Økonometri
Mange vil hevde at The Probability Approach in Econometrics revolusjonerte økonometrien som fag. I publikasjonen forsøker Haavelmo å overbevise økonomer til bruke sannsynlighetsmodeller som grunnlag for testing av økonomiske teorier.
Indeed, though rarely recognized as such, the Probability Approach is one of the masterpieces of twentieth century methodological writing in economics.
Aldrich J. (1989): Autonomy. Oxford Economic Papers, 41 (1989), 15 – 34.
Teoribygging har liten verdi hvis det ikke er mulig å konfrontere teoriene med observasjoner. I mange naturvitenskaper foregår testingen ved hjelp av eksperimenter der en faktor kan varieres av gangen. En økonom må derimot teste teorier på grunnlag av observasjoner i økonomien, der en rekke forskjellige faktorer påvirker resultatet. Økonomen må derfor prøve å trekke ut den informasjonen han er ute etter fra sammensatte observasjoner.
Haavelmos viste at mange av metodene som hadde blitt brukt tidligere gav svært villedende resultater, og utledet kriterier for hvordan man skulle avsløre en bestemt sammenheng ut fra observasjoner som var fremkommet ved et samspill av sammenhenger.
Autonomibegrepet
Et sentralt begrep for Haavelmo var autonomibegrepet som handler om graden av permanens mellom økonomiske relasjoner. En variabel kan uttrykkes ved andre variable som en funksjon. Men denne funksjonen er ikke mye verdt med mindre vi angir under hvilke omgivelser funksjonen er forutsatt å gjelde. Haavelmo mente derfor at man alltid skulle lete etter relasjoner med så høy autonomigrad som mulig.
En autonom relasjon i en simultan modell, bør ikke endre innhold selv om vi fjerner andre relasjoner i modellen. Autonome relasjoner bryter ikke sammen selv om det skjer større eller mindre endringer i den strukturen rundt relasjonen. Den nå så kjente Lucas-kritikken, om at Phillips-kurven estimert under ett politisk regime ville bryte sammen når de politiske spillereglene endret seg, er et spesialtilfelle av Haavelmos kritikk av å basere politiske avgjørelser på relasjoner med lav grad av autonomi. Haavelmo mente at en økonometrikers hovedoppgave er å undersøke om det er mulig ut i fra data, å kunne tallfeste disse autonome relasjonene.
Identifikasjonsproblemet
I The Probability Approach in Econometrics klargjør Haavelmo identifikasjonsproblemet - ett av basisproblemene ved tallfesting av økonomiske relasjoner. Anta at et bestemt sett av økonomiske variable tilfredsstiller et system av likninger, hver med en bestemt grad av autonomi. Vi er interessert i å tallfeste noen av parametrene som inngår i systemet. Hvis vi på grunnlag av ligningssystemet kan avlede en uendelighet av nye ligningssystemer som har nøyaktig samme form som det opprinnelige systemet, men med forskjellige verdier på koeffisientene, vil vi aldri finne entydige estimat uansett hvor mye data vi har. Haavelmo viste at i et simultant ligningssystem var det bare mulig å identifisere de strukturelle parameterne hvis man satte teoretiske restriksjoner på ligningene.
Simultanitetsproblemet
Det er ikke tilfredsstillende å prøve å bestemme hver enkelt av likningene i et system separat, uten å ta hensyn til restriksjonene de andre likningene pålegger de samme variablene. Da kan man få observasjoner som ikke er forventningsrette.
Kilder
Biørn Erik, "Om Trygve Haavelmos bidrag til økonometri" Sosialøkonomen Nr 11, 1989 (6-7)
Utviklingsøkonomi
Årsakene bak de økonomiske ulikhetene mellom regioner er tema for Haavelmos bok A study in the Theory of Economic Evolution.
Selv om A study in the Theory of Economic Evolution ble utgitt allerede 1954 blir den fremdeles beskrevet som forbausende moderne i sin innfallsvinkel. I boka forgriper Haavelmo en rekke dagsaktuelle forskningsområde som, blant annet akkumulering av humankapital, analyse av strategisk adferd mellom land og "rent-seeking". De enkleste forklaringene på forskjellene mellom land, som i noen grad forutsetter det som skal forklares blir forkastet av Haavelmo. Han mener for eksempel at forskjellene verken kan forklares gjennom naturressurser, dyktighet eller at noen ligger lenger frem i "utviklingsbanen". Han ønsket å skape en modell der adferdsrelasjonene er tilnærmet like for alle land, men som allikevel kan forklare de økonomiske ulikhetene.
Modellene hans består av tre deler:
- En makro produktfunksjon der samlet produksjon i landet avhenger av arbeidskraft, kapital og det generelle utdannings- og kunnskapsnivå
- Akkumulasjonslikninger der veksten i kapitalbeholdningen og veksten i kapitalbeholdnignen og veksten i kunnskapsnivå forklares av økonomiske størrelser
- En befolknings-"lov" som forklarer hvordan fødsler og død avhenger av økonomiske størrelser.
En rekke modelleksperimenter gjennomføres i boka. Den første er inspirert av klassikerne (Smith, Ricardo, Malthus, og Marx). Sammen med andre enkle vekstmodeller foregriper denne modellen Solows velkjente læreboksmodell. Haavelmo antar avtakende skalautbytte i produktfunksjonen, noe som gir modellen økonomisk vekst med fallende profittrate. Dersom befolkningsveksten reagerer sterkt nok på inntekter over eksistensminimum, forblir arbeiderbefolkningen på subsistensnivå. Dersom befolkningsveksten holdes i sjakk, stiger reallønna i takt med produksjonsveksten.
Han viser også hvordan små forskjeller som betyr lite for velferden i dag kan akkumuleres opp til å bli betydelige forskjeller på lang sikt. Utgangssituasjonen vies større oppmerksomhet enn det som siden har blitt vanlig i vekstteori. Han argumenterer blant for at økonomier med dårlig startpunkt hele veien vil ligge på en lavere vekstbane selv om alt annet var likt.
Innenfor det økonomiske bilde av verden som vi kan sette sammen av den løpende internasjonale statistikk, er kanskje økonomiske ulikheter det mest fremtredende trekket. Det er regioner hvor millioner av mennesker sulter, andre hvor slike erfaringer forlengst er glemt; der er regioner hvor produktiviteten holdes nede av mangel på de mest opplagte hjelpemidler og tekniske forbedringer; der er regioner hvor folk vasser i bøker og blader, andre hvor analfabetene er i flertall; der er deler av verden hvor dyr får bedre medisinsk hjelp enn det mennesker får i andre områder.
Innledning til boka "A study in the Theory of Economic Evolution".
Kilder
Karl Ove Moene, Utvikling og Miljø - To eksempler på Haavelmos samfunnsøkonomiske engasjement, Sosialøkonomen 11 1989 side18 -19
Trygve m. Haavelmo, A study in the Theory of Economic Evolution. Amsterdam: North-Holland, 1954.
Investeringsteori
Allerede i 1940 publiserte Haavelmo en rekke korte artikler innenfor investeringsteori, men det var først i 1960 hans hovedverk på området A Study in the Theory of Investment ble utgitt. Boka er et angrep på standard Keynesiansk etterspørsel etter investeringer og et forsøk på å forklare hvorfor netto investeringer er så volatile og nesten alltid er positive.
Det er ingen senere studier av investeringsadferd som overgår Haavelmos studie når det gjelder filosofisk dybde eller logisk stringens. Den empiriske litteraturen har hovedsakelig blitt basert på å føye diverse lag og å introdusere justeringskostnader. Begge disse utviklingene ble forutsett og analysert i Haavelmos bok.
Førsund, 1989
Haavelmo så for seg en modell med et profittmaksimerende firma. Til en gitt sekvens med produktpriser, faktorpriser, og rentenivå vil det eksistere et optimalt kapitalnivå. Dette nivået er enten likt eller ulikt kapitalnivået som firma har fra tidligere perioder. Haavelmo så for seg at investeringene er raten av endring i kapitalnivået per enhet tid. I utgangsperioden vil kapitalnivået enten være uendret eller gjøre et "hopp" til et nytt nivå. Da vil endringsraten per tidsenhet være uendelig. Investeringsetterspøreselen i dette punktet vil derfor ikke være definert, og man kan ikke skrive investeringsetterspørselen som en kontinuerlig funksjon av rentenivået.
Et hovedpoeng i Haavemos investeringsteori var at fra profittmaksimerende adferd til bedrifter kan du finne hvilket realkapitalvolum bedriftene ønsker. Dersom det ønskede realkaptialvolumet er større enn det eksisterende, ønsker bedriftene mer realkapital. Realinvesteringer blir derfor definert som ønsket realkapitaltilvekst dividert på hvor fort kapitalvarene kan leveres. Denne leveringstiden er bestemt blant annet av kapasitetutnyttelse i den kapitalvareproduserende del av økonomien i landet selv eller i utlandet. Ønsket realkapital kan være en funskjon av renten og dermed vil investeringene også være det. Men leveringstiden er en størrelse somn er bestemt av forhold som ikke trenger å ha noe med renter å gjøre.
Kritikere (blant annet Jørgenson 1967, Sandmo 1971) hevdet at Haavelmo tok feil og at det var mulig å utlede en kontinuerlig etterspørselsfunksjon. Et spesialtilfelle vil for eksempel være når kapitalstokken er i likevekt og prisene og renten endres kontinuerlig. I stedet for å spørre hva som skjer med investeringene når rentenivå blir hevet ceteris paribus, spurte Jørgenson hva som skjer med investeringer når rentenivå øker sammen med fremtidige kapitalpriser slik at dagens pris på kapital er uendret.
A Study in the Theory of Investment er en svært omfattende bok og enkelte har hevdet at kritikere kanskje har misforstått noen av hovedargumentene i boka. På 1950-tallet holdt Haavelmo en rekke forelesninger for å klargjøre tema, og disse forelesningsnotatene kan kaste et nytt lys over verket.
Haavelmos investeringsteori har en rekke likheter med Tobins q-teori (1967) som fremdeles blir brukt i lærebøker i dag. Forskjellen ligger i at Tobin brukte en en-sektor modell hvor blant annet justeringskostnadene opptrer internt i firmaet, mens Haavelmo laget en tosektormodell hvor justeringskostnadene i stedet utenfor firmaet på makronivå. Selv mente han at modell han laget var nærmere hva Keynes faktisk mente i General Theory enn den standard Keynesianske etterspørselsfunksjonen. Le Roy (1983) argumenterer for at en tosektormodell med sektorspesifikk kapital ville vært enda nærmere.
Kilder
Moene, Karl Ove, Rødseth Asbjørn, Nobel Laureate Trygve Haavelmo, Journal of Economic Perspectives, 1991, 5, 3, 175-192
Førsund, Finn, “Om Haavelmos investeringsteori” Sosialøkonomen 1989, 43, 11.
Tobin, James, "A General Equilibrium Approach to Monetary Theory," Journal of Money, Credit and Banking 1969, 29, 40-47
Le Roy, Stephen S., "Keynes' Theory of Investment" History of Political Economy, 1983, 15, 397-421.
Haavelmoteoremet
Hvis myndighetene øker skatter og offentlige kjøp av varer og tjenester like mye, slik at de balanserer det offentlige budsjettet, vil den samlede etterspørselen i økonomien øke. Dette resultatet kalles gjerne for Haavelmos teorem [1].
I dagens lærebøker blir resultatet gjerne forklart ved å vise at offentlig forbruk gir full virkning på samlet etterspørsel, mens en skatteøkning gir mindre reduksjon i privat konsumetterspørsel fordi en del av skatteøkningen går til redusert sparing [2].
I sin artikkel "Multiplier Effects of a Balanced Budget" fra 1945, går Haavelmo grundig igjennom årsakene bak teoremet. Her hevder han blant annet at ideen om at en balansert offentlig forbruksøkning bare skaper økt etterspørsel fordi den begrenser privat sparing er feilslått. Med et enkelt eksempel viser han hvordan økt offentlig forbruk, dekket av en tilsvarende skatteøkning, øker etterspørselen uavhengig av den marginale konsumtilbøyeligheten.
Haavelmo har derfor en annen forklaring på teoremet; Mens privat etterspørsel etter varer og tjenester avhenger av konsumentenes inntekt etter skatt (nettoinntekt), vil sysselsettingen avhenge av konsumentenes inntekt før skatt (bruttoinntekt). En balansert økning i offentlig forbruk vil øke konsumentenes gjennomsnittlig bruttoinntekt slik at de har nøyaktig samme nettoinntekten som før skatteøkningen. Siden nettoinntekten er uforandret vil også privat etterspørsel være uforandret sammenlignet med situasjonen før skatteøkningen ble iverksatt.
Myndighetene krever altså inn skattepengene uten noen form for direkte kompensasjon til hver enkelt skattebetaler. Samtidig krever myndighetene varer og tjenester som betaling for sine nominelle utlegg. Hvis arbeidskraft og andre produksjonsressurser i økonomien står ledig, vil myndighetenes produksjon og sysselsetting komme i tillegg til etterspørselen fra private sektoren i økonomien. Den samlede bruttoinntekten (den nominelle verdien av all varer og tjenester både i privat og offentlig sektor) vil øke til tross for at den samlede nettoinntekten er uendret [3].
Kilder
T. Haavelmo, "Multiplier Effects of a Balanced Budget" Econometrca Vol 13. No. 4 (1945) pp. 311-318.
Fotnoter
[1] Selv om flere økonomer allerede hadde påpekt dette resultatet, var Haavelmo den første til å formalisere det, og har derfor fått resultatet oppkalt etter seg. Se blant annet:
- P.A. Samuelson, ”Full Employment After the War” in Postwar Economic Problems, editet by S. E. Harris, New
- York, 1944, pp 44
- A. H. Hansen and H. S. Perloff, State and Local Finance in the National Economy, New York, 1944, pp. 245-246
[2] S. Holden, ”Stabilisering i en enkel Keynes-modell del 1” Forelesningsnotat nr. 4 2006
[3] For at resultatet skal holde må det være en lukket økonomi vi ser på Haavelmo forutsetter.
Miljø
Haavelmo var en foregangsmann innen miljø og utvikling. Selv om arbeidene hans innenfor miljø bare har blitt publisert på norsk, har de inspirert en rekke anerkjente internasjonale publikasjoner (Hoel 1978, Førsund og Strøm 1988).
Hans hovedtanke er at nyttefunksjonene til konsumentene inneholder både produserte varer og variable som representerer kvaliteten på miljøet. Mens produserte varer er representert som en strømningsstørrelse, blir miljøet påvirket av akkumulerte mengder av forurensing fra produksjon og konsum (som f.eks. karbonutslipp). Hver konsument møter derfor en tradeoff mellom den umiddelbare glede ved å konsumere mer og den evige pine som økt forurensing medfører. Her er selvfølgelig gratispasasjerproblemet viktig, siden konsum er et privat gode, mens forurensing er et offentlig onde. Uregulert utvikling kan derfor ha svært uheldige konsekvenser.
Kilder
Moene, Karl Ove, Rødseth Asbjørn, Nobel Laureate Trygve Haavelmo, Journal of Economic Perspectives, 1991, 5, 3, 175-192.
Hoel, Michael "Resource Extraction and Recycling with Environmental Costs," Journal of Environmental Economics and Management, 1978, 5, 220-35.
Førsund, Finn og Steinar Strøm, Environmental Economics and Management: Pollution and Natural Resources. London: Croom Helm, 1988.