Statsborgere og verdensborgere

Dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 2. september 2011.

Universelle verdier

I etterkant av 22/7 er igjen de norske demokratiske verdier blitt knesatt. Problemet er bare at verdier som frihet, likhet og  solidaritet; som folkestyre, rettssikkerhet, toleranse ikke er spesielt norske. De stammer fra opplysningstiden og den franske revolusjon – de er europeiske og universelle på samme tid. Derfor er det ikke våre norske verdier det står om, men menneskehetens.

Den norske stat er støpt i en internasjonal rettstradisjon og har fått sin legitimitet derfra, ikke bare fra det norske folk. Eller rettere sagt, nordmenn lærte seg akte slike prinsipper og gjøre dem til sine egne over tid.  Så vel sagatidens heroisme og krigermentalitet, som middelalderens ættesamfunn og korsfarermentalitet, måtte overvinnes. Også eneveldets forestilling om konger av ’guds nåde’ måtte overvinnes for at nordmenn skulle se seg selv som likeverdige borgere.

De liberale prinsippene kom som resultat av moralske læringsprosesser – om menneskets verdighet - og kampen for inkludering i det politiske fellesskapet. Først ble trellene frigitt og slaveri forbudt, så ble de uformuende og etter hvert kvinnene inkludert. Vi snakker om dyrekjøpte friheter i kjølvannet på religionskriger; på klans- og fyrstefeider og på det rene tyranni og barbari.

Den franske menneskerettighetserklæringen av 1789 slo fast prinsippet om alles likhet og frihet. Formålet med enhver politisk organisasjon er å beskytte individets ukrenkelige rettigheter. Den gav befolkningen et løfte om selvstyring: Frie borgere gir seg selv de lover de skal leve etter. Her er ingen ekstern autoritet å bøye seg for, bare den felles vilje slik den utvikler seg  fritt og uavhengig.

Det var i Europa menneskerettighetene og representativt demokrati ble oppfunnet, og det var her ideen om uavhengige domstoler ble formulert. Den europeiske menneskerettighetserklæringen av 1950, Europarådet, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, Den internasjonale forbryterdomstolen og EUs menneskerettighetscharter får Vest-Europa til å stå fram som et fyrtårn for humanitet etter 1945.

Den universalistiske franske revolusjonen ble som kjent raskt kidnappet av nasjonalstaten. Fedreland og patriotisme heller enn kjærlighet til menneskeheten, ble tidens melodi. Nasjonalstaten skapte en solidarisk union mellom mennesker som opprinnelig var fremmede for hverandre. Men nasjonalstatlig demokrati er begrenset. Vi kan bare snakke om virkelig demokrati så lenge borgerne er fri til å emigrere, tvungen verneplikt er opphevet og det instanser utenfor staten hvor borgerne kan innklage sine rettigheter.

Ekskluderende nasjonalisme

Nasjonalisme er i seg selv vanskelig å begrunne. Den virker ekskluderende og setter grupper opp mot hverandre; venn/fiende, nordmenn/svensker, engelskmenn/franskmenn. En selvhevdende nasjonalstat respekterer ikke andres rettigheter og har kostnader som blir belastet tredjeparter uten kompensasjon. 

Nå viser det seg med nærmere ettersyn at nasjonalstater er svært så sammensatte. Ideen om et felles opphav er en myte. Jo nærmere en ser etter, jo mer ser vi at nasjonalstater består av flere folk med ulike opphav og kultur. Det er hardhente statsdannelsesprosser, krig og kulturell homogenisering som har skapt forestillingen om en nasjon – en forestilling som lever i beste velgående. Men å forestille seg selv som representanter for et folk, betyr å glemme mangfoldet og de forksjellige måter livet kan realiseres på.

Nå er imidlertid ikke moderne demokratier kun nasjonale. Grunnlovsmessige rettigheter beskytter opposisjon og minoriteter. Etter hvert er også hensynet til de andre bygd inn. Moderne stater har inkorporert menneskerettighetserklæring i sine forfatninger og forpliktet seg til å følge internasjonale konvensjoner. De er ’avnasjonalisert’ og ’kosmopolitisert’. I dag er en statsborger også en verdensborger.

Når en har ytrings- og religionsfrihet, så har en også per definisjon pluralisme og et flerkulturelt samfunn. Et rettssamfunn kan bare kreve lojalitet i forhold til lovene, ikke i forhold til skikker og vaner, verdier og tilhørigheter. Et rettsstatlig demokrati krever bare  at borgerne gjør sin plikt og betaler sin skatt. Det krever ikke assimilasjon  eller servilitet.  De tillater alle stemmer og handlinger som ikke uttrykkelig er forbudte.

Liberalt demokrati prioriterer individuell frihet. Individet er byggesteinen og begrunnelsesinstansen for staten. Det er bare individer som har rettigheter, det er bare de som kan stemme. Bare individer har krav på respekt, bare de kan kjenne smerte; ikke grupper, ikke folk, ikke klasser!

Viktige prinsipper

De liberale prinsippene er imidlertid holdt for å være for abstrakte og tynne til at de kan skape fellesskap og handling. Mange finner lite eksistensiell mening i dem. Det er ikke mye her som påkaller heroisme og sterke følelser, slik nasjoners blods- og jordsbånd kan tenne kampviljen, patriotismen, offerviljen.  Verdensborgere har ikke mye mer til felles enn sin felles menneskelighet, og det motiverer ikke mye patos og mange hurrarop. De liberale prinsipper introduserer imidlertid et skille mellom stat og samfunn.

Prinsippene gjelder for det allmenne samkvem og skal gjøre det mulig å leve fredelig sammen til tross for uenighet og ulik tilhørighet. Men de muliggjør og forutsetter samfunn (hører du Thatcher?) der borgerne ser hverandre ikke bare som like statsborgere, men også som medlemmer av et fellesskap basert på likhet og solidaritet. I slike fellesskap kan borgerne se hverandre som søstre og brødre med krav på særlig omtanke. Her kan prinsipper finne rotfeste og komme til uttrykk i konkrete livsformer.

Et slikt sivilt samfunn basert på spontanitet og solidaritet er viktig for de liberale prinsipper. De krever en støttende politisk kultur basert på toleranse og respekt for forskjellighet. Borgerne må kunne gjøre universelle prinsipper til sine egne. (Det skal føles godt å gjøre rett, som Goethe engang sa.) Dette krever et godt utdanningsvesen og en opplyst offentlig debatt. Den læringsprosessen som startet den demokratiske revolusjonen, må opprettholdes. Den kan tapes.