-
Figari, Helene
(2024).
Oslo i grønt, blått og grått: Sosial ulikhet i tilgang til grønne goder.
-
Figari, Helene
(2024).
Inkluderende nærnatur .
-
Figari, Helene
(2024).
Når støvet har lagt seg: Erfaringer fra en kvalitativ undersøkelse om vindkraft på Fosen.
-
Venter, Zander & Figari, Helene
(2023).
Green, Golden, and Compact. Environmental Justice in Oslo.
-
Figari, Helene
(2023).
Vindkraft på Fosen, hvem blir hørt i lokalsamfunnet?
-
-
Figari, Helene
(2023).
Mot en mer inkluderende nærnatur: status og dilemmaer i forskning og politikk.
-
Figari, Helene
(2023).
Gode samfunnsvitenskapelige metoder: Eksempler fra en kvalitativ undersøkelse om vindkraft på Fosen.
-
Figari, Helene
(2023).
Green, Golden, and Compact. Environmental Justice in Oslo.
-
Teien, Kristin Thorsrud; Gundersen, Vegard; Venter, Zander; Barton, David Nicholas; Figari, Helene & White, Lajla Tunaal
(2023).
Naturen er verdens beste helsesenter.
Rogalands Avis.
p. 28–29.
-
Teien, Kristin Thorsrud; Gundersen, Vegard; Barton, David Nicholas; Figari, Helene; Venter, Zander & White, Lajla Tunaal
(2023).
Naturen er verdens beste helsesenter.
Dagsavisen.
ISSN 1503-2892.
-
Figari, Helene
(2022).
Hvorfor er vi fascinert av rennende vann?
[Radio].
NRK P1, Opptur.
-
Venter, Zander & Figari, Helene
(2022).
Green (in)justice in a very green city: Spatial inequality in exposure to urban nature, air pollution and heat in Oslo.
-
Figari, Helene & Venter, Zander
(2022).
Environmental justice in a very green city: Spatial inequality in Oslo .
Show summary
In cities across the world, socio-economic antagonisms manifest spatially through uneven access to urban nature, essential to the health and wellbeing of urban dwellers. Due to spatial inequalities in the distribution of urban blue-green space, poorer citizens are also often more exposed to environmental hazards. Despite sustainable development strategies like compact city planning, very few cities have managed to prevent spatial and social inequality. We explore whether environmental injustice exists in a city where one would least expect to find it: one with abundant nature and affluence, governed by a social democracy; Oslo, Norway. Since Oslo pursues a strong compact city policy, we also reflect on the relationship between urban densification and environmental justice?
Green space was measured with a satellite-derived vegetation index which captures the combined availability of gardens, street trees, parks and forest. Blue space was defined by the proximity of residential areas to the closest lake, river or fjord. We found that poorer city districts, often with greater immigrant populations, have less available blue-green spaces and are disproportionately exposed to air pollution and extreme summer temperatures compared to wealthier city districts. Hazardous air pollution concentrations in the poorest city districts, which coincided with high surface temperatures, were above levels recommended by the WHO and Oslo municipality. A historical perspective showed that districts undergoing population densification coincide with the lowest availability of blue-green space. The aggregated effect of spatial variations in income, green space availability and proximity to water partly follows the historical East/West axis of Oslo, and partly the inner/outer axis associated with a monocentric compact city.
Overall, Oslo is characterized by a strong pattern of socio-environmental affluence segregation, with spatial concentration of wealth in areas that seem remarkably resistant to loss of urban nature over time – despite their relatively close location to the city centre. One possible explanation for this is that there has been an unnuanced approach to the compact city policy paradigm combined with a blindness to socio-economic differences in matters of urban development. Despite Oslo’s egalitarian ideals, the spatial patterns of environmental inequality we observed illustrate the immense challenge of combining political goals of environmental and social sustainability in urban development. Urban greening initiatives in Oslo and other cities should not take spatial equality for granted, and instead consider socio-environmental geographies in their planning process.
-
-
Figari, Helene
(2021).
Urban natur under press: Grønn rettferdighet i fortettingens tidsalder.
-
Figari, Helene; Gundersen, Vegard & Barton, David Nicholas
(2020).
Et storstilt naturlig eksperiment som følge av koronakrisen. Hva kan vi lære av folks atferdsendringer i grønt- og naturområder når det gjelder effekter på folkehelse, friluftsliv, og reiseliv?
.
-
Skogen, Ketil & Figari, Helene
(2019).
Wolf experiences.
-
Skogen, Ketil & Figari, Helene
(2019).
Erfaringer med ulv.
-
Skogen, Ketil & Figari, Helene
(2018).
Opplevelser av ulv.
Nationen.
ISSN 0805-3782.
-
Skogen, Ketil & Figari, Helene
(2017).
Ulv på trappa.
Morgenbladet.
ISSN 0805-3847.
-
Krange, Olve & Figari, Helene
(2016).
Outdoor recreation and migrants in Norway .
-
Skogen, Ketil & Figari, Helene
(2013).
Ulvekonflikten har lite å gjøre med drepte sauer.
[Newspaper].
Nationen.
-
Figari, Helene; Skogen, Ketil & Linnell, John DC
(2009).
Et kuet husdyr.
Aftenposten (morgenutg. : trykt utg.).
ISSN 0804-3116.
-
Figari, Helene & Skogen, Ketil
(2008).
Social representations of the wolf: A core of common understanding.
-
Barton, David Nicholas; Zolyomi, Agnes; Franklin, Alexandra; Aas-Hanssen, Alexander Engen; Motschiunig, Andreas & Thaler, Anita
[Show all 34 contributors for this article]
(2024).
Transdisciplinary diagnostic framework for biodiversity
decision-making assessment. D1.7.
PLANET4B.
-
Egeland, Cecilie; Helseth, Elisabeth Veivåg; Aspøy, Håkon; Bredin, Yennie Katarina; Figari, Helene & Krange, Olve
(2024).
Oppsummering fra dialogforum om mangfoldige naturverdier i skog. 18. september 2023
.
Norsk institutt for naturforskning (NINA).
ISSN 978-82-426-5223-2.
Show summary
skog,
Norge,
naturverdier,
IPBES,
økosystembasert skogforvaltning
økosystemtjenester
-
-
Figari, Helene; Bredin, Yennie & Gundersen, Vegard
(2023).
Children with disabilities and outdoor
recreation in Greater Oslo, Norway. In: Methodological framework for intersectionality analysis (Report No D1.3). Anita Thaler & Sandra Karner (eds.) Project 101082212 — PLANET4B
.
European Research Executive Agency.
-
Aspøy, Håkon; Figari, Helene & Krange, Olve
(2023).
Barrierer og muligheter for implementering av tradisjonskunnskap i naturforvaltning. Samproduksjon av kunnskap i reindriftsnæringen.
Norsk institutt for naturforskning (NINA).
ISSN 978-82-426-5038-2.
Show summary
Forskning på rovdyrs predasjon på tamrein er avhengig av tett samarbeid mellom forskere og reindriftsutøvere. Blant annet er kunnskap om lokale forhold og reindriftas egne erfaringer sentrale. Det er lovfestet at både tradisjonell kunnskap og vitenskapelig kunnskap skal legges til grunn for naturforvaltning. I dette prosjektet har vi undersøkt barrierer og muligheter for vellykket samarbeid mellom forskere og reindriftsutøvere i såkalte grasrotprosjekter. Rovdyrforskning kan være kontroversielt, og vi har undersøkt om grasrotforskning kan ha et konfliktdempende potensiale. Vi har studert erfaringer fra samarbeid mellom forskere og reindriftsutøvere, og har gjennomført kvalitative intervjuer med tretten informanter. Tre var forskere og ti var utøvere fra reindrifta. Intervjuene danner det empiriske grunnlaget for våre forslag til tiltak som kan bidra til et felles kunnskapsgrunnlag.
I intervjuene kom det frem at reindriftsutøverne i hovedsak hadde bistått forskerne tidlig i forskningsprosessen, og særlig med datainnsamling. Men det fantes også eksempler på mer omfattende deltakelse fra reindriftsutøvernes side, for eksempel ved at deres erfaringer ble lagt til grunn for formulering av forskningsspørsmål. Reindriftsutøverne hadde bare unntaksvis bidratt senere i forskningsprosessen. Både forskerne og reindriftsutøverne beskrev tillitsfulle relasjoner til hverandre. Selv om de tidvis var uenige, var uenighet mulig å håndtere dersom relasjonene var gode. Forskerne var opptatt av at utøvernes kunnskap var avgjørende for å få gjennomført prosjektene. Samtidig la de vekt på at den tradisjonelle kunnskapen også har noen begrensninger. Reindriftsutøverne, på sin side, beskrev den vitenskapelige kunnskapen som nyttig for egne formål. Likevel tvilte de noen ganger på forskernes konklusjoner. De fortalte at forskerne lyttet til deres erfaringer, men hadde også opplevd at disse ble tillagt lite vekt i prosjektenes konklusjoner.
Når det gjelder barrierer og muligheter, bekrefter undersøkelsen at tillit er avgjørende for vellykket samproduksjon av kunnskap. Særlig to faktorer er viktige, nemlig nærhet, i betydningen å ha tett kontakt over tid, og åpenhet om forskningens hensikt og resultater. I tillegg er felles eierskap til prosjektet og prosjektets resultater viktige.
For å oppnå godt samspill og god utveksling i grasrotprosjekter er det fem forhold som peker seg ut. Det er behov for:
•å sette av nok tid og ressurser til å etablere gode samarbeid.
•å etterstrebe åpenhet.
•å vektlegge viktigheten av nytte for flere parter.
•å sikre god kommunisering av forskningsfunn for transparens og formidling.
•I tillegg kan det se ut til at det er
-
Figari, Helene
(2022).
Representing nature: The concept of social representations in sociological studies of conflicts over wildlife and nature. Doctoral dissertation
.
Universitetet i Oslo.
Show summary
The core question of this dissertation is how conflicts between people about wildlife or nature are related to the representations they have of the natural environment. Negotiations over wolf conservation and the meaning of biodiversity are the prime cases. Conservation conflicts are often examined in light of socio-demographic segmentation or statistical variation in values and attitudes. However, previous research also points to contrasting meanings attributed to nature and antagonisms between forms of knowledge as important conflict dimensions. There is a need to clarify what these knowledge conflicts reside in and how they can be approached analytically.
To this end, the empirical studies contained in this dissertation take as their point of departure Moscovici’s neo-Durkheimian theory of social representations. Based on qualitative analyses of focus group discussions and individual interviews, the empirical studies suggest that people’s position in conservation conflicts are not always related to their representations of wildlife or nature in an intuitive way. As a case in point, one of the studies showed that negative attitudes to wolf conservation were not mirrored in a negative image of the animal itself. This implies, among other things, that local resistance to wolf conservation is not rooted in cultural images of the “Big Bad Wolf”.
Even if the empirical investigations indicate that adversarial positions in conservation conflicts are not always accompanied by divergent representations of the subject of controversy, they do show that nature representations play other important roles in debates about nature governance. First, representations constitute powerful symbolic boundaries between groups with antagonistic views on the protection of species and landscapes. Second, they frame conservation conflicts by determining both the topics of discussion and the non-negotiable premises underlying negotiations. Identifying implicit presumptions about nature in conservation debates is important because they influence political priorities and delimit the scope of possible action. Third, social representations of nature are sometimes actively turned into rhetorical instruments for knowledge resistance, as when non-experts appropriate scientific conceptualizations of nature to increase the legitimacy of their own arguments.
The empirical studies demonstrate that research on social representations, usually associated with consensus formation, can also shed light on conflict mechanisms. Applied to the study of human–nature relations, they illustrate the impact of collective cognitive phenomena on human–nature interactions. This confirms the relevancy of the theory of social representations to the study of knowledge conflicts in the area of nature and the environment. However, to strengthen the position of the Moscovici school within the sociology of knowledge, future studies of social representations need to better account for social structure and overcome the common sense–science gap inherent to this school.
-
-
Krange, Olve; Figari, Helene; Gundersen, Vegard; Bendiksen, Egil & Venter, Zander
(2021).
Bruk og vern i Østmarka.
Norsk institutt for naturforskning (NINA).
ISSN 978-82-426-4796-2.
Show summary
Østmarka, Nasjonalpark, Differensiert vern, Avbøtende tiltak, Friluftsliv, Idrett, Forvaltning
-
Figari, Helene; Krange, Olve & Nordbakke, Susanne Therese Dale
(2019).
Bruk og tilrettelegging av urban natur. En kunnskapssyntese.
Norsk institutt for naturforskning (NINA).
ISSN 978-82-426-3432-0.
Show summary
Dette er en systematisert undersøkelse av foreliggende kunnskap på feltet bruk og tilrettelegging av urbane grøntområder. Studien legger til grunn at bruk og tilstedeværelse av natur i byen er et gode for befolkningen, og bidrar til god helse, velferd og trivsel. Hva vet vi om sammenhengen mellom utforming av urbane grøntområder og bruken av dem? Hva må myndigheter og andre tenke på når de planlegger og tilrettelegger for økt bruk av grøntområder for en voksende og sammensatt bybefolkning? Vi har analysert 106 vitenskapelige artikler som på ulike vis belyser disse spørsmålene, og som spesifikt omhandler bruk av urbane grøntområder, eller faktorer som påvirker bruk. Søk i databaser pekte ut to spesielt relevante og dominerende tidsskrifter, Landscape and Urban Planning og Urban Forestry & Urban Greening, og vi valgte å begrense utvalget til artikler som er publisert i disse. En generell konklusjon er at tilgang til urbane grøntområder er viktig for byboere, på tvers av geografiske, sosiale og kulturelle skillelinjer. Byboere bruker i størst grad områdene i hverdagen. Grøntområder i umiddelbar nærhet til hjemmet er av stor betydning for alle brukergrupper, og aller mest for voksne og barn. Brukerne anvender naturen i byene primært til rekreasjon, mosjon, sosialt samvær og restitusjon. En konseptuelt viktig studie slår fast at den vanligste formen for kontakt med bynatur ikke er å oppholde seg i grøntområder, men gjennom indirekte erfaringer, som for eksempel å ha utsikt til trær gjennom et vindu. Byboeres livskvalitet må således ses i sammenheng med hvordan naturelementer er integrert i folks hverdag og de fysiske arealene de oppholder seg i til daglig. Mesteparten av forskningen på feltet omhandler imidlertid utendørsaktiviteter, og samlet peker artikkelutvalget på at direkte involvering med vegetasjon er viktig for mange byboere. Eksempler på slike bruksformer er såkalt «green roofing», dyrking av vertikale hager og ulike former for urbant jordbruk, som parseller og kolonihager. Forskningsfeltet bærer preg av få, ufullstendige, eller inkonsistente kartlegginger av hvordan den faktiske bruken varierer med brukernes sosioøkonomiske bakgrunn. Flertallet av undersøkelsene tar enten for seg holdninger og verdier – heller enn omfanget av og intensiteten i bruken, eller konsentrerer seg om spesifikke utvalg, som ungdom, innvandrere og eldre. I det omfanget betydningen av klassetilhørighet er undersøkt, ser det ut til at utdanning og inntekt er positivt forbudet med bruk av urbane grøntområder. Alle aldersgrupper er representert blant brukerne i litteraturen. Et gjennomgående funn er at ungdom skiller seg ut som mindre aktive brukere. Det foreligger også generelle kjønnsforskjeller i bruk. Gutter ser ut til å bruke urbane grøntområder mer aktivt enn jenter. Kvinner og menn bruker urbane grøntområder til forskjellige formål, og på forskjellige måter. Flere artikler peker på at kvinner verdsetter naturopplevelsen mer, mens menn har et mer utbredt fysisk aktivitetsnivå når de oppholder seg i grønne byrom. Nærhet til grøntområder løftes frem som spesielt viktig. Dersom man legger til grunn at helse og trivsel har sammenheng med aktivitet og opphold i grønne omgivelser, ser avstand mellom hjem og bynatur ut til å spille en avgjørende rolle for byboeres livskvalitet. Spredningen, fordelingen og integreringen av parker, trær og andre naturelementer er vel så viktig som det totale omfanget av grøntarealer i et byområde. Et sterkt og gjennomgående funn er at bynatur er urettferdig fordelt mellom nabolag med ulik sosioøkonomisk profil, mellom synlige minoriteter og majoritetsbefolkningen, og mellom etniske grupper. Litteraturen vi har analysert illustrerer at «grønn rettferdighet» («Green Justice») er et tema som i økende omfang opptar forskere fra hele verden. Det gjelder også feltet for studier av urban natur.
-
Odden, John; Krange, Olve; Sivertsen, Therese Ramberg; Nilsen, Erlend Birkeland; Figari, Helene & Frank, Jens
[Show all 10 contributors for this article]
(2018).
Ulveangrep på hunder i Skandinavia. En tverrfaglig utredning.
Norsk institutt for naturforskning.
ISSN 978-82-426-3307-1.
1568(1568).
Show summary
I denne tverrfaglige rapporten belyser vi faktorer som kan bidra til å forklare angrep på hund fra ulv i Skandinavia. Vi ser også på hundeeieres oppfatninger om ulv og vilje til å gjøre tilpasninger i hundebruk i områder med ulv.
Data på registrerte angrep på hund fra ulv i Skandinavia ble hentet fra Rovbase. Fra 1995 til 2018 (før mai 2018) ble det registrert 617 ulveangrep på hund i Skandinavia, hvorav 400 angrep endte med at hunden ble drept. For perioden 1998–2017 tilsvarer dette i gjennomsnitt 30,6 ang-rep på hund årlig totalt for Skandinavia og 6,8 i Norge. De fleste tilfeller hvor ulv angriper hunder skjer i perioden september til desember, og hunder benyttet til elgjakt og harejakt er mest utsatt (83%). Analysene viser at de fleste angrep skjer i tilknytning til ulverevir. Vi fant ingen effekt av «elgjegertetthet», målt som antall elgjegerdager pr. areal i kommunen, på antall angrep pr. ulve-revir pr. sesong. Det finnes ikke eksakte tall på antall jakthunder sluppet i ulike ulverevir, og «elgjegertetthet» gir kun en indikasjon på tetthet av spisshunder, men ikke støvere og drevere som er mer knyttet til harejegere. Det var en tendens til at sannsynligheten for at minst en hund blir drept innenfor et gitt ulverevir var høyere i Norge enn i Sverige.
Generelt er risikoen for ulveangrep på hunder lav, men noen revir i noen sesonger hadde flere registrerte angrep på hunder. To av tre revir i en gitt sesong («revirsesong») hadde ingen registrerte angrep, mens kun 4% av revirsesongene hadde tre eller flere angrep. Dette kan skyldes atferdsforskjeller der enkelte individer og flokker har en sterkere tilbøyelighet til å angripe hunder enn andre. Analysene av romlige og temporale mønstre i ulveangrepene viser samme mønster med kun fem identifiserte signifikante geografisk avgrensede klustre (tidsperiode < 1 år) i Skandinavia de siste tjue årene. Vi kan her ikke utelukke at dette skyldes andre faktorer vi ikke har kontroll over. Et mønster der noen flokker er overrepresentert i antall angrep på hunder bekreftes av studier i Finland og USA.
Den samfunnsvitenskapelige delen av rapporten er basert på to typer data, en bredt anlagt holdningsundersøkelse basert på spørreskjemaer og en kvalitativ intervjuundersøkelse om folks er-faringer med ulv. Dataene er samlet inn i samarbeid med prosjektet «Holdningsundersøkelse til ulv og kunnskap om menneskers opplevelse av ulv». Ipsos gjennomførte på vegne av NINA intervju av personer i alderen 15 år og eldre til deltagelse i en postalundersøkelse. De kvalitative dataene er hovedsakelig samlet inn gjennom fokusgrupper, men det er også gjennomført noen individuelle intervjuer.
NØKKELORD : Skandinavia, Norge, Sverige, ulv, Canis lupus, utredning, hund, ulveangrep, hundeeieres holdninger, endring av praksis og endringsvilje
KEY WORDS : Norway, Sweden, wolf, Canis lupus, domestic dog, interaction, conflicts, dog owners’ attitudes, willingness to practise change
-
Skogen, Ketil; Johansson, Maria; Figari, Helene; Flykt, Anders & Krange, Olve
(2018).
Erfaringer med ulv.
Norsk institutt for naturforskning (NINA).
ISSN 978-82-426-3306-4.
1567(1567).
-
-
Figari, Helene
(2012).
Forskeres vurdering av usikkerhet i Naturindeks for Norge.En kunnskapssosiologisk studie.
Norsk institutt for naturforskning.
ISSN 978-82-426-2489-5.
Show summary
Naturindeks for Norge er et mål på tilstanden for biologisk mangfold. Men i likhet med andre nøkkelbegreper i samfunnsdebatten om naturen og miljøet, slik som "klima" og "økosystemtje-nester", er "biologisk mangfold" noe mer enn en teoretisk definert størrelse. Selv om det fester seg detaljerte vitenskapelige definisjoner til slike begreper, er det innenfor rammen av en bre-dere politisk og sosial virkelighet at de fylles med mening og blir en del av den offentlige kom-munikasjonen om menneskers forvaltning av naturressursene.
Samtidig som det forhandles om vitenskapelige begreper i det offentlige rom, er forskere i sta-dig større grad forventet å produsere, ikke bare empirisk solid, men også transparent kunnskap som både er et resultat av og inviterer til kommunikasjon og forhandlinger med lekfolk, og som er direkte anvendbar i forvaltningen av naturresursene. Prosessen rundt etableringen av en naturindeks for Norge representerer en verdifull kilde til kunnskap om hvordan slike endrede betingelser for produksjon av kunnskap forstås og håndteres av forskerne selv.
I rapporten belyses forskeres forståelse av usikkerhet innenfor rammen av arbeidet med natur-indeksen. Videre settes denne forståelsen i sammenheng med hvilket meningsinnhold de til-legger naturindeksen og det indeksen er ment å skulle si noe om, nemlig biologisk mangfold. Resultatene i rapporten bygger på dybdeintervjuer med forskere fra ulike vitenskapelige insti-tusjoner, som alle har deltatt i naturindeksarbeidet, belyst og diskutert ved hjelp av noen kunn-skapssosiologiske perspektiver på usikkerhet og på hvordan man kan gå frem for å studere prosesser rundt etablering av ny kunnskap.
En kvalitativ innholdsanalyse av intervjumaterialet gjorde det tydelig at vitenskapelig usikkerhet handler om noe mer enn de formene for usikkerhet man kan vurdere og formidle ved hjelp av konvensjonelle, numeriske metoder. Samlet ga informantene uttrykk for ambivalens i forhold til egen deltakelse i prosessen med å etablere en naturindeks. På den ene siden stilte de seg spørrende til om det er riktig og formålstjenlig å komprimere så komplekse økologiske enheter og sammenhenger til ett standardisert mål. De løftet videre frem forhold knyttet til arbeidspro-sessen, bruk av ekspertvurderinger og utvalg av indikatorer som kilder til underliggende usik-kerhet. Mest av alt var de opptatt av den iboende usikkerheten som fulgte med identifikasjonen av en referansetilstand som den faktiske tilstanden skulle måles i forhold til. Definisjonen av en slik idealtilstand reiser spørsmål om hva slags natur det er vi tilstreber, og dermed også om hva som er hensikten med naturindeksen. På den annen side understreket så godt som alle biologene at det er et stort behov for å sammenfatte økologisk kunnskap, slik at man kan få en bedre forståelse av de enkelte økosystemene og interaksjonen mellom dem. Videre oppfattet de fleste av dem de aggregerte resultatene som en intuitivt god beskrivelse av tilstanden for biologisk mangfold. Tross en rekke identifiserte kilder til usikkerhet, beskrev de selve utfallet av naturindeksarbeidet som meningsfullt.
I rapporten knyttes forskernes ambivalens til Robert Mertons formulering av en vitenskapelig etos, der normen om "organisert skepsis" kommer i konflikt med et ønske om å bidra med nyt-tig og anvendbar kunnskap. Videre koples funnene til forskernes forståelse av biologisk mang-fold, og til det som kan tolkes som en symbolsk konflikt mellom operasjonaliseringen av biodi-versitet i naturindeksen og intuitive oppfatninger av biodiversitet som "urørt" natur.
-
Figari, Helene
(2012).
Forskeres vurderinger av usikkerhet i Naturindeks for Norge.
En kunnskapssosiologisk studie.
Norsk institutt for naturforskning.
ISSN 978-82-426-2489-5.
Full text in Research Archive
Show summary
Naturindeks for Norge er et mål på tilstanden for biologisk mangfold. Men i likhet med andre nøkkelbegreper i samfunnsdebatten om naturen og miljøet, slik som "klima" og "økosystemtjenester", er "biologisk mangfold" noe mer enn en teoretisk definert størrelse. Selv om det fester seg detaljerte vitenskapelige definisjoner til slike begreper, er det innenfor rammen av en bre-dere politisk og sosial virkelighet at de fylles med mening og blir en del av den offentlige kom-munikasjonen om menneskers forvaltning av naturressursene.
Samtidig som det forhandles om vitenskapelige begreper i det offentlige rom, er forskere i sta-dig større grad forventet å produsere, ikke bare empirisk solid, men også transparent kunnskap som både er et resultat av og inviterer til kommunikasjon og forhandlinger med lekfolk, og som er direkte anvendbar i forvaltningen av naturresursene. Prosessen rundt etableringen av en naturindeks for Norge representerer en verdifull kilde til kunnskap om hvordan slike endrede betingelser for produksjon av kunnskap forstås og håndteres av forskerne selv.
I rapporten belyses forskeres forståelse av usikkerhet innenfor rammen av arbeidet med natur-indeksen. Videre settes denne forståelsen i sammenheng med hvilket meningsinnhold de til-legger naturindeksen og det indeksen er ment å skulle si noe om, nemlig biologisk mangfold. Resultatene i rapporten bygger på dybdeintervjuer med forskere fra ulike vitenskapelige insti-tusjoner, som alle har deltatt i naturindeksarbeidet, belyst og diskutert ved hjelp av noen kunn-skapssosiologiske perspektiver på usikkerhet og på hvordan man kan gå frem for å studere prosesser rundt etablering av ny kunnskap.
En kvalitativ innholdsanalyse av intervjumaterialet gjorde det tydelig at vitenskapelig usikkerhet handler om noe mer enn de formene for usikkerhet man kan vurdere og formidle ved hjelp av konvensjonelle, numeriske metoder. Samlet ga informantene uttrykk for ambivalens i forhold til egen deltakelse i prosessen med å etablere en naturindeks. På den ene siden stilte de seg spørrende til om det er riktig og formålstjenlig å komprimere så komplekse økologiske enheter og sammenhenger til ett standardisert mål. De løftet videre frem forhold knyttet til arbeidspro-sessen, bruk av ekspertvurderinger og utvalg av indikatorer som kilder til underliggende usik-kerhet. Mest av alt var de opptatt av den iboende usikkerheten som fulgte med identifikasjonen av en referansetilstand som den faktiske tilstanden skulle måles i forhold til. Definisjonen av en slik idealtilstand reiser spørsmål om hva slags natur det er vi tilstreber, og dermed også om hva som er hensikten med naturindeksen. På den annen side understreket så godt som alle biologene at det er et stort behov for å sammenfatte økologisk kunnskap, slik at man kan få en bedre forståelse av de enkelte økosystemene og interaksjonen mellom dem. Videre oppfattet de fleste av dem de aggregerte resultatene som en intuitivt god beskrivelse av tilstanden for biologisk mangfold. Tross en rekke identifiserte kilder til usikkerhet, beskrev de selve utfallet av naturindeksarbeidet som meningsfullt.
NØKKELORD : Naturindeks for Norge, usikkerhet, biologisk mangfold, kunnskapssosiologi, intervjuundersøkelse,
Nature Index for Norway, uncertainty, biodiversity
sociology of knowledge, qualitative interviews
-
Skogen, Ketil; Figari, Helene & Krange, Olve
(2010).
Meninger om rovviltforvaltning. Erfaringer fra tre kommuner på Østlandet.
Norsk institutt for naturforskning.
ISSN 978-82-426-2184-9.
Full text in Research Archive
Show summary
I flere tiår har rovvilt vært et viktig forskningstema i Norge. Det gjelder først og fremst de store rovdyras biologi, men i siden 1995 har også de mange og intense konfliktene rovdyra forårsaker vært gjenstand for samfunnsvitenskapelige studier. Hva folk som bor i rovviltområder mener om ulike konkrete forvaltningstiltak, er imidlertid bare sporadisk beskrevet i tidligere undersøkelser. Tema for denne rapporten er derfor meninger om norsk rovviltpolitikk og rovviltforvaltning, slik disse kommer til uttrykk i intervjuer med mer enn hundre personer i tre områder på Østlandet som alle er berørt av store rovdyr.
Gjennomgående la de intervjuede for dagen både engasjement og detaljert kunnskap om sider av den praktiske forvaltningen som konkret angår dem selv. Imidlertid var det liten interesse for å snakke om forvaltningens formelle oppbygging og om beslutningsprosessene som bestemmer dagens forvaltningsregime. Dette gjaldt også den regionale forvaltningen. Uansett meninger om rovdyr var våre informanter mye mer opptatt av det overordnede politiske nivået og av helt konkrete, lokale forhold. Formelle beslutningsprosesser på regionalt og lokalt nivå framstår som lite relevante fordi: 1) Det er ikke her de viktige rovviltpolitiske retningslinjene fastlegges. 2) Lokal og erfaringsbasert kunnskap oppleves å ha liten reell påvirkningskraft i de formelle beslutningsprosessene. Begge punktene kan bidra til å forklare en generell misnøye med dagens rovviltforvaltning; hvorfor det til tider kan virke som om alt som kommer fra sentrale myndigheter blir møtt med skepsis og kritikk, og hvorfor lokale rovviltmotstandere og folk som er positive til rovdyr ser ut til å dele en god del av den kritikken som kommer fram.
Temaene som løftes fram i rapporten gjenspeiler de intervjuedes egne oppfatninger av hva som er viktig i rovviltforvaltningen. Konkret dreier det seg om spørsmål knyttet til ressursbruk, soneforvaltning, politi og rettsvesen, radiomerking, erstatningsordninger, rovviltgjerder, rovviltjakt, sporing og bestandsregistrering.
Til tross for at forskjellige grupperinger vektla tiltakene ulikt – blant annet som en følge av ulikt ståsted i rovviltkonflikten – og at årsakene til at de lot seg engasjere av akkurat disse spørsmålene varierte, hadde de en ting til felles: både rovvilttilhengere og motstandere opplevde en generell frustrasjon over manglende innflytelse på de beslutningene som tas av sentrale myndigheter.
Vi observerer at rovviltforvaltningen til en viss grad har et legitimitetsproblem. Dersom normer eller lover savner legitimitet føler ikke folk seg forpliktet til å rette seg etter dem. Det kan hende at lovgivning og forvaltningen av de store rovdyra er ferd å bli et område hvor ganske mange opplever myndighetsutøvelsen som uten legitim autoritet. Dette legger naturligvis hindringer i veien for dialog, og det er problematisk nok. I ytterste instans kan slik mangel på legitimitet føre til akutte og alvorlige problemer, for eksempel når det for enkelte rettferdiggjør ulovlig jakt.
rovvilt, rovviltforvaltning, forvaltingstiltak, lokale erfaringer, Trysil, Halden, Aurskog-Høland, large carnivores, public opinion, management, Trysil, Halden, Aurskog-Høland
-
Svarstad, Hanne; Skuland, Silje Elisabeth; Guldvik, Ingrid & Figari, Helene
(2009).
Fraværet av likestilling i lokal naturforvaltning. Nasjonalparkplanen som eksempel.
Norsk institutt for naturforskning.
ISSN 978-82-426-1998-3.
Full text in Research Archive
Show summary
Denne rapporten presenterer en studie av kjønnsrepresentativitet i referansegruppene til nye verneområder som inngår i Nasjonalparkplanen. Denne planen er en storsatsing for norsk na-turvern som skal sluttføres i 2010 da 40 nye og 14 utvidede verneområder skal være klare. I det siste tiåret har referansegrupper spilt en viktig rolle for å skape lokal deltakelse i vernepro-sessene under Nasjonalparkplanen. I den lokale deltakelsen legges det vekt på bred represen-tasjon fra ulike interesser, for eksempel deltakere fra landbruksnæringen, grunneiere og reise-livsnæringen. Representasjon fra begge kjønn er imidlertid et forhold som hittil så og si ikke har vært et tema for utvelgelse til slike organer. Studien inneholder en kvantitativ undersøkelse av kjønnsrepresentativiteten i referansegruppene tilknyttet Nasjonalparkplanen. Rapporten pre-senterer analyse av data om referansegrupper som har vært tilgjengelige og sammenlignbare fra verneområdene i Nasjonalparkplanen. Dette omfatter 54 referansegrupper der til sammen 440 lokale representanter har blitt oppnevnt. Bare 48 av disse er kvinner. Den totale kvinne-prosenten er dermed på under 11 prosent. 22 av de 54 gruppene er opprettet uten en eneste kvinne blant de lokale representantene. Kun to av de 54 referansegruppene hadde minst 40 prosent kvinner. Kjønnsrepresentativiteten er med andre ord langt unna målsettingen i norsk likestillingspolitikk om minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn i alle offentlige råd og utvalg. Betydningen av likestilling på alle nivåer i saker om bruk og vern er dessuten påpekt i konvensjonen om biologisk mangfold, men dette har så langt ikke blitt tatt til følge i Norge. Vi gjennomførte en kvalitativ undersøkelse for å avdekke årsaker. Rapporten avviser en årsaks-forklaring basert på forestillingen om at det er vanskelig å få kvinner til å sitte i denne typen utvalg. For at kvinner skal si nei, må de først bli spurt. Årsakskjeden som vi etablerte viser hvordan en rekke aktører har bidratt til den massive mannsdominansen. I 52 av de 54 tilfellene sviktet kommunene. Alle de 16 fylkesmennene i undersøkelsen (av til sammen 19 fylkesmenn i Norge) har sviktet. Direktoratet for naturforvaltning er ansvarlig for gjennomføringen av Nasjo-nalparkplanen men har ikke sørget for at prosessene skulle gjennomføres i henhold til norsk likestillingspolitikk. I henhold til den norske integreringsstrategien for likestilling har miljøvern-ministeren det overordnede ansvaret for likestilling i sin sektor, men her har det også sviktet. I siste kapittel gir vi noen konkrete anbefalinger til fire statsråd slik at de kan bringe norsk likestil-lingspolitikk inn i lokal naturforvaltning.
Likestilling, kjønn, Nasjonalparkplanen, naturvern, naturforvaltning, Norge, gender equality, gender, National Park Plan, environment, natural resource management, Norway
-
Figari, Helene; Haaland, Hanne & Krange, Olve
(2009).
Friluftsliv som hverdagsliv. Innvandrerkvinners bruk av utendørsområder i Groruddalen.
Norsk institutt for naturforskning.
ISSN 978-82-426-2051-4.
Full text in Research Archive
Show summary
Ikke-vestlige innvandrere utgjør om lag 30 prosent av befolkningen i Groruddalen. I
denne rapporten fokuserer vi på innvandrergruppenes bruk av natur og grønne
arealer, og hvilket meningsinnhold ulike grupper tillegger naturmiljøet. Videre identifiserer
vi mulig motivasjon for og barrierer mot å ta slike områder i bruk. Rapporten
er primært basert på kvalitative intervjuer med innvandrerkvinner i Groruddalen,
men vi har også til dels benyttet oss av observasjon og deltakelse som metoder i
bestemte faser av arbeidet.
Så godt som alle innvandrerkvinnene vi har snakket med holder fram turgåing som
et viktig element i hverdagen. Faktisk peker turgåing seg ut som den viktigste aktiviteten
de har utenom hjemlige og andre plikter. Kvinnene oppgir at de bruker turen
som en måte å treffe og være sammen med andre på, det være seg venninner eller
familie, samtidig som mange av dem også går på turer alene. Turgåingen foregår
mest i nærmiljøet. Informantene bruker helst turveier, og holder seg gjerne til
bebygde miljøer og tilrettelagte grøntstrukturer i området der de bor. De som legger
ut på lengre turer går helst til andre sentra eller boligområder i Groruddalen. IKEA
peker seg i denne sammenhengen ut som det viktigste turmålet. Til tross for at
Alna bydel grenser mot Østmarka, er skogen i seg selv et lite populært turmål blant
informantene. Våre informanter har varierende motivasjon for å gå på tur. Dels dreier det seg om
å være sosial; om å omgås andre i andre omgivelser enn inne og hjemme. Dels er
turgåingen motivert av et ønske om mosjon, god helse og frisk luft. De av kvinnene
med mest omfattende familiære forpliktelser ser i tillegg turen som en anledning til
å få være for seg selv, til å tenke og til å hente seg inn mentalt. Det er likevel én
motivasjonsfaktor som skiller seg ut som spesielt karakteristisk for innvandrerkvinnene:
Gjennomgående handler det å gå på tur om å komme seg vekk fra en stillesittende,
ensom innetilværelse. Målet er å komme seg ut. Å gå på tur fremstår i
denne sammenhengen som den lettest tilgjengelige aktiviteten i området der de
bor. Dessuten er det gratis.
Innvandrergrupper, bruk av nærområder, pakistanske og iranske kvinner, Groruddalen, kvalitativ studie, praksis og meningsinnhold, hverdagsfriluftsliv, motivasjon og barrierer, landskapspreferanser, Immigrant groups, use of neighbourhood areas, Pakistani and Iranian women, Groruddalen, qualitative study, practice and meaning, everyday outdoor recreation, motivation and barriers, landscape preferences
-
Figari, Helene & Skogen, Ketil
(2008).
Konsensus i konflikt. Sosiale representasjoner av ulv.
Norsk institutt for naturforskning.
ISSN 978-82-426-1956-3.
Full text in Research Archive
Show summary
Samfunnsvitenskapelig forskning på rovdyrfeltet har i all hovedsak vært opptatt av å forklare motstridende holdninger til rovdyr. I denne studien settes det spørsmålstegn ved konfliktperspektivet som enerådende plattform for studier av menneskers forhold til rovdyr, nærmere bestemt ulv. Ved å erstatte studier av holdninger med studier av sosiale representasjoner, har målet vært å undersøke hva lekfolk tenker om ulv, snarere enn hvorfor noen erklærer seg som tilhengere og andre som motstandere av det store rovdyret. Forskningsspørsmålet er todelt. For det første: Hva kjennetegner lekfolks forståelse av hva ulven er og representerer? For det andre: Har de som har uttalte positive og negative holdninger til ulv også ulike sosiale representasjoner av det samme dyret – forstår de det på ulike måter? En analyse av fokusgruppeintervjuer med innbyggere i to berørte områder i Øst-Norge, avdekker en kjerne av felles forståelse av fenomenet ”ulv”. Uavhengig av gruppetilhørighet og ståsted i rovdyrkonflikten, deler informantene sentrale forestillinger om ulvens egenskaper og atferd. De intervjuede beskriver således ulven som essensielt vill og ren; et autonomt dyr som ideelt sett er uberørt av menneskenes sosialisering av sine omgivelser. Videre fremhever de ulvens sosiale egenskaper og evne til å samarbeide med sine artsfeller. I kombinasjon med kløkt og fysisk styrke gjør dette ulven til et potent og overlevelsesdyktig dyr, og til en mesterlig jeger. Kort sagt fortoner den seg som en ”topp på naturen”, slik en av intervjupersonene formulerte det. Som sosialt objekt bidrar imidlertid ulven til enten å utfordre eller konsolidere forskjellige gruppers representasjoner av det lokale landskapet, samt menneskene og dyrene som lever der. Sånn sett bidrar den likevel til konflikt. Men analysen av sosiale representasjoner av ulv viser at det ikke er motstridene definisjoner av ulvens vesen som ligger til grunn for ulvekonflikten, men ulike vurderinger av om den hører hjemme i de østnorske skogene og om den nåværende ulvestammen kan betraktes som vill og autentisk. Mens det forhandles om ulvens plass og tilhørighet, tas dyrets egenart for gitt. Av dette fremgår det at studier av sosiale representasjoner, i motsetning til holdningsundersøkelser, fanger både felles forståelse og konflikter i den sosiale tenkningen. Å anvende dette verktøyet på rovdyrfeltet har gjort det mulig å si noe ikke bare om de meningsforskjellene som kommer til uttrykk, men også hvorvidt det finnes en form for bredere kulturell forståelse av ulv som forener folk på begge sider av den åpenlyse konflikten.
Den felles kjernen i den sosiale representasjonen av ulv kunne vært et utgangspunkt for dialog om ulveforvaltningen. Men dette undergraves av forvaltningens bestrebelser på å underlegge ulvebestanden en ekstrem kontroll, gjennom streng sonering, omfattende radiomerking, osv. Dermed er det nesten umulig å betrakte ulven som vill og ren, og resultatet er at både tilhengere og motstandere av å ha ulv i Norge – som deler synet på at dette er selve essensen av ”ulv” – vender seg mot dagens forvaltningsmodell.
ulv, rovvilt, konflikt, konsensus, sosiale represenatsjoner,
wolves, conflict, consensus, social representations