I 1941 okkuperte tyskerne store områder vest i Sovjetunionen, inkludert russiske områder. Den rådende fortellingen har lenge vært at russerne som levde under okkupasjonen som regel var lojale mot Sovjetunionen, men denne fortellingen slår nå sprekker i en ny bok av C-REX-tilknyttede Johannes Due Enstad, postdoktor i historie: Soviet Russians Under Nazi Occupation: Fragile Loyalties in World War II (Cambridge University Press, 2018).
Det var åpenbart mange hull i myten om all-sovjetisk enhet – mange baltere, ukrainere, tsjetsjenere og andre var fiendtlig innstilt til sovjetmakten. Men sovjetrussisk enhet i møte med invasjonen har blitt tatt for gitt, sier Enstad.
Enstads bok nyanserer dette bildet. Det meste av tidligere forskning på de okkuperte sovjetområdene har blitt gjort i de vestligste delene av okkupasjonsområdet. Enstad sin bok er blant de første som tar for seg etniske russeres opplevelse av okkupasjonen. Han har fokusert på livet til russiske bønder.
Det fantes mange sovjet-patriotiske russere, men generelt hadde bøndene lite til overs for regimet, som hadde tvangskollektivisert dem på 1930-tallet. Valget mellom Hitler og Stalin fremstod som valget mellom to onder, og mange oppfattet Hitler som det minste.
Strikket sokker til tyskerne
I bokas innledning dokumenteres det at befolkningen i et sovjetrussisk distrikt høsten 1941 arrangerte en innsamlingsaksjon av ullklær til de tyske soldatene. Inni et sokkepar lå det et brev:
«Jeg sender sokkene som en gave til den uovervinnelige tyske hæren og håper dere seirer over bolsjevikene slik at disse vil opphøre å eksistere overalt og for alltid. Jeg ønsker dere en hurtig seier og en trygg hjemreise.» (journ. oversettelse)
Når man ser et slikt brev, spør man seg om det er et genuint uttrykk for takknemlighet eller om det er tyskerne som har tvunget til seg ullklær og at brevet er uttrykk for noe annet. Men alt tyder på at brevet er genuint. Tyskerne var veldig nøye med å dokumentere alt, ikke minst tegn på misnøye og fiendtlighet blant lokalbefolkningen.
Brevet tyder derfor på at russere i de okkuperte området arrangerte en innsamlingsaksjon til de tyske soldatene. De var takknemlige for at tyskerne hadde befridd dem fra bolsjevikene.
Samtidig står det også «god tur hjem», så det var tydelig at avsenderen ikke hadde et ønske om at tyskerne skulle styre landet på sikt. Bøndene ønsket seg et nytt regime i Russland, men ikke at tyskerne skulle ta over. De så på okkupasjonen som et mulig instrument for å skape en bedre fremtid.
Tysk propaganda vektla frigjøringsbudskapet, og det falt i god jord hos store deler av befolkningen, særlig i 1941-1942. Men den etterlengtede frigjøringen lot vente på seg. Med tiden ble folk skuffet og desillusjonert.
Synet på tyskerne
I ettertid kan det være vanskelig å forstå hvorfor mange russere var relativt vennlig innstilt overfor tyskerne. Okkupantene stod bak massive krigsforbrytelser i de okkuperte delene av Sovjetunionen. De drepte jøder, sigøynere, psykisk syke og funksjonshemmede.
Lokalbefolkningen ble vitne til mye tysk brutalitet, men folk hadde ikke oversikt over hele bildet. De fleste så på tyske grusomheter som bivirkninger av krig, ikke som resultat av en utryddelsespolitikk. De visste heller ikke om Hitlers plan om å gjøre Sovjetunionens innbyggere til slaver for Nazi-Tyskland og sende millioner av dem til Sibir for å sulte i hjel. Den såkalte Generalplan Øst anses som historiens største mordplan, sier Enstad.
Enstad har gått gjennom dagbøker og intervjutranskripsjoner med innbyggere som levde under okkupasjonen, samt rapporter fra de tyske militære enhetene og de russiske partisangruppene som opererte i området.
Han mener boken rokker ved etterkrigstidens «store fortellinger» om andre verdenskrig.
Gigantiske hendelser som den andre verdenskrig produserers alltid store fortellinger og myter. Myten om «Den store fedrelandskrigen» handlet om at Sovjetunionen og Den røde hær beseiret Wehrmacht og frigjorde Europa fra fascismen, og postulerte at seieren var betinget av sovjetisk og særlig russisk enhet. Mange historikere har latt seg blende av denne fortellingen. Den har utvilsomt mye sant ved seg, men også sentrale elementer som ikke harmonerer med kildene.
Boken er basert på Enstads doktorgradsavhandling ved UiO.