I boken Nationalist Responses to the Crises in Europe: old and new hatreds utforsker jeg beveggrunner for den populistiske nasjonalismens gjennomslag i Europa.
Basert på studier blant velgere, politikere og kampanjer fra høyreradikale aktører som det Britiske Uavhengighetspartiet (UKIP), Jobbik-bevegelsen for et bedre Ungarn, Trump-administrasjonen og Sverigedemokraterna, fokuserer jeg på den populistiske nasjonalismes drivere og karakter.
Aktørene har ulikt opphav og orientering, men deler trekk og ulike grader av ekskluderende nasjonalisme og populisme med autoritære trekk.
Økonomi eller kultur?
Både kulturell og økonomisk usikkerhet kan forklare den økte støtten til høyreradikale partier. I komparativt velstående Norge og Sverige blir behovet for å beskytte nasjonal identitet og kultur mot innvandring, spesielt fra muslimske majoritetsland, vektlagt.
I Ungarn og Storbritannia er det motstand mot innvandring som forener velgere, men her er også subjektiv opplevd økonomisk usikkerhet en sentral driver.
Todelingen mellom kulturelle og økonomiske faktorer er en forenkling på makronivå. På lokalt nivå kan derimot kulturell identitet ikke alltid skilles fra økonomiske forhold. Gjennom et antropologisk studie av Doncaster i England, hvor UKIP fikk sitt gjennombrudd ved valget i 2015, viser jeg hvordan kultur er nært forbundet med historiske og materielle forhold.
Minnet om hardt fysisk arbeid
I den tidligere gruvebyen var det en stolt identitet knyttet til minnet om hardt fysisk arbeid. Tidligere var industrien sentral for den lavere utdannede arbeiderklassen og bidro til en felles opplevelse av anerkjennelse og forutsigbarhet.
Mange av de tredve Ukip-velgerne jeg intervjuet, spesielt fra den eldre generasjonen, opplevde nedleggelsen av gruvene på slutten av 1980-tallet som smertefull. De mistet ikke bare inntekt, men også en følelse av identitet, mening og samhold.
Finanskrisen i 2008 forsterket opplevelsen av langvarig økonomisk usikkerhet og statusfall. Ukip-velgere følte seg utsatt i et arbeidsmarked hvor de konkurrerte med arbeidsmigranter fra Øst-Europa om lavlønnede jobber. De var engstelige over rask demografisk endring; om virkningen av europeisk integrasjon på deres velferd, arbeidsplasser og levemåte. Mange satt utviklingen de siste tiårene opp mot en idealisert versjon av «gode gamle dager».
De en gang så lojale arbeiderklassevelgerne følte seg sviktet av et arbeiderparti de mente ukritisk hadde omfavnet en kosmopolitisk, progressiv konsensus.
En nasjonalistisk løsning
Mens de drivende faktorene i oppblomstringen av den populistiske nasjonalismen varierer med land og region, finnes det flere felles temaer i løsningen ytre høyre tilbyr. De populistiske nasjonalistene hevder at de representerer hele folket og lover å sette nasjonen først. De tilbyr økonomisk og kulturell proteksjonisme mot ideer, krefter og mennesker som anses som truende mot et forestilt «oss». Løsningen er ofte forankret i en nostalgisk lengsel til en storslagen fortid i kombinasjon med en dyster diagnose av en nåtid i raskt forfall.
De populistiske nasjonalistene lover å styrke territoriale grenser, stå opp for det moralsk gode «folket» i deres kamp mot «elitene» og beskytte dem mot truende andre som ofte er etnisk eller religiøst definert.
Der de høyreradikale partiene varierer i opphav og ideologi, sammenfaller de i bruken av fiendebilder. Historisk sett har jøder og romfolk opplevd ekskludering fra nasjonen som har ledet til forfølgelse og folkemord. I dagens Europa blandes eldre fordommer med nye fremmedfiendtlige holdninger og handlinger. Spesielt den muslimske migranten blir brukt som en anvendelig syndebukk for renhetsdyrkende nasjonalister.
Forsvarere av en nasjon i fare
Den såkalte flyktningkrisen i 2015, i kombinasjon med jihadistisk terroranslag i Europa, skapte et mulighetsrom for høyreradikale partier som kunne presentere seg som forsvarere av en nasjon i fare. Mens Ukip-velgere i Doncaster var bekymret for konsekvensene av europeisk integrasjon for deres velferd og levemåte, oversatte partiet usikkerheten til en fryktpolitikk som mistenkeliggjorde muslimske asylsøkere som en kriminell trussel.
I Ungarn fremstilte Viktor Orbán seg selv som landet sterke beskytter mot muslimske migranter som truer kristen sivilisasjon. Jobbiks propaganda flettet sammen gamle antisemittiske og nye muslimfiendtlige temaer i en konspirasjonsteori om at liberale jøder finansierer islamiseringen av Europa.
Sosiale medier og høyreradikale nyhetsnettsteder som Breitbart News er sentrale i den raske spredningen av desinformasjon om muslimske migranters angivelige voldelige natur.
Et Europa i endring
Oppblomstringen til populistiske, høyreradikale partier utgjør en stadig sterkere utfordring til konvensjonelle partier og EU. Deres fremgang ved valg, fra Tyskland og Østerrike, til Italia og Sverige, har endret partipolitiske landskap og allerede fått destabiliserende konsekvenser.
Storbritannia er på vei ut av EU. I Ungarn har de regjerende høyreradikale partiene omfavnet etnisk nasjonalisme og utfordrer slik fundamentale verdier knyttet både til det liberale demokratiet og EU. I flere land har konvensjonelle partier flyttet sin agenda og retorikk til ytre høyre i konkurransen om troløse velgere.
Faktorene som har muliggjort fremveksten av den populistiske nasjonalismen, usikkerhet rundt konsekvensene av globaliseringens raske endringsprosesser på identitet, økonomi og sikkerhet, vil vedvare. Økt migrasjon, angst rundt etnisk mangfold, integrasjon og muslimske minoriteter, mistillit til konvensjonelle partier og europeiske institusjoner vil fortsette å skape mulighetsrom for ytre høyres nasjonalistiske løsninger.
Bør utfordres på politikk
Fremover er det avgjørende at konvensjonelle politikere lytter til bekymringer til de som føler seg avmektige og truet i endringenes tid. Samtidig må konvensjonelle partier utfordre skremmebilder av mangfold, migranter og minoriteter. Fremfor fristelsen til å sanke stemmer gjennom polariserende populisme, bør høyreradikale utfordres på politikk.
Hvis ikke konvensjonelle partier griper muligheten til å gjenerobre tillit blant velgerne, er det sikkert at de populistiske nasjonalistene står klare – med enkle svar på sammensatte utfordringer.
Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten, mandag 8. oktober 2018