Fornuft, fred og frihet

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Samtiden 28. juni 2024.

I år er det 300 år siden Kant ble født i Köningsberg i daværende Øst-Preussen, nå Kaliningrad i Russland.  I 2005 møttes Russlands president Vladimir Putin og den tyske kansler Gerhard Schröder i Kaliningrad på graven til Kant for å feire byens 750 års jubileum. Byens universitet tok navnet til Immanuel Kant.  I dag har opplysningen her møtt sin overmann i Putin og russiske geistlige. Kant har trange kår i dagens Russland. Likevel er det hans lære den demokratiske opposisjonen kan klynge seg til. Mennesket er radikalt fri. Ha mot til å gjøre bruk av din egen fornuft!

Rett til frihet

Etter Kant lever despoter og ortodoksier utrygt. Mennesket kan tenke selv og er fritt. Det kan frigjøre seg fra sine lenker, sin overtro og manipulerte overbevisning. Kant satte sin lit til opplysning – menneskehetens utgang fra sin selvpålagte umyndighet - som frigjøringens drivkraft.

Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude!  Ha mot til å tenke selv.

Samtidig som en skal gjøre bruk av sin forstand uten ledelse av andre, kan en ikke vite om ting er forstått riktig uten andres medvirkning, Menneskets rett til frihet må brukes offentlig. Det er gjennom den offentlige bruken av fornuft at menneskene kan bli i stand til å oppnå en kritisk distanse til sine ønsker og behov, sette seg inn i andres situasjon og å tenke autonomt og konsistent. Ifølge Kant må den offentlige bruk av ens fornuft til enhver tid være fri, fordi bare slik er den i stand til å frambringe menneskers opplysning. Så lenge der er frihet er det uunngåelig at en offentlighet skal kunne opplyse seg selv.

Det er gjennom den offentlige bruken av fornuft at menneskene kan bli i stand til å oppnå en kritisk distanse til sine ønsker og behov, sette seg inn i andres situasjon og å tenke autonomt og konsistent.

Når viljen bestemmes av grunner som er gyldige for ethvert fornuftig vesen, har vi med fornuftig frihet å gjøre. Det er denne radikale fornuftstro som kjennetegner moderniteten, og som er grunnleggende for all vitenskap, profesjonalitet, kritikk og opposisjon.

Verdensborgerretten

Hva vi har, er fornuft og frihet. Individet har en rett til frihet kun i kraft av å være menneske, og ikke fordi det er medlem av en stat eller et samfunn. Mennesket har endog en verdensborgerrett. Problemet er den internasjonale tilstand med sitt krigshissende system av stater. Her gjelder prinsippene om sameksistens mellom suverene stater og ikke-innblanding. Der er ikke noen høyere instans som kan gripe inn. For å endre dette må suverenitet avstås. Men hvordan kan stater som selv har en rettferdig forfatning godta inngripen i deres suverenitet?

Kant diskuterte den verdensborgelige tilstand, noen ganger som verdensrepublikk. Her oppstår problemer. Hvem skal kontrollere den, og hvem vil identifisere seg med den? Løsningen på problemet med verdensstatens sjelløse despotisme fant Kant i et fredsforbund - et frivillig forbund av stater. En permanent kongress av stater skulle kunne lede til varig fred.

Dette er noe motsigelsesfullt, som også Kant bemerker ettersom det er en sammenslutning som kan oppløses på ethvert tidspunkt etter medlemmenes forgodtbefinnende. Kant klarer aldri å forklare hvorfor denne sammenslutningen skal kunne være permanent og sikre den ‘evige fred’. Folkeforbundet, som ble dannet etter den første verdenskrig for å tøyle nasjonalstatene var inspirert av Kants ide om en permanent fredskongress. Det viste seg å være helt impotent i møte med stormaktene. Stadig hadde statene rett til å ta loven i egne hender.

Mellom-statlig uorden

Kant hadde tro på at en varig fred kunne sikres gjennom handel og vandel mellom landene. Modellen ble prøvd ut i forhold til Russland etter at Sovjetunionens fall. Tankegangen er at når den gjensidige avhengigheten blir stor nok, blir det for kostbart å gå til krig. Så har vi fått et regime på plass i Russland som ikke akkurat foretar kost–nytte-kalkyler. Her står det heller om identitet, revansjisme og historisk misjon.

Kant levde før nasjonalstatene fikk grep om sinnene. Han kunne ikke forutse hva som skulle skje utover 1800-tallet med dannelsen av nasjonalstater og de barbariske kriger som fulgte i deres kjølvann i det 20 århundre. 

I 1945 var det en febrilsk aktivitet for å få på beina en ny verdensorden, inkludert en verdensregjering med en egen politistyrke til opprettholdelse av verdensfreden. FN ble dannet. Problemene med vetorett og manglende handlingskapasitet forble imidlertid uløste.

Stormaktene ville ikke innordne seg FNs kollektive sikkerhetsordning. Atom-maktene fikk vetorett i sikkerhetsrådet, og noen egen FN-hær kom ikke på tale. Så snart verdenssamfunnet retter seg mot stormaktene, legger de ned veto, og ingen ting blir gjort. Russland bryter med folkeretten og Israel bryter med internasjonal humanitær rett, og ingen av dem hører på FN.

Så snart verdenssamfunnet retter seg mot stormaktene, legger de ned veto, og ingen ting blir gjort.

Verdenssamfunnet kan skrike og bære seg, men har liten evne til å sette makt bak sine påbud. Etter andre Verdenskrig gikk det annerledes i Vest-Europa ettersom de gamle fiendene Tyskland og Frankrike gikk med på å legge krigens produksjonsmidler – kull og stål - inn under en høyere autoritet, det som senere ble EU kommisjonen.

EUs medlemstater har gitt opp sin rett til å ta loven i egne hender. Når konflikter oppstår, henvises partene til EU domstolen. Statene har akseptert restriksjoner på egen suverenitet – ikke bare for å kunne samarbeide med andre stater, men også for å kunne etablere en rettsorden for fred og rettferdighet.

Fra håp til realitet?

Kant opererte med en ide om verdenshistorien med en kosmopolitisk hensikt. Noe støtte er det for dette, tross tilbakeslag. Med den franske revolusjons menneskerettighetserklæring har menneskeslektens framskritt mot det bedre gått fra håp til realitet, ifølge Kant. Med sin moralske appell bryter ideen om menneskets iboende rette til frihet stadig nytt terreng og setter grenser for staters og kollektivers makt. Vi ser menneskerettighetenes kraft i internasjonale traktater og domstoler, i inkluderingen av dem i nasjonale grunnlover, i kampen mot urett, diskriminering, rasisme og for likestilling og likeverd. Ja, selve den demokratiske prosedyre er basert på subjektive rettigheter, som retten til å ytre seg, til å stemme ved valg. Uten beskyttelse av fundamentale rettigheter, uten mindretallsvern, intet demokrati.

Det er i utviklingen av politiske strukturer at Kant identifiserer framskritt. I despotier er bare en fri, i de greske og romerske slavesamfunn er noen fri, i rettsstatlige demokratiet at er alle fri - like for loven. Likevel er den internasjonale situasjonen som den er. Der er lover, der er rettigheter, og der er institusjoner, men stater gjør som de vil når det passer dem. Stadig er mange ufrie, fortsatt er det krig.

Retten til verdensborgerne må institusjonaliseres slik at den binder og begrenser statene.

Hvis det er slik at et hvert menneske har en rett til lik frihet, som Kant proklamerer og som er poenget med ideen om den evige fred, så må det det ikke være slik at denne skal kunne tilsidesettes av statenes rett. Stater må derfor gi opp sin suverenitet for å kunne etablere en orden som kan sikre alles rett til frihet. Retten til verdensborgerne må institusjonaliseres slik at den binder og begrenser statene. Vi snakker ikke om en verdensstat, men en overnasjonal forening av borgere og stater etter modell av det EU har fått til. På globalt nivå tenker vi  da at statene beholder statene sitt voldsmonopol, men stiller sine våpen til rådighet for verdenssamfunnet. Kant satte drømmen om en evig fred på begrep, nå gjelder det å få den satt ut i livet.