Vanligvis når det forskes på terrorisme, stiller forskerne seg spørsmålet «hvorfor har de blitt terrorister?» i forsøk på å forstå hva som leder til at folk gjennomfører terrorangrep. Pete Simi, førsteamanuensis ved Chapman University i California, har istedenfor stilt seg spørsmålet «hvorfor blir de ikke terrorister?». Han har forsket på høyreekstremister i USA, og har i tillegg til feltarbeid i ulike høyreekstreme organisasjoner og grupper, intervjuet tidligere ekstremister som har vært tilknyttet slike grupper. I januar var Simi gjesteforsker hos C-REX.
I artikkelen Why Radicalization Fails: Barriers to Mass Casualty Terrorism skriver Simi og kollega Steven Windisch at til tross for at de fleste ekstremister aldri blir terrorister, er det få studier som tar sikte på å forklare hvilke barrierer som hindre folk fra å begå terrorhandlinger.
De har analysert datamaterialet fra kvalitative intervjuer med 34 tidligere høyreekstremister, og har kommet frem til fire typer barrierer. Den første barrieren er at terrorangrep aktivt blir valgt bort, av to ulike årsaker. Den første årsaken er at terrorangrep blir sett på som kontraproduktivt og ødeleggende for bevegelsens omdømme. Den andre årsaken til at terrorangrep blir valgt bort, er at flere av nasjonalistene ser på det som feigt å bruke bomber eller skytevåpen, i motsetning til «ærlig og åpen» slåssing. Det at en subkultur preget av vold og gateslagsmål virket som et hinder for at de gjennomførte større terrorangrep, var det som overrasket forskerne mest:
«Dette er en viktig påminnelse om at selv om voldshistorikk på rullebladet i noen tilfeller fungerer som et «trening» til å gjennomføre større terrorangrep, er det vanligere at vold og slagsmål ikke fører til terror», skriver Simi på mail til C-REX.
Likte kokain bedre enn ekstremisme
Den andre barrieren forskerne finner, er at fokuset på saken, altså «den hvite rases overlegenhet», forstyrres av andre forhold. Til tross for at det i en rekke høyreekstreme grupper er forbudt eller sett ned på å bruke rusmidler, er det flere av informantene som forteller at alkohol og andre rusmidler tok fokus fra det høyreekstremistiske arbeidet. En av informantene fortalte hva han sa til gruppen sin: «Jeg sa til dem: ‘Altså, alt har vært topp og alt det, men jeg vil bare fortelle dere at jeg tar kokain, og det viser seg at jeg liker det bedre enn bevegelsen deres’».
Det andre som tar fokuset vekk fra saken, er personlige forpliktelser, som en jobb, giftemål eller barn. Slike forpliktelser øker behovet for et mer konformt liv, og jobb og familie knytter også personen tettere til storsamfunnet.
Den tredje barrieren som hindrer folk fra å gå fra å være ekstremist til å gjennomføre terror er opplevelse av skuffelse og tapte illusjoner. En del av informantene opplevde at det å bli med i en rasistisk organisasjon ikke levde opp til forventningene, fordi de opplevde organisasjonen som hyklersk. En av informantene sa dette i et intervju med Simi: «Det er en hel gjeng av hyklere, dolking i ryggen, og hele bevegelsen er på en måte en vits… Noen av disse folkene tror kanskje fullt og helt på «hvit stolthet, hvit makt», men du lærer på et punkt at det hele er en vits. Det er en jævla svindel.»
I tillegg til det som oppleves som hykleri, hadde nesten halvparten av informantene opplevd interne stridigheter innad i sin egen gruppe, eller konflikt med andre høyreekstremister, som også opplevdes desillusjonerende.
Det siste hinderet forskerne har kartlagt, er moralske kvaler ved å gjennomføre et terrorangrep. Tanken på at uskyldige liv kan gå tapt, trekkes frem som en årsak til at de ikke ville gått så langt som å gjennomføre et terrorangrep, blant annet av denne informanten:
«Selv om jeg var voldelig og skadet folk i hytt og vær, meg selv og folk rundt meg… inni meg var det en bestemt grense som jeg visste at jeg ikke kunne krysse. […] Jeg tror ikke, selv på mine mest hatefulle dager, at jeg kunne ha myrdet noen. Jeg tror at det bare hadde blitt for mye.»
Kan bidra til bedre motstrategier
Simi mener at det er rimelig å anta at informantene hans ville ha gjennomført, eller forsøkt å gjennomføre, et terrorangrep, hvis disse barrierene ikke hadde eksistert. Eller i det minste at det hadde økt sjansen for terror betydelig.
«Ja, det er vårt argument, selv om det er vanskelig å si, siden det vi har sett på er et kontrafaktisk fenomen», skriver Simi.
Han mener denne forskningen kan bidra til å utvikle bedre motstrategier mot voldelig ekstremisme. I artikkelen skriver forskerne at mye av det nåværende arbeidet har handlet om å prøve å vise til feil eller inkonsekvens i ekstremistenes ideologi. Det ser ikke ut til å være særlig effektiv.
«Vi ser heller en mulighet til å fokusere mer på det som fremkaller desillusjonering, som å peke på hykleri og dolking i ryggen, og oppfordre til ikke-voldelig politisk aktivisme for å uttrykke misnøye.», skriver Simi.
C-REX-leder Tore Bjørgo og Ingvild Magnæs Gjelsvik deltar i et internasjonalt forskningsprosjekt som omhandler samme tematikk: «Who Does Not Become a Terrorist, and Why?: Towards an Empirically Grounded Understanding of Individual Motivation in Terrorism». Et stort forskningsteam intervjuer deltakere i 15 ulike ekstremistbevegelser over hele verden for å kartlegge hva som hindrer dem fra å delta i terroristisk vold. Bjørgo og Gjelsvik har intervjuet høyreekstremister og anti-islamister i Norge om hvorfor de avstår fra vold.