Forfatter Nikolaj Frobenius beskrev dem som “menneskeødeleggelsesmaskiner”. Arkitekt Jan Carlsen ville helst sprenge dem: Boligblokkene i forstedene har ikke verdens beste rykte. Dette til tross for at mange trives i både blokk og hus. Men beboernes historier blir sjelden hørt.
Dermed utfordres ikke fordommene. Og stereotypier er ikke akkurat et godt utgangspunkt for stedsutvikling.
Sosioklulturell stedsanalyse
Samfunnsgeograf Per Gunnar Røe har derfor sammen med et tverrfaglig team, utviklet en metode som skal fange opp det som faller bort i tradisjonell stedsplanlegging, nemlig menneskene og “livet mellom husene”. Metoden kalles sosiokulturell stedsanalyse, og er en metode som flytter søkelyset fra de fysiske strukturene på et sted til det sosiale og kulturelle mangfoldet.
– Fysisk planlegging og utvikling av et sted berører sosiale grupper ulikt. Det er derfor viktig å analysere ulike personers opplevelser, erfaringer, ønsker, interesser og bilder av steder, forklarer samfunnsgeografen.
Sosiokulturell stedsanalyse kombinerer ulike kvalitative metoder. Det kan være analyser av saksdokumenter, avisartikler, internettsider, statistikk, litteratur og film, samt observasjoner på stedet, intervjuer og deltakende observasjon.
Store skiller
Ved hjelp av denne metoden, som er brukt på flere steder, er det avdekket store skiller mellom myndighetenes og beboernes visjoner og interesser.
Et eksempel er byutviklingsprosessen i Sandvika, 20 km vest for Oslo sentrum. Her ble myten om Sandvika som et sted uten kvaliteter, brukt til å rettferdiggjøre store planleggingsgrep.
Sandvika skulle forvandles fra et “ikke-sted” til en by med karakter og funksjoner verdig en hovedstad i en stor og velstående kommune som Bærum.
– Lokalbefolkningen ble imidlertid ikke inkludert i planprosessen. Det ble ikke tatt hensyn til befolkningens erfaringer og stedets sosiale mangfold. Det var en allianse mellom kommunepolitikere, entreprenører og arkitekter som utarbeidet den første såkalte “helhetsplanen”, forklarer Røe.
Vet for lite om forstedene
– Da arkitekten Jan Carlsen foreslo å rive Ammerudblokkene, kom det store protester fra beboerne. Det som trengs er en langt større følsomhet for lokale, kulturelle forhold. Påstandene om at forstedene mangler sosialt fellesskap, samhold og tilhørighet er lite empirisk fundert. Særlig i forstadsområder preget av barnefamilier er det langt tettere relasjoner mellom naboer enn i gentrifiserte områder som Grünerløkka. I forstedene bor folk lengre og investerer mye i relasjoner til stedet, understreker han.
Forskeren påpeker at vi vet overraskende lite om forstedene - til tross for at flere og flere av oss bor der:
– Detaljrike beskrivelser av forsteder og forstadsliv er sjeldne i den akademiske litteraturen. Mye av det vi tror vi vet er basert på myter. Den største delen av forstadsforskning er gjort i USA og kan ikke uten videre overføres til europeiske forhold.
Han mener vi bør se på forsteder på en ny måte.
– Et sted består ikke bare av fysiske bygninger, men av overlappende sosiale aktiviteter og sosiale relasjoner. Når man i Miljøverndepartementets veileder om stedsanalyser viser til at “ny utbygging sjelden makter å fastholde stedsidentiteten” tas det ikke høyde for endring og hvordan folk faktisk opplever og identifiserer seg med det.
– Vi bør være mindre opptatt av “stedets ånd”. Istedenfor bør vi se på et sted som noe mangfoldig, som skapes kontinuerlig, og som derfor stadig er i endring.
Vil tjene på å lytte
Mange av de nye byutviklingsprosjektene som i Sandvika eller Bjørvika, er del av en global trend der steder konkurrerer med hverandre om å tiltrekke seg mennesker og kapital. Men ikke alle aktører er like etterspurte.
– Noen mennesker tjener på og driver fram den konkurranseorienterte stedsutviklingen, mens andre føler seg fremmede, eller blir ekskluderte. Det er en oppgave for forskning å avdekke disse motsetningene og gi dem som i liten grad blir hørt, en stemme.
– Stedsplanleggingen vil tjene på å benytte seg av erfaringer, kunnskap og interesser til de aktørene som står utenfor stedsutviklingens etablerte maktrelasjoner. Disse aktørene vil da ikke bare være en base for opposisjon mot stedsutvikling, men også en ressurs i arbeidet med å videreutvikle stedet, avslutter han.