– Bredbåndsutbyggingen på 2000-tallet kan ha redusert arbeidsledigheten med 14 %. Dataene våre viser at én av seks arbeidsløse forsvant fra ledighetskøen, sier Manudeep Bhuller, professor ved Økonomisk institutt på UiO.
Han har nylig skrevet studien «The Internet, Search Frictions and Aggregate Unemployment», sammen med Domenico Ferraro, Andreas Kostøl og Trond Vigtel.
Mer effektivt
Undersøkelsen viser at digitaliseringen av søkeprosesser hadde merkbare virkninger for dynamikken i arbeidsmarkedet.
– Vi finner at bredbånd gjorde rekrutteringsprosessen mer effektiv for arbeidsgiverne. For jobbsøkerne ble det lettere å finne riktig jobb, forteller han.
Raskere internett viste seg å bli en vinn-vinn-situasjon for både arbeidsgiver og søker. Andelen bedrifter som rapporterte om problemer med rekrutteringen gikk drastisk ned etter utvidelsen av bredbåndsdekningen, ifølge Bhuller, og ledige stillinger ble bemannet raskere.
– Høyere bredbåndsdekning i ditt område økte sjansen for å finne en jobb, presiserer han.
Bedre forhandlingskort
Det ser ut til at arbeidssøkerne fikk en sterkere posisjon i lønnsforhandlinger også. Bhuller peker på at gjennomsnittlig startlønn økte med tre til fire prosent blant arbeidssøkere med full bredbåndsdekning sammenlignet med arbeidssøkere helt uten bredbåndsdekning.
– Dette støtter ideen om at raskere matching forbedrer forhandlingsposisjon for arbeidssøkere som forhandler lønn med mulige arbeidsgivere, sier Bhuller.
– Å takke nei til et tilbud er ikke så farlig, når man forventer å finne en annen jobb ganske raskt. Da må potensielle arbeidsgivere svare med å tilby høyere startlønn, for at man skal akseptere jobbtilbudet og avslutte jobbsøkingen, forklarer han.
Bedre arbeidsforhold
Forskerne så også tegn på at internett forbedret kvaliteten på arbeidsforholdene. Arbeidsforhold som begynte der det var god bredbåndsdekning varte lengre enn arbeidsforhold som startet der det var lav bredbåndsdekning, ifølge studien.
Det tror han skyldes at arbeidssøkere nå kunne foreta søk i et større tilfang av relevante jobbutlysninger. På arbeidsgiversiden ble det lettere å finne rett kompetanse.
– Arbeidssøkere fikk jobb fortere og ble i stillingen lengre, der det var bredbånd.
Bredbåndsutrullingen i Norge skjedde stedvis og gradvis og ikke over hele landet samtidig. Før internettet kom, lette man etter stillinger i papiraviser, oppslagstavler eller på Aetat, som ble innlemmet i NAV-reformen på 2000-tallet.
– Samlet sett taler funnene våre for at bedre informasjonsflyt reduserte misforholdet mellom arbeidssøkere og arbeidsgivere. Bedre søketeknologi gjorde matchingen mer effektiv og bidro dermed til å redusere arbeidsledigheten, oppsummerer professoren.
Hvordan fant forskerne at internett reduserte arbeidsledigheten?
Bhuller trekker frem to sentrale trekk ved det norske arbeidsmarkedet som gjorde det mulig. For det første tok de utgangspunkt i en nasjonal bredbåndpolitikk som skapte stor geografisk variasjon i infrastruktur for bredbåndsinternett. Denne variasjonen i data er tilsynelatende tilfeldig, og drives ikke av husholdninger og bedrifters underliggende behov for internett.
For det andre hadde forskerne data om bedrifters ledige stillinger og bedriftsundersøkelser med kvalitativ informasjon om rekrutteringsbehov. Disse datakildene gjorde det mulig å tallfeste hvordan bredbåndsinternett påvirker måten firmaer rekrutterer (f.eks. bruk av FINN.no), og hvor raskt ledige stillinger ble dekket. Dataene gjorde det også mulig å skille effekten av internett på firmaenes rekrutteringsbehov fra effekten på søkeeffektivitet.
For å vurdere hvordan bedre tilgang til internett påvirker jobbmulighetene for arbeidssøkere og effektene på startlønn, brukte de arbeidskraftsundersøkelsen og arbeidsgiver-arbeidstaker data fra Statistisk Sentralbyrå.