Snik-europeiseringen av Norge

Så ser vi det igjen. Debatten for og mot EU direktiver blir forstyrret av spørsmålet om Norge kan tillate seg å si nei. Stortinget skal ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, men må skjele til hva som kan skje med EØS-avtalen før det kan ta stilling. En får ikke en fri og uhemmet debatt om direktivets berettigelse. Det samme så en i forbindelse med Tjenestedirektivet. Debatten ble straks dreid mot hva som vil komme til å skje med EØS-avtalen om Norge sier nei, og ikke om direktivet var godt eller dårlig. Dette svekker det frie ordskifte og den uavhengige meningsdannelsen.

NORGES EU-INTEGRASJON er omfattende selv om et flertall av Norges befolkning stemte nei til EU-medlemskap i 1994. I Stortingsmeldingen om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk kan man lese at mellom 50 og 70 prosent av alle saker i kommunesektoren kan føres tilbake til vedtak om reguleringer som har EU-opprinnelse. Stortingets fattet nylig vedtak om å opprette en fast stilling i umiddelbar nærhet til EU parlamentet. Dette er en tafatt, men symbolsk viktig, erkjennelse av at EU-politikk er blitt norsk innenrikspolitikk. Dette skyldes egenskaper ved den avtalen Norge har med EU.

EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) som ble inngått i 1993, skulle sikre EFTA landenes deltakelse i det indre marked uten medlemskap i det politiske samarbeidet i daværende EF. EØS-avtalen hadde trådt i kraft et knapt år før den siste EU-avstemningen. For mange av dem som var skeptiske til EU-medlemskap ble EØS-avtalen oppfattet å være et mindre onde; en avtale som ville sikre Norge tilgang til EUs indre marked og samtidig minimere vår suverenitetsavståelse.

EØS GIR NORDMENN og norsk næringsliv de samme retter og plikter som EU-borgerne når det gjelder varehandel, investeringer, bank og forsikring, kjøp og salg av tjenester og rett til å ta arbeid, studere og bo i andre land i området.

Det er en dynamisk rammeavtale som ikke må reforhandles på nytt hver gang EU vedtar en ny relevant rettsakt. Avtalen blir oppdatert slik at lovgivningen innen hele EØS-området forblir ensartet. Et homogenitetsprinsipp er gjort gjeldende, det vil si at de samme regler gjelder for EFTA-partnerne som for EU-landene. Dette fører til at brorparten av EU-lovgivningen hvert år blir inkludert i EØS-avtalen.

NORGES BEFATNING med EU stopper ikke med EØS. I EØS-lovens forord slås det fast at samarbeidet skal omfatte «nærmere samarbeid på andre områder, slik som forskning og utvikling, miljø, utdannelse og sosialpolitikk».

Avtaleverket omfatter også samarbeid innen blant annet forbrukervern, arbeidsmiljø, turisme, katastrofeberedskap. I disse dager forhandles også om EØS-avtalen skal endres for at Norge skal kunne følge med i det Europeiske forskningssamarbeidet, som nå er inkludert i Lisboa traktaten. Intet departement og knapt noe rettsområde er uberørt av EU-retten.

I dag har Norge medlemskap i et stadig mer omfattende indre marked og tilliggende områder. En rekke avtaler er inngått på justis- og innenrikspolitikkområdet. Schengen (grensekontroll og politisamarbeid) som er en parallell avtale utenfor EØS, er også en rammeavtale med løpende lovgivning. Regjeringen søker medlemskap i EUs nyetablerte overvåkingsorgan for asylfeltet (EASO).

Norge er også berørt av EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeide. Det gjelder avtaler om norsk deltakelse innenfor rammene av EUs sikkerhets og forsvarspolitikk (ESDP).  Norge stiller tropper til disposisjon for EUs innsatsstyrker.

FORMELT SETT har Norge mulighet til å påvirke eller motsette seg EUs beslutninger. Nye regler fra EU blir ikke automatisk del av EØS-avtalen, men må vedtas i EØS-komiteen, hvor EØS-landene og EU er representert. Komiteen har imidlertid svært liten mulighet til å påvirke innholdet i lovgivningen. EØS-avtalen er en husmannskontrakt mellom svært så ulike parter. Den gir EU det avgjørende ordet. Avtalen er da også karakterisert som en konstitusjonell katastrofe. I praksis har EU-retten forrang framfor nasjonal rett på de områder EØS gjelder. Rettstilstanden i Norge er ikke vesentlig annerledes enn den ville vært om Norge var medlem av EU, hevder en professor i Europarett.

Sikring av selvråderett, folkestyre og demokrati var det i særklasse viktigste «nei»-argumentet i 1994. Credoet var at nordmenn ikke skulle styres av andre lover enn de som de selv fattet. Enkelte vil ha det til at Nei til EU vant i 1994, men har tapt hver dag siden den gang. Hver regjering etter 1994, uavhengig av hvor mange nei-partier som er med i koalisjonen, har brakt Norge nærmere EU.

Norske borgere er i stor grad underlagt EUs lovverk og kan bare påvirke gjennom lobbyisme og medlemskap i noen komiteer. Norske eksperter deltar i ca 200 komiteer i EU-systemet, men har ikke innpass i alle komiteene, og det er heller ikke snakk om de viktigste komiteene under Rådet.

NORGE ER BLITT en lobbynasjon, og myndighetene er opptatt av hvilket manøvreringsrom en har i forhold til det omfattende politiske samarbeidet i Europa. Men spørsmålet burde jo heller være hvor grensen går for Norges EU tilpasning og suverenitetsavståelse sett i lys av folkeavstemningsresultatet. En kan etterlyse det folkelige mandat for den politikken som føres.

Problemet består i at et flertall av Norges befolkning i en rådgivende folkeavstemning i 1994 sa nei til EU medlemskap, samtidig som samarbeidet med unionen er oppfattet å være en realpolitisk nødvendighet. EU løser viktige problemer for Norge. Uten adgang til EUs marked stopper Norge, kan næringslivet hevde. Men flertallet av det norske folk stemte nei, selv om de økonomiske argumenter for medlemskap ble hamret inn.

Det er jo også andre interesser som berøres. Hvilke er disse og hvem definerer dem? Ofte er det snakk om nasjonale interesser som må sikres. Som striden om datalagringsdirektivet, om tjenestedirektivet og om direktivet om patentering av bioteknologiske oppfinnelser, til fulle viser, er imidlertid norske borgere berørt på mange områder som har lite med nasjonale interesser å gjøre.

Her trengs opprydning og her trengs klar tale.

Publisert i Dagbladet 21. april 2010.