Tillit til personer eller systemer?

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Samtiden 29.november 2023, med tittelen "Hvorfor er noen verdig tillit". 

Se også Arena Working Paper 4/2023.

Tillit avhenger av at man kan stole på at folk holder ord, at de ikke lyver. Tillit gir makt og kan misbrukes. Tillit er en knapp ressurs, også her til lands. Trygdeskandalen i NAV viser at departementet, NAV og domstolene ikke har vært verdige den tilliten de er vist. De har ikke forvaltet borgernes rettigheter riktig. De har vist seg å være uverdige tillitsmottagere.

Det samme viser seg å være tilfelle med flere av våre topp-politikere som har forbrutt seg mot regler om pendlerboliger, reiseregninger og habilitet i forbindelse med aksjespekulasjon. Og, så har vi ‘me-too’ sakene. Men Økokrim har vært i aktivitet og nå er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite på ballen. Flere har tatt til orde for at dette viser at systemet fungerer og at det dermed er tillitsverdig. Men kan tillit til systemet erstatte tillit til personer? Kan man ha tillit til systemer uten å ha tillit til personer?

Uten tillit, intet samarbeid, ingen transaksjoner og intet samfunn.

Tillit er viktig. Den gjør det mulig å handle med få forbehold. Tillit er limet i sosiale relasjoner. Uten tillit, intet samarbeid, ingen transaksjoner og intet samfunn. Tillit reduserer kompleksitet og trengs for å få noe gjort. Tillit letter koordineringen av handling og gjør det enklere å løse problemer og konflikter.  Men uten tillit også til fremmede går det ikke.

I faglitteraturen skisseres en overgang fra fortrolighet i tradisjonelle samfunn til risikofylt tillit i moderne samfunn. Men her har vi også å gjøre med systemtillit. Denne tillitsformen er nødvendig for at moderne komplekse og pluralistiske samfunn skal kunne fungere. I arbeidsdelte samfunn med spesialiserte funksjoner inngår man i systemrelasjoner hvor en må kunne stole på de en ikke kjenner. Man må kunne lite på at betrodde personer en ikke kjenner holder ord.

Kan man ha tillit til systemer uten å ha tillit til personer? Personer så vel som systemer kan vise seg å være upålitelige. Man kan lage kontroll- og tilsynsordninger, men de kan svikte. Tillit til systemer kan derfor ikke erstatte tillit til personer. Noen må lage systemer med effektive kontroll- og overvåkingsmekanismer, og noen må se til at de fungerer. Personer må kunne håndheve de regler som gjelder, og også kunne vurdere om de må forbedres når de trengs. Systemtillit hviler da i siste instans på personlig tillit. Sistnevnte er basert på tiltro til aktørenes pliktfølelse.

Personer må kunne håndheve de regler som gjelder, og også kunne vurdere om de må forbedres når de trengs. Systemtillit hviler da i siste instans på personlig tillit.

Tillit til systemet avhenger av at vi har tillit til de som forvalter det. Tillitsbrudd hefter ved personer på en annen måte enn de hefter med systemer.  Likevel sier ikke dette alt om tillit, ettersom dens basis i dag handler om fremgangsmåter.

I den demokratiske rettsstat er det en rekke instanser, prosedyrer og aktører som skal sikre borgernes rettigheter og at feil og misbruk blir avslørt – at personer som begår feil, blir sanksjonert. De skal kvalitetssikre beslutningsfatningen og dermed gi borgerne et berettiget grunnlag for sin tillit.

Gode institusjoner er pålitelige institusjoner, men det er de bare når kvalitetssikringssystemer er på plass. Vi trenger ikke lenger selv å ha direkte kjennskap til beslutningstakere for å ha tillit til dem. Vi kan ha tillit når deres kunnskaps- og kompetansebasis kan etterprøves. Ulike institusjoner og profesjoner kvalitetssikrer og risikovurderer saksbehandlingen.

Tilliten er dermed ikke absolutt eller automatisk. Den hviler på en tiltro til at den er berettiget, dvs. når den er begrunnet.

Tilliten til personer er rammet inn av de institusjoner som eksisterer for testing og kvalitetssikring av de som gis tillit og av de grunner som anføres når mistanke om upålitelighet oppstår. Tilliten er dermed ikke absolutt eller automatisk. Den hviler på en tiltro til at den er berettiget, dvs. når den er begrunnet.

I en artikkel i Samtiden argumenterer jeg for et proseduralt begrep om tillit hvor den ikke framstår som absolutt og ikke blind, men som kvalifisert. I moderne rettsstatlige demokratier hviler tillit på en tiltro til at den er berettiget.