Sammendrag:
Norge har vært en del av et felles arbeidsmarked i Norden siden 1954, og hatt fri bevegelse av varer, kapital, tjenesteyting og arbeidskraft innenfor EU/EØS-området siden 1994. Erfaringer med økt arbeidsinnvandring oppsummeres i dag i hovedsak som positive fra de fleste samfunnsaktører innenfor arbeidslivet i Norge - både fra myndigheter, arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden.
1. mai 2004 ble EU (og dermed EØS-området) utvidet med ti nye land, deriblant åtte øst-europeiske lavkostland: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn (EU-8). Fram til 1. mai 2004 hadde Norge, i likhet med andre vest-europeiske land, restriktive regler for arbeidsinnvandring fra disse landene. Som EU-medlemmer ble imidlertid EU-8 en del av det indre marked og bestemmelsene om blant annet fri bevegelse av arbeidskraft, fri bevegelse av tjenester og fri etableringsrett.
Det var en utbredt bekymring i Norge og andre land for at økt arbeidsinnvandring fra EU-8 ville føre til undergraving av rettigheter i arbeidslivet, belastninger for de offentlige velferdsordningene og sosial dumping. Norske myndigheter innførte derfor overgangsordninger fra 1. mai 2004, der det i en periode skulle være mulig å legge restriksjoner på arbeidsinnvandringen fra disse landene. Det innebar at det skulle stilles krav om at søknad om oppholdstillatelse var levert før arbeidet skulle påbegynnes og at det forelå et konkret tilbud om heltidsarbeid. Samtidig skulle lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som ellers er normalt for det aktuelle sted og yrke i Norge.
De norske overgangsordningene fases ut innen 1. mai 2009. Med mindre nye tiltak innføres vil det da i mange bransjer ikke være mulig å stille krav om et visst nivå på lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere som ikke omfattes av en tariffavtale.
Denne oppgaven forsøker å besvare spørsmålet om hva som vil være konsekvensen av at overgangsordningene utløper, og hvilke effekter det vil ha å allmenngjøre visse bestemmelser i en landsomfattende tariffavtale slik at de gjelder for alle arbeidstakere innenfor en region, bransje og/eller yrke uavhengig av om arbeidsgiver eller arbeidstaker er tariffdekket.
Oppgaven er inndelt i fire deler. I del 1 gis en kort introduksjon til problemstillingen, og et sammendrag av oppgavens konklusjoner. I del 2 presenteres sentrale trekk i det norske forhandlingssystemet for lønn, og lovverk som regulerer arbeidsliv og arbeidsinnvandring. Disse leder til forutsetninger som den teoretiske analysen i del 4 bygger videre på. Videre presenteres økonomisk teori som forklarer sammenhengen mellom det norske lønnssettingssystemet og prestasjoner knyttet til teknologifornyelse, økonomisk vekst og jevn reallønnsutvikling. I del 3 følger en innføring i allmenngjøringsinstituttets omfang i Norge, samt erfaringer og ulike synspunkter på tiltakets konsekvenser. I del 4 gis en teoretisk drøfting av konsekvensene av at overgangsordningene utløper og av at allmenngjøring av tariffbestemt minstelønn innføres. Dette gjøres i en standard modell, der arbeidslivet deles i to deler: En sektor som er dekket av tariffavtale, og en som ikke er dekket. Ved hjelp av denne modellen undersøkes konsekvensene for produktpris, sysselsetting, produksjon og styrkeforhold mellom dekket og udekket sektor. Videre diskuteres hvilke konsekvenser allmenngjøring har for organisasjonsgraden, fagforeningenes lønnskrav og arbeidstilbudet.
Det argumenteres for at når overgangsordningene utløper, vil dette innebære klare utfordringer for det norske forhandlingssystemet for lønn, og dermed for den såkalte norske modellen. Kombinasjonen mellom
1. Arbeidsgiveres mulighet til, dersom ikke nye tiltak igangsettes, å i store deler av det private næringslivet utbetale en hvilken som helst lønn som arbeidstakeren er villig til å akseptere, og
2. Fri bevegelse av arbeidskraft og tjenesteytelse innenfor EØS-området – som inkluderer høykostland som Norge og lavkostland som EU-8, vil i første omgang medføre en lavere gjennomsnittslønn i de deler av arbeidslivet som ikke er dekket av tariffavtale. Konsekvensen vil være større produksjon, lavere produktpris og en svekkelse av tariffdekket sektors styrke og størrelse. Dette vil igjen medføre en svekkelse av det sentrale lønnsforhandlingssystemet, som er en kjernebestanddel i måten det norske samfunnet er organisert på.
Samfunnslivet i Norge er i liten grad forberedt på endringene som venter. Til tross for at overgangsordningene har virket i fem år, er det bare innenfor utvalgte bransjer man har satt i gang omfattende tiltak som tar sikte på å motvirke økte lønnsforskjeller som vil oppstå når overgangsordningene utløper 1. mai 2009.
En allmenngjøring av tariffbestemt minstelønn vil kunne motvirke de endringene som følger av overgangsordningenes bortfall. Effekten vil avhenge av i hvor stor grad allmenngjøringsbestemmelsene etterleves, noe som igjen vil avhenge av oppfølging fra myndigheter, arbeidsgiverorganisasjoner og fagbevegelse. Tiltaket vil også kunne styrke dekket sektor ytterligere, gjennom økte insentiver for fagorganisering, og bidra til større fokus på økte minstelønnssatser i tariffoppgjørene.