Et sosialt Europa?

Det er noe underlig med dagens debatt om finanskrisen og EU. Kan noen redde meg fra europapessimisme, spør Timothy Garton Ash, mens Jürgen Habermas hamrer løs på udugelige politikere som ikke klarer å handle (Die Zeit). Eurosonen er i fare.  Mange roper på et sterkere og mer handlekraftig EU. De snakker som om EU var en stat hvor det bare gjelder å få fattet nødvendige beslutninger.

Men EU er ingen stat med skikkelig handlingskapasitet. Da den økonomiske og monetære union ble foreslått, ble det ikke enighet om forslaget til en politisk union, som Tyskland stilte seg bak.  Vi fikk ’bare’ det indre marked og en felles valuta hvor veksleraten er fastsatt og pengepolitikken (rentefastsettelsen) er delegert til Sentralbanken.

Ett sett av regler skulle se til at statene ikke fikk for stor statsgjeld og for store underskudd på statsbudsjettene. Disse ble brutt. I det lange løp er det klart at det er vanskelig å se hvordan det monetære samarbeidet kan fortsette uten et  finansdepartement. Slik det nå er mangler EU både kompetanse til å regulere og en egen skattebasis. Økonomisk integrasjon er kjernen i den politiske integrasjonen, men EU mangler fiskal kompetanse.

Den økonomiske og monetære union er ustabil. To mulige utviklingstrekk diskuteres: Noen ser for seg en avvikling av Eurosonen og kanskje også av hele EU, andre ser for seg en fordypning av integrasjonen. Det første vil ha store konsekvenser. Det ville kaste statene inn i en uoversiktelig konkurransesituasjon, med proteksjonisme og stengte grenser som potensielt resultat. Mange av de fordelene som er oppnådd ville gå til spille.

Å skulle demontere hele EU prosjektet, ville føre til endringer i Europa av nesten revolusjonære proporsjoner. Statene er så innvevd i hverandre, økonomisk, rettslig og administrativt, at nasjonalstatene vil måtte skrive sine grunnlover på nytt. Brorparten av lovgivningen i medlemsstatene har et EU opphav. De er ikke lenger nasjonalstater, men medlemstater i en overnasjonal union.  Å bygge opp nasjonale valutaer igjen vil også være svært vanskelig, for ikke si umulig. Gjelden er jo for eksempel i Euro. Demontering av EU er følgelig lite realistisk.

Tanken om en videre føderalisering av EU synes imidlertid også usannsynlig. Ikke bare tviholder statene på den suverenitet som tross alt er igjen. Befolkningene er mange steder euroskeptisk og det skorter på lederskap i Europeiske spørsmål.  Nasjonale ledere, som fru Merkel og Sarkozy anklages for å sette nasjonale interesser foran europeiske.

EU mangler verktøy til å styre økonomien. EU kunne også gjøre mer i verden, og være den makten de egentlig er. EU er verdens største økonomi. Landene har mye makt om de samlet seg om å gjøre bruke av den. Men ideen bak den europeiske integrasjonsprosessen er ikke å fremme maktpolitikk, men å tøyle den.

I et stort anlagt prosjekt ved ARENA (UiO) undersøker vi muligheten en tredje vei hinsides både nasjonal- og føderalstaten. EU er jo verken en stat eller en nasjon. Kan EU sees som en regional avdeling av en kosmopolitisk verdensorden? EU ble  dannet for å hindre nasjonalisme; for å hindre statenes maktpolitikk, deres homogenisering av befolkninger, deres eksklusjon og undertrykkelse av minoriteter, deres produksjon av negative effekter som de ikke holdes ansvarlig for. EU skulle hindre nasjonalstatenes egoisme og krigerske tilbøyeligheter ved å integrere markeder, rettslige og politiske systemer. EU er da også et humanistisk prosjekt som har bidratt til styrking av demokrati og menneskerettigheter både i og utenfor Europa. Ingen stater som benekter holocaust blir EU medlem. Dødsstraff er forbudt i Europa.

Om EU skulle utvikles til en stat risikerer man å reprodusere de problemene som skapte behovet for den i første omgang. Statene skaper problemer for hverandre så vel som for beskyttelsen av menneskerettighetene. Samtidig er de intenst gjensidig avhengige av hverandre. EU har ’temmet’ statssystemet i Europa ved å opprette overnasjonale institusjoner som kan fatte bindende beslutninger på alles vegne.

EU styrer og regjerer, og på mange områder har Unionen kompetanse som ligner på den statene har. Suvereniteten er imidlertid delt med medlemsstatene. Det flernivå-system som er utviklet i Europa, kjennetegnes av flere maktsentra, delt autoritet og beslutningsfatning gjennom institusjoner og prosedyrer som gjør krav på å være demokratiske. Det er mange fordeler med denne organisasjonsformen, men er den effektiv? EU kan bare styre med medlemsstatenes støtte. De har sin maktbasis i Rådet. 

Både presidenter og institusjoner, som det er mange av i EU, er avhengig av kompetanse og legitimitet for å få noe gjort. Her er det problemer.  Det har vist seg svært så ofte at EU kommer seint på banen, om det er med i det hele tatt er med. Problemene er grenseoverskridende, men det er ofte lite oppslutning om overnasjonale løsninger.

EU er basert på et slags minste felles multiplum av enighet, hvor det indre marked, og markedstenkning, spiller en stor rolle. Det ser nærmest ut som om EU har grunnlovsfestet den frie markedsøkonomien, men har ikke ressurser til å håndtere de negative konsekvensene av den. I pengepolitikken styres det etter et inflasjonsmål og det er budsjettbalanseprinsippet rår. 

Dette ser vi også i de nye tiltakene som er krevd satt i gang av EU og IMF for å kunne motta støtte fra krisepakken. Konsekvensene har blitt kutt i lønninger, kutt i offentlig sektor, kutt i statlige støtteordninger i Hellas og Irland. Dette skaper mer arbeidsledighet og fattigdom. Det rammer de svakeste. Det skaper heller ikke automatisk vekst. Selv  The Economist, som aksepter at underskudd må kuttes og økonomiene må moderniseres, spør hva som kommer først: Vekst eller opprør?

Det har vært store forhåpninger til EU-prosjektet: Europas historie skulle ikke gjenta seg, verken som tragedie eller farse, for å omskrive Marx litt. Spørsmålet er om en organisasjon som baserer seg så mye på myk makt, på forsvaret av menneskerettigheter og demokrati, kan fortsette som før. Kan det bli stabilt? Det Europeiske prosjekt var ikke knyttet til markedsliberalisme, men til tanken om et fredelig og forent Europa.  Det er det bare et ’sosialt’ Europa som er.

Publisert i Dagsavisen 30.07.10