EØS-avtalen - myter og realiteter

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Aftenposten 24.januar 2024.

Det er nå 30 år siden EØS-avtalen formelt trådte i kraft. Avtalen var ment som en foreløpig ordning som skulle vare inntil Norge og de andre EFTA-landene ble medlem av EU. For Norges vedkommende ser avtalen imidlertid ut til å ha blitt permanent. Mange motstandere av EU-medlemskap vil forkaste avtalen, men hva skal komme isteden? EØS-avtalen gir adgang til verdens største marked. I debatten er det mange seiglivete myter.

Myten om en handelsavtale

Mange av de som vil avvikle EØS-avtalen vil erstatte den med en handelsavtale. Det ville også britene, men de fikk problemer. Dette fordi EUs indre markedet ikke kun er et frihandelsområde. Det indre markedet eliminerer handelshindringer, men her gjelder også prinsippet om fri bevegelighet. EU-borgere skal kunne bo, investere, arbeide eller studere i ulike land. Da kan man ikke stoppe arbeidsinnvandringen, som britene ville. De ville ha i pose og sekk. Det gikk ikke.

Landsspesifikke standarder erstattes av europeiske standarder. Dette har enorme effektiviseringsfortrinn; får man et produkt godkjent i ett land får man det godkjent i alle EU-land. Det kan imidlertid bare være en instans som avgjør tvister, og det er EU-domstolen. Det hadde britene problemer med å svelge. Hvordan Norge skulle få en avtale om generell markedsadgang uten å godkjenne EU-domstolens overhøyhet, er vanskelig å se for seg.

Myten om vetorett

Fra kritikerne hevdes det at Norge er for servil og burde gjøre bruk av vetoretten. Men finnes en slik rett? Beslutninger om å ta inn nye EU-rettsakter i EØS-avtalen treffes ved enstemmighet i EØS-komiteen. EØS-medlemmene Norge og Island og Liechtenstein må bli enige for hver gang en ny EU-rettsakt skal inn i EØS.

Om Norge sier nei til et direktiv, så kan en risikere at EU sier opp hele avtalen.

Man kan i prinsippet la være å stemme for, og da vil rettsakten ikke bli del av EØS. Dette kalles reservasjonsretten. Varsel om reservasjon utløser en forhandlingsprosess. Selv om EFTA-statene formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter, vil det gå ut over prinsippet om lik effekt av dem. Norge har til gode å gjøre bruk av denne retten. Og med god grunn. En reservasjon vil skape ubalanse i det indre marked, noe som igjen vil kunne medføre motreaksjoner fra EU. Om Norge sier nei til et direktiv, så kan en risikere at EU sier opp hele avtalen.

Myten om handlingsrom

I dag er det mantraet om et handlingsrom som gjelder. Dette mantraet er heftig markedsført som en strategisk mulighet for Norge. Også i NAV saken var oppfatningen at det gjaldt å utnytte handlingsrommet. Vi så hvordan det gikk.  At det i det hele tatt skal eksistere et slikt handlingsrom er høyst tvilsomt. Det vil bety å avvike fra juridiske forpliktelser som følger av EØS-avtalen.

I dag er det mantraet om et handlingsrom som gjelder. Dette mantraet er heftig markedsført som en strategisk mulighet for Norge.

Underteksten til ideen om handlingsrom er at det er en motsetning mellom EU-retten og nasjonale interesser. Forestillingen om en slik motsetning harmoniserer dårlig med lojalitetsplikten i EØS-avtalen. Man har gitt et løfte om å avstå fra tiltak som strider mot realiseringen av avtalen. Og løfter skal som kjent holdes.

Ønsket om et handlingsrom harmoniserer også dårlig med homogenitetsprinsippet som skal sikre samme regler og samme etterlevelse av dem innenfor EØS-området. Ideen om at man har et slingringsrom for nasjonale interesser berører rettsstatsprinsippet om likhet for loven og integriteten til det indre markedet: det blir ikke like konkurransevilkår hvis ikke alle må følge de samme reglene eller har samme rettigheter og plikter.

Myten om nasjonal selvbestemmelse

Selvråderett, folkestyre og demokrati var det i særklasse viktigste «nei»-argumentet i 1994. Credoet var at nordmenn ikke skulle styres av andre lover enn de som de selv fattet. Men ved å stemme nei til EU-medlemskap og gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, ble norsk selvbestemmelse underminert. I dag er norsk lovgivning i stor grad importert fra EU. Norge har siden 1994 overtatt omkring 70 prosent av EUs regelverk. Minst 14.000 rettsakter (lovregler) er innlemmet i norsk lov. Vi har nærmest fått en ny statsskikk uten at Grunnloven er endret. Norge som merkelig nok rager høyt på alle demokratimålinger, har utstasjonert lovgiving og regelproduksjon til EU- organer.

Vi har nærmest fått en ny statsskikk uten at Grunnloven er endret.

Når en tar i betraktning omfanget av avtaler, måten Norge er tilknyttet EU gjennom EØS og Schengen, etableringen av nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir myndighet til, får vi ikke akkurat inntrykk av nasjonal selvstendighet. Heller er det slik at Norge har avgitt myndighet gjennom vanlige flertallsvedtak på en rekke områder, betaler og er underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. Med denne tilknytningsformen har Norge skadet sin demokratiske styringskjede, og oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei i 1994.

Ydmykende og risikable realiteter

Nå har EU utviklet seg mye siden 1994, og har fått nye kompetanser til å løse problemer og kriser i Europa. Norske myndigheter kjemper med nebb og klør for å være med på det meste uten å være formelt medlem. Det gjelder i dag energiunionen, helseunionen og alle miljøinitiativ. Det gjelder også i sikkerhetspolitikken. Norge følger EU i tykt og tynt i sanksjonene mot Russland. I stedet for å være en likeverdig part i EUs beslutningsfora, trygler en om å få være med. Vi så det i forbindelse med pandemien hvor Norge fikk adgang til EUs vaksinekjøp takket være svensk innsats. En ber om almisser og gjøre seg avhengig av andres godvilje.

I stedet for å være en likeverdig part i EUs beslutningsfora, trygler en om å få være med.

Norsk utenforskap er ikke bare ydmykende, det er også en svært så risikabel strategi. Mange så for seg en endring i holdning til EU etter Russlands fullskala angrep på Ukraina, slik vi så i Finland og Sverige med hensyn til NATO. Det skjedde ikke. En kan imidlertid ikke vente noen opinionsendring før sentrale politikere viser ansvar og tar initiativ. I representative demokratier er politikere satt til å lede an i meningsdannelsen, ikke til å dilte etter opinionsundersøkelser.

Men også andre har et ansvar her. I norsk EU-debatt går feilinformasjon, kunnskapsmangel og propaganda hånd i hånd. Det er merkverdig liten interesse for saken i media, i organisasjonslivet og blant akademikere. Forskningsmidler på området er omtrent ikke-eksiterende. Det er mye snakk om beredskap i disse dager. Det har ikke akkurat slått inn i spørsmålet om Norges forhold til EU.