Foto: UiO
Christopher Rettedal Fardan har skrevet en kronikk om høyreekstremisme i Norge. Kronikken ble publisert i Aftenposten 09.08.2023.
Enda en årsmarkering for 22. juli er gjennomført. Torsdag er det fire år siden drapet og moskéangrepet i Bærum.
Gjerningspersonene bak begge disse terrorangrepene deler høyreekstremt tankegods med dem som nå brenner Koranen i forsøk på å provosere og skape oppmerksomhet. Hvordan skal vi forholde oss til høyreekstremismen fremover?
Her er en gjennomgang av høyreekstremisme i Norge med fokus på utviklingstrekk, ideologi og konsekvenser. Forhåpentlig kan dette skape et utgangspunkt for videre debatt om høyreekstremismens drivkrefter og endrende karakter, så vel som tiltak for forebygging.
Sammenhengen mellom holdning og handling
Først en begrepsavklaring. Mens sikkerhetstjenestene definerer ekstremisme som «aksept for bruk av vold», har forskere en litt bredere tilnærming. Denne vektlegger holdninger fremfor handlinger.
Dette er kjernen i høyreekstremismen, sett fra forskernes ståsted: fundamental motstand mot det liberale demokratiet og universelle menneskerettigheter, kombinert med en ytterliggående form for nasjonalisme som legitimerer ekskludering av mennesker basert på kulturelle, etniske eller «rasemessige» forskjeller.
Dette kan komme til uttrykk gjennom avhumaniserende retorikk, hatefulle ytringer, rasisme og konspirasjonsteorier samt avvisning av prinsipper om rettsstat, folkesuverenitet og mangfold.
Noe av det som kjennetegner en ekstrem ideologi, er at en «inngruppe» ser det nødvendig å handle fiendtlig mot en «utgruppe» som oppfattes som en eksistensiell trussel.
For å forstå sammenhengen mellom holdninger og handlinger er det nyttig å se på identitet og emosjoner. Identitet er forbundet med stolthet og tilhørighet. Dersom man føler at ens identitet er truet, kan man utvikle antipati og hat mot grupper som påstås å utgjøre en trussel. Dermed rettferdiggjøres menneskefiendtlige handlinger, som tvungen deportasjon eller politisk motivert vold.
I Norge avstår stort sett høyreekstreme bevegelser fra voldsutøvelse, da dette skader deres omdømme og virker kontraproduktivt. Likevel har gruppene et utpreget voldspotensial. Det kommer til uttrykk gjennom voldsforherligende retorikk.
I mitt feltarbeid blant høyreekstreme aktører lærte jeg mer om dette.
En nasjonalsosialistisk aktivist uttalte eksempelvis at «hvis noen hadde gått amok på Stortinget med en AG-3 eller en Kalasjnikov, ville jeg ikke brydd meg».
En annen mente at det finnes «ingen grenser for hvilke grusomheter vi har rett til å utføre».
En muslimfiendtlig aktør sa at medlemmer av hans gruppe «feiret» skytingene i Christchurch i 2019. Den samme aktøren mente at «negative ting som skjer med muslimer, enten de blir drept eller drukner, er positivt».
En muslimfiendtlig aktør sa at medlemmer av hans gruppe «feiret» skytingene i Christchurch i 2019
Hvorfor er det viktig å snakke om høyreekstremisme? Selv om høyreekstreme partier og bevegelser fremdeles er relativt marginale i Norge, må vi ta på alvor den trusselen de representerer. Jeg vil spesielt nevne tre destruktive konsekvenser.
1. Politisk motivert vold og terrorisme
Her er det naturlig å nevne at nesten all vold begås av menn. Det kan sees i sammenheng med en ytterliggående forståelse av maskulinitet hvor vold blir ansett som hederlig. I Vest-Europa generelt ser vi en nedgang i antall voldshendelser siden 1990-tallet sammenlignet med 2000- og 2010-tallet. Men samtidig har de større konsekvenser når de først forekommer.
Den største voldstrusselen fra høyreekstreme aktører i denne regionen kommer ikke fra enkeltaktører som ønsker å gjennomføre store terrorangrep, men snarere fra løst organiserte grupper som utfører «hverdagsvold» mot minoriteter og skaper frykt.
En viktig oppgave for sikkerhetstjenestene er derfor å forstå hvordan høyreekstremt tankegods påvirker menneskene i randsonen til de etablerte gruppene.
2. Rammer utsatte grupper
Høyreekstremisme rammer spesielt utsatte grupper som muslimer, jøder, skeive og folk med melaninrik hud. Vi har et stort problem når for eksempel muslimer uttrykker frykt for å gå i moskeen fordi aktivister står utenfor og brenner Koranen, eller når jøder uttrykker bekymring for å gå i synagogen.
I tillegg til disse minoritetsgruppene utgjør journalister, forskere, politi, politikere og antirasistiske grupper en del av fiendebildet. Disse omtales ofte som «eliter», «globalister» eller «kulturmarxister».
3. Trussel mot demokratiet
Høyreekstremisme representerer en trussel mot det liberale demokratiet. Vi har et demokratisk problem når folk vegrer seg for å delta i det offentlige ordskiftet eller i politikken på grunn av hets og rasisme.
En studie gjort ved C-REX – Senter for ekstremismeforskning viser at folkevalgte politikere i stor grad er eksponert for hets og trusler. Dette påvirker deres privatliv, men fører også til politisk selvsensur.
Følgelig må vi erkjenne at høyreekstremisme paralyserer og hindrer demokratisk deltagelse. Dette gjelder spesielt minoriteter, som har et særlig vern i liberaldemokratiske samfunn.
Utviklingstrekk i det høyreekstreme landskapet i Norge
I løpet av de siste 30 årene har de høyreekstreme miljøene i Norge forandret seg betydelig. Et klart utviklingstrekk er at aktivistene er blitt eldre.
Høyreekstremisme anses derfor ikke lenger som et subkulturelt «ungdomsproblem», slik som skinheadbevegelsen på 1990- og tidlig 2000-tallet.
Et klart utviklingstrekk er at aktivistene er blitt eldre
Denne «forgubbingen» av norsk høyreekstremisme har, ifølge Anders Ravik Jupskås, forsker og nestleder ved C-REX, implikasjoner for hvordan vi tenker forebygging. For disse menneskene er hverken skolen eller ungdomsklubber løsningen.
Et annet utviklingstrekk er at selv om høyreekstreme aktiviteter i økende grad foregår i digitale fora, spiller fremdeles fysiske arenaer en viktig rolle, både når det gjelder rekruttering og polarisering.
Ute i gatene ser vi stadig offentlige marsjer og demonstrasjoner som strømmes og legges ut på nett.
I tillegg har organisasjonene interne møter og sosiale sammenkomster, som er viktige for å holde på medlemmene. I den sammenheng spiller den transnasjonale dimensjonen en viktig rolle. Både for å skape et inntrykk av at miljøene er større og mektigere enn hva de faktisk er, men også for raskt å spre ideer og knytte relasjoner på tvers av landegrenser.
Videre ser vi at selv om islam og muslimer dominerer fiendebildet til de høyreekstreme aktørene, har ikke disse erstattet fiendtlighet mot jøder, folk med melaninrik hud og skeive.
Ifølge Holocaustsenterets siste holdningsundersøkelse har utbredelsen av antisemittiske og muslimfiendtlige holdninger gått ned i Norge siden 2017. Likevel uttrykker 24 prosent av befolkningen motvilje mot muslimer, og 5 prosent uttrykker motvilje mot jøder.
Til slutt ser vi en gruppekonvergens, altså at aktørene skaper kontakt på tvers av ideologiske skillelinjer. Det betyr at grupper som tidligere var adskilte, nå finner sammen og danner fellesskap på tross av uenigheter.
En aktivist uttalte for eksempel at «vi [muslimfiendtlige og antisemittiske aktivister] er forskjellige utad, men treffes på privaten og snakker hyggelig til hverandre og med respekt». Denne sammenslutningen kan skyldes kunnskapsløshet (at aktivistene ikke er bevisste på hva de er en del av) eller en felles politisk plattform (for eksempel ekskluderende nasjonalisme).
Et viktig moment som forener mange høyreekstreme aktivister, er opplevelser av utenforskap, stigmatisering og marginalisering fra storsamfunnet. Mange av dem tar nemlig en stor personlig risiko ved å være en del av en høyreekstrem bevegelse. De rapporterer om drapstrusler, utfordringer med barnevernet, oppsigelser på jobben, familie som distanserer seg, og tap av venner.
Dette utfordrer den folkelige oppfatningen om at utenforskap skaper høyreekstremisme. Det kan like gjerne være motsatt, at det er en konsekvens.
Hvem er de høyreekstreme aktørene?
Det foreligger ingen enighet blant forskere om hva «radikalisering» faktisk er. Men begrepet brukes gjerne til å beskrive en prosess hvor mennesker sosialiseres inn i et fellesskap og opptar ekstreme ideer.
Selv om radikalisering inn i et høyreekstremt nettverk kan danne grunnlag for politisk motivert vold og terrorisme, er det svært få personer som ender opp med å begå vold.
Høyreekstreme aktører utgjør ikke én type mennesker. De bor i kjellerleiligheter og villastrøk, i bygd og by, er menn og kvinner, har høy og lav utdanning.
Det er viktig å si at ingen radikaliseringsprosess er lik, og at alle tilfeller må forstås i lys av den sosiale og politiske konteksten hvor de finner sted. De kan foregå både raskt og langsomt, digitalt og fysisk, både med og uten kontakt med eksisterende medlemmer i høyreekstreme grupper.
Forskere peker gjerne på tre ulike «radikaliseringsprosesser» eller innganger til høyreekstreme miljøer.
- Ettergivenhet: at deltagelse skjer ved at man blir overtalt og rekruttert av eksisterende medlemmer i høyreekstreme organisasjoner. Disse menneskene omtales ofte som «medløpere» og drives mer av det sosiale aspektet ved aktivismen enn det rent ideologiske. Denne inngangen forekommer kanskje sjeldnere enn hva mange tror.
- Kontinuitet: at deltagelse skjer som en konsekvens av tidligere politisk interesse. Dette er kanskje den vanligste inngangen til høyreekstreme bevegelser, og måten den skjer på, er gjerne mindre spektakulær og dramatisk enn hva mange forestiller seg. Det er for eksempel ikke uvanlig at personer ganske enkelt eksponeres for høyreekstremt innhold på nett og deretter oppsøker likesinnede mennesker og organisasjoner.
- Konvertering: at deltagelse skjer gjennom et brudd med fortiden. Disse individene utfordrer på mange måter vårt syn på hvem de høyreekstreme aktørene er. Vi har snakket med aktivister med bakgrunn i både feministiske bevegelser og liberale, venstreorienterte politiske partier. Disse ser ofte på sitt gamle jeg som naivt.
Det er viktig å understreke at det ikke finnes én enkeltfaktor som kan brukes til å forutse hvem som ender opp i høyreekstreme grupper.
Høyreekstreme aktører drives av en rekke ulike faktorer, som ideologisk overbevisning, sosialt og emosjonelt fellesskap, spenning og adrenalin. Noen er til og med oppvokst i familier hvor foreldre eller nære slektninger har høyreekstreme holdninger.
Høyreekstreme aktører utgjør heller ikke én type mennesker. De bor i kjellerleiligheter og villastrøk, i bygd og by, er menn og kvinner, har høy og lav utdanning.
Derfor er det viktig med bred innsats mot høyreekstremisme og radikalisering.