Bilde: UiO
Anders Ravik Jupskås har skrevet en kronikk om befolkningens syn på 22. juli. Kronikken ble publisert i Aftenposten 20.07.2023.
2021 var et vendepunkt for den offentlige debatten om 22. juli. Det politiske Norge engasjerte seg «på bred front» som det heter i Fritt Ord-rapporten Mediedekningen etter 22. juli.
Mye av debatten ble initiert av AUF selv, som blant annet publiserte boken «Aldri tie, aldri glemme» for å belyse ungdomspartiets problemer og vanskelige ytringsklima i perioden etter angrepet. Debatten førte til en rekke erkjennelser og beklagelser fra politisk hold, ikke minst fra ungdomspartiene med Unge Høyre-leder Ola Svenneby i spissen.
Tre konkurrerende forståelser
Mye er svært likt i de to undersøkelsene. På begge tidspunktene finner vi tre konkurrerende forståelser av 22. juli – forståelser vi tidligere har kalt demokrati-, mangfolds- og ytre-høyre-fortellingen.
Demokratifortellingen vektlegger at terrorangrepet rammet oss alle og at det norske samfunnet håndterte terrorangrepet på en god måte. Fortellingen speiler på mange måter daværende statsminister Jens Stoltenbergs taler i dagene etter angrepet.
Mangfoldsfortellingen derimot fremhever at terroren var et var målrettet, høyreekstremt angrep på venstresiden; at det ikke ble tatt noe grundig oppgjør med høyreekstrem ideologi i tiden etterpå; og at det generelt har vært for lite snakk om 22. juli i det norske samfunnet. Som Hallvard Notaker viser i boken «Arbeiderpartiet og 22. juli» var det hele tiden en sterk oppslutning om denne fortellingen innad i Arbeiderpartiet og dets ungdomsbevegelse.
Ytre høyre-fortellingen handler på sin side om at angrepet egentlig ikke handler så mye om politikk (selv om det gjerne forklares ved å vise til norsk innvandringspolitikk), men at det er blitt utnyttet av Arbeiderpartiet i etterkant, blant annet til å sensurere innvandringskritiske stemmer.
Nøyaktig hvor utbredt de ulike fortellingene er, er ikke så godt å si. Det er for eksempel mulig å være enig i påstander som forbindes med ulike fortellinger. Men før tiårsmarkeringen var det ganske tydelig at demokratifortellingen hadde størst oppslutning. For eksempel var det flere som mente at angrepet var rettet mot «demokratiet» (54 prosent) enn de som mente det var rettet mot «Arbeiderpartiet og AUF» (49 prosent). Ytre-høyre-fortellingen hadde minst støtte, men nesten én av tre personer mente at Arbeiderpartiet hadde slått politisk mynt på 22. juli.
Har endret seg
Etter tiårsmarkeringen ser det annerledes ut. Nå er det mer vanlig å mene at terrorangrepet var rettet mot «Arbeiderpartiet og AUF» (61 prosent) enn mot «det norske demokratiet» (55 prosent). Vi ser også en liten økning i andelen som mener angrepet var rettet mot det «flerkulturelle Norge». Alle andre svaralternativer har nærmest identisk oppslutning i de to undersøkelsene, inkludert «venstresiden» (17 prosent i begge), «hadde lite med politikk å gjøre» (14 og 13 prosent), «ingen av delene» (1 prosent i begge) og «vet ikke» (6 og 5 prosent).
De to undersøkelsene viser også at det er stadig færre som mener at Arbeiderpartiet og AUF har forsøkt å utnytte 22. juli til egen politisk gevinst – en påstand som har vært fremmet i den offentlige debatten en rekke ganger i årene etter terrorangrepet, slik Snorre Valen dokumenterer i boken «Utøyakortet». Nå er det «bare» 23 prosent som er av en slik oppfatning.
Holdningsendringene er størst i sentrum og på den tradisjonelle høyresiden. Hos velgerne til MDG, Senterpartiet og Venstre har det hele tiden vært betydelig flere som mener Ap ikke har utnyttet 22. juli, men etter tiårsmarkeringen er dette blitt enda tydeligere.
Et skifte
Hos KrF og Høyres velgere er det derimot skjedd et skifte. Før tiårsmarkeringen var det blant begge disse partienes velgere flere som mente Ap hadde utnyttet 22. juli enn de som mente Ap ikke hadde gjort det.
Etter tiårsmarkeringen er det motsatt: Nå er det flere som mener at Ap ikke har utnyttet 22. juli enn de som mener at Ap har gjort det. Tendensen er aller tydeligst hos KrFs velgere. Hos Høyres velgere er det fortsatt én tredjedel som mener Ap har utnyttet 22. juli. Synspunktet kom da også til overflaten da Fabian Stang uttalte at «Støre brukte 22. juli til et partipolitisk spark mot høyresiden» etter Støres tale på Utøya på selve 22. juli.
Frps velgere er mer overbevist
Den eneste velgergruppen som ikke har endret sin oppfatning av Ap, er Frps velgere. Eller mer presist: Frp-velgerne har faktisk endret holdning. Etter tiårsmarkeringen er de enda mer overbevist om at Ap slår politisk mynt på terrorangrepet (andelen har økt fra 58 til 66 prosent).
Frp-velgerne har faktisk endret holdning. Etter tiårsmarkeringen er de enda mer overbevist om at Ap slår politisk mynt på terrorangrepet.
Resultatene speiler i stor grad hvordan den politiske eliten i de tre partiene på høyresiden – Høyre, KrF og Frp – forholdt seg til den offentlige debatten i forbindelse med tiårsmarkeringen. Der politikere som Høyres leder Erna Solberg erkjente at «oppgjøret med terroristens politiske tankegods ble ufullstendig» og understreket at terroren 22. juli var et angrep rettet mot Arbeiderpartiet, AUF og deres ideer, var Sylvi Listhaug opptatt av at Ap drev med «brunbeising» og «knebling» ved å si at høyresiden har et særlig ansvar og mulighet til å bekjempe høyreekstremisme. Siv Jensen sa noe tilsvarende. Og der Stangs utspill ble kritisert av en rekke ledende Høyre-politikere, uttalte Listhaug at han bare «gir uttrykk for det mange mener».
Kan ha stor betydning
Undersøkelsen føyer seg dermed inn i rekken av studier som viser hvordan (politiske) eliters fortolkning av terrorhendelser kan ha stor betydning for hvordan slike traumatiske hendelser oppfattes i befolkningen. Disse oppfatningene vil i sin tur være med på å avgjøre om terrorangrep demper eller forsterker politisk konflikt. Foreløpig kan se ut som (det meste av den) norske politiske eliten i 2021 tok et skritt nærmere i retning av det første ved bidra til en mer omforent forståelse av hva som skjedde og hvordan det ble håndtert.