Fred i vår tid - FN versus EU

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i papirversjonen av VG 31.desember 2022. 

Verden er livsfarlig. Det visste vi fra før, men Putins angrep på Ukraina har gjort det til en uhyggelig realitet også for oss i det nordvestlige hjørnet av Europa. Visst har det vært kriger etter andre verdenskrig, også i Europa, og visst har atombomben og spredningen av den skapt angst og frykt så det holder. Men først Ukrainakrigen har brakt den eksistensielle trusselen til vår stuedør.

Samtidig er verdenssamfunnet en hjelpeløs tilskuer til det barbari som utspiller seg. Sanksjoner kan innføres og handelsforbindelser kan kuttes. Likevel teppebomber Putin sivile mål, begår krigsforbrytelser, ofrer sine soldater og påfører sivile uutholdelige lidelser. All fornuft, all moral tilsier at slik kan ikke verden ha det.

Om internasjonale relasjoner brukes ofte begreper som anarki og naturtilstand. I forhold mellom stater er det ofte slik at den sterke gjør hva den vil, mens den svake må utholde det den må. Her gjelder prinsippene om sameksistens mellom suverene stater og ikke-innblanding. Der er ikke noen høyere instans som kan gripe inn. For å endre dette må suverenitet avstås. Men hvordan kan stater som selv har en rettferdig forfatning godta inngripen i deres suverenitet? Kant strevde med dette problemet i boka Den evige fred.

Statene har sin rett som kan føre til krig og ødeleggelser. Stater kan belaste andre stater med konsekvensene av sine handlinger, uten å måtte stå til ansvar for dem. Verdenssamfunnet kan skrike og bære seg, men despotene gjør som de vil. Rå makt betaler seg. At det skal være slik er en hån mot all moral og rett.

All fornuft, all moral tilsier at slik kan ikke verden ha det.

Mange har ment at man trenger en verdensstat. Da oppstår imidlertid nye problemer. Hvem skal kontrollere den, og hvem vil identifisere seg med den? Løsningen på problemet med verdensstatens sjelløse despotisme fant Kant i et noe hjelpeløst fredsforbund. Et slikt forbund kan ikke tvinge statene til lydighet. Statenes suverenitet forblir ubeskåret. De har vetorett. Folkeforbundet, dannet etter den første verdenskrig inspirert av Kant, viste seg da også å være helt impotent når det kom til å tøyle stormaktene. Et nytt forsøk ble gjort etter 2. verdenskrig.

I 1945 var det en febrilsk aktivitet for å få på beina en ny verdensorden, inkludert en verdensregjering med en egen politistyrke til opprettholdelse av verdensfreden. De forente nasjoner (FN) hvor alle stater var representert i Generalforsamlingen med like rettigheter, ble dannet. Problemene med vetorett og manglende handlingskapasitet forble imidlertid uløste.

Et handlekraftig verdenssamfunn krever at statene oppgir noe av sin suverenitet og underlegger seg en høyere myndighet som kan handle på alles vegne. Stormaktene må temmes. Mulighetene var der i 1945, men som det ble bemerket, var nasjonalismen høyst tilstedeværende også i San Francisco, der FN-forhandlingene foregikk. Under den vakre, internasjonalistiske retorikken hørte han de jevne dunkene fra maskinene: suverenitet, suverenitet, suverenitet.

Stormaktene ville ikke innordne seg FNs kollektive sikkerhetsordning. Atom-maktene fikk vetorett i sikkerhetsrådet, og noen egen FN-hær kom ikke på tale. Så snart verdenssamfunnet retter seg mot stormaktene, legger de ned veto, og ingen ting blir gjort.

Verdenssamfunnet kan skrike og bære seg, men despotene gjør som de vil

Europa valgte en annen modell. I mellomkrigstiden hadde de europeiske nasjonalstatene levd utrygt. De internasjonale maktforhold var ustabile, og nasjonalismen hadde vist sin mobiliserende kraft.  Etter to verdenskriger, holocaust og en revolusjon med katastrofale konsekvenser, måtte noe gjøres.  Til forskjell fra andre regioner i verden ble maktforholdene mellom statene i Europa ikke bare temmet, relasjonene mellom dem ble også demokratisert. Dette skjedde fordi en ikke kopierte FN.

EUs medlemstater har gitt opp sin rett til å ta loven i egne hender. Når konflikter oppstår, henvises partene til EU domstolen. EU retten har forrang. Nasjonal rett må vike. Statene har akseptert restriksjoner på egen suverenitet – ikke bare for å kunne samarbeide med andre stater, men også for å kunne etablere en «rettsorden med fred og rettferdighet mellom nasjoner», slik det slås fast i den italienske forfatningens artikkel 11.

Statene avgir suverenitet til EU, men mister ikke kontrollen over den. Bare de kan endre traktatene. Statene er med i lovgivningsprosessen hvor de deler de makten med borgerne. I dag fattes lovene i EU av folkevalgte organer – av det indirekte valgte Rådet og det direktevalgte Europa-parlamentet. I denne strukturen har ikke EU institusjonene all makt. Den deles med medlemsstatene, som iverksetter EUs lover og som beholder sitt voldsmonopol. De som vil reformere FN kan lære av denne delingsmodellen.

Til forskjell fra andre regioner i verden ble maktforholdene mellom statene i Europa ikke bare temmet, relasjonene mellom dem ble også demokratisert. Dette skjedde fordi en ikke kopierte FN.

FN er en overnasjonal organisasjon som må gjøres demokratisk og handlekraftig. Det eksisterende felleskapet av stater i verdenssamfunnet må kompletteres med et felleskap av verdensborgere. Generalforsamlingen må reformeres og bli et verdensparlament bestående av både representanter for borgerne og for statene. Dette må ta ansvar for fortolkningen og utviklingen av FN chartret, overvåke et reformert Sikkerhetsråd og etablere globale domstoler. Det gjelder å definere minimumsstandarder for menneskerettigheter og å opprettholde freden gjennom et forbud mot voldsanmeldelse.

Vi snakker ikke om en verdensstat, men en overnasjonal forening av borgere og stater. Her beholder statene sitt voldsmonopol, men stiller sine våpen til rådighet for verdenssamfunnet.

Nasjoner går til krig, sa Helmut Kohl. For at det skal unngås må ikke bare handlekraftige overnasjonale institusjoner komme på plass. Æresbegreper må også avvikles, og identiteter og habituser må utvikles. For mange i den vestlige verden er det som utspiller seg i Ukraina ikke bare tragisk og barbarisk. Det er rent ut uforståelig, gammeldags og hinsides enhver rettferdiggjørelse og fornuft. Denne reaksjonen viser at noe er lært: fiendebilder er bygd ned og ikke-heroiske mentaliteter er utviklet. I vår del av Europa har det ikke vært krig siden 1945. Vi europeere kan ikke gjøre annet enn å forsøke å få i stand en lignende utvikling i andre regioner og bidra til en reform av FN som kan gjøre drømmen om en evig fred mindre utopisk.