for tann’ logikk – forlatt.

I Europa har en faktisk klart å oppheve krigstilstanden mellom statene og skapt en rettsregulert orden for fredelig samarbeid. Rettsordener er fredsordener, danner grunnlaget for ethvert fremgangsrikt samarbeid. Hva mer er, EU er en økonomisk stormakt med demokrati som ett av sine grunnprinsipper og er etter hvert blitt en betydelig sikkerhetspolitisk aktør. Selv om unionen verken har monopol på vold eller på makt, har EU vist seg å være svært så effektiv. Den koordinerer våpen- og annen hjelp til Ukraina og har klart å samle europeiske stater til en felles politikk overfor Russland. Det har den klart til tross for at sanksjonene mot Russland har store økonomiske og politiske konsekvenser for dem. Sanksjoner er bare effektive om alle sluttet opp om dem. Solidaritet koster, men når den er organisert, likt håndhevet og ikke vilkårlig, så kan de oppofrelser som kreves være til å bære.

Som det heter kjemper Ukraina vår kamp, det er våre verdier de kjemper for

I en kompleks verden med intens gjensidig avhengighet, garanterer ikke militær makt sikkerhet. Når sikkerhet avhenger av tilgang til matvarer, reservedeler, energi, finanstjenester og medisiner, ser vi at våpen ikke strekker til. EU er viktig. Unionen har kontroll på en rekke ressurser som er avgjørende for medlemmenes sikkerhet. Vi så det med pandemien, hvor vaksiner ble sikret til en overkommelig pris. Og vi ser det nå med sanksjonene mot Russland, hvor EU med sine finansielle og organisatoriske muskler kan mobilisere alles støtte.

Kan krig mot en atommakt vinnes?

Kun demokratiske stater kan bli medlem av EU. Dette til forskjell fra FN og hva som har vært tilfelle med NATO. Mye må på plass for å bli medlem: Søkerne må ha stabile institusjoner som sikrer demokrati, rettsikkerhet og menneskerettigheter. Ved å gi Ukraina et løfte om medlemskap har EU igjen besvart krig med integrering.

Paradoksalt nok må Putins Russland tape om russerne skal vinne. Den tidligere tyske forbundspresidenten Richard von Weizsäcker uttalte at Hitlers nederlag ikke bare var en frigjøring av Tysklands naboer, men også av det tyske folk selv. Likeledes kan en si at et eventuelt nederlag for Russland i krigen mot Ukraina, ikke er et nederlag for russerne, men for Putins regime. Putin må tape slik at det russiske folk kan frigjøres og selv bli i stand til å bestemme sin skjebne, slik vesttyskerne oppnådde etter andre verdenskrig ved hjelp av sin demokratiske rettsstat.

Tyskland har blitt verdens mest solide demokrati, og det ved å ta et oppgjør med sin fortid og binde seg til det europeiske integrasjonsprosjektet.  Ukraina har valgt samme vei. Problemet er at Putin sitter på atomknappen. Kan krig mot en atommakt vinnes?

Vi får bare håpe på at Hegel hadde rett i tesen om at når riktige innsikter er satt på begrep, kan ikke verden lenger holde ut. Putin har startet en massiv angrepskrig som med sin systematisk inhumane framferd bryter folkeretten og internasjonal humanitær rett. Dette er synlig for enhver; verdensoffentligheten er sensibel og talefør, støtten og motstandsviljen er stor. Vietnameserne vant som kjent over atommakten USA.

Putin må tape slik at det russiske folk kan frigjøres og selv bli i stand til å bestemme sin skjebne