Tidligere Dagblad-journalist og master i sosiologi Unn Conradi Andersen er aktuell med doktorgradsavhandlingen: «Når margin blir mainstream. Forhandlinger av ekteskap, foreldreskap og slektskap i mediene», som hun forsvarer for ph.d. –graden 24. oktober.
I avhandlingen tar hun for seg mediedekningen av surrogatidebatten, debatten om kjønnsnøytral ekteskapslov og diskusjoner rundt oppløste og sammensatte stefamilier. Ved hjelp av diskursanalyse ser Andersen på hvordan disse debattene framstår i avisartikler, politiske dokumenter, nettdebatter, en TV-dokumentar og en debattbok.
- Som om de ikke finnes
- Vi lever i en brytningstid der familiemønstrene er i sterk endring. Samtidig mangler vi språk for disse endringene. Den heteronormative kjernefamilien med mor, far og biologiske barn dominerer mediebildet. At det er så lite plass til alternative måter å leve på, gjør det unødvendig komplisert for alle som ikke er A4.
Voksne og barn, som organiserer seg annerledes, får ikke noen å identifisere seg med.
Andersen viser til familiekonstellasjoner bestående av voksne av samme kjønn, aleneforeldre, skilte foreldre, steforeldre og andre voksenpersoner, som fungerer som omsorgspersoner for barn.
- Når fortellingene om dere liv ikke er representert i mediene, kan de oppleve det som om de ikke finnes, sier hun.
I avhandlingen går Andersen blant annet inn på samlivsspaltene til Dagbladets Jesper Juul og Aftenpostens Frode Thuen. Hun konkluderer med at de to i overveiende grad lener seg på et heteronormativt kjernefamilieideal som ekskluderer nye måter å tenke familie på.
- Framfor å åpne opp for alternative familiemodeller bidrar samlivsekspertene til å gjeninnsette den biologiske kjernefamilien, understreker hun.
Nettsamfunn viser vei
Det er i familiefora og andre nettsamfunn at Andersen har funnet alternative måter å tenke familie på.
Til tross for at disse stedene, i følge stipendiaten, er kommersielle og har lav status som mediekanaler, er det her man finner historiene om alternative familier: Historien om det lesbiske paret og den mannlige vennen, som har barn sammen og som deler på foreldrerollen. Historien om den selvdefinerte storfamilien - i avhandlingen også kalt «stjernefamilien» - som består av for eksempel nåværende partnere, ekser, voksne venner, barn og stebarn.
På nettstedene finnes også historien om den lykkelige skilsmissen og den «gode» stemor.
- Bare ordet stemor kan jo ellers få det til å gå kaldt nedover ryggen på en, sier Andersen, som understreker at hun ikke er ute etter å rosemale verken skilsmisser eller alternative familiemodeller.
- Men jeg synes det er viktig å peke på at det finnes alternativer til kjernefamilien som faktisk fungerer.
I mediene ellers er det mest fokus på hvor problematisk alt annet er.
Andersen mener det er på tide å diskutere om den mannlige vennen til det lesbiske paret, som har gått sammen med dem for å lage barn, får status som «medfar».
- I dag må enten han eller den kvinnelige partneren si fra seg foreldreretten, fordi vi ikke har noen åpning for mer enn to foreldre. Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor det må være slik, sier hun.
Vil bygge bro
- Hvorfor velger du deg nettopp surrogati- debatten, homofilt ekteskap og stefamilien for analysen din?
- Jeg har ønsket å bygge en bro over disse tre debattene. Det er noe som henger sammen her. Hver i sær belyser de noe av det samme. I alle debattene oppstår det strid om hvordan familie- og foreldreskap skal forstås og fortolkes. Hvem som skal ha rett til å fylle hvilke roller tolkes forskjellig av myndigheter, samlivseksperter og familiemedlemmer. De tre debattene gir et viktig innblikk i synet på hva som skal telle som en familie; hvem som kan regnes innenfor og hvem som må stå utenfor.
- Hvem er taperne her?
- I stefamiliene er både stebarn og steforeldre ofte tapere. Dør den biologiske moren eller faren, står stemoren eller stefaren gjerne igjen uten rettigheter. At voksne, som gjennom mange år har vært betydningsfulle for et barn, mister kontakt, er vondt for begge, sier Andersen.
Hun foreslår at vi i Norge går inn for en kulturell anerkjennelse av flere enn to foreldre, som et første skritt i riktig retning.
Neste skritt bør være en juridisk anerkjennelse.
Andersen håper at avhandlingen hennes kan bidra til å finne et språk som er mer inkluderende, og som rommer ulike måter å leve på.
- Familiekonstellasjonene i dag er mangfoldige. Det kan vi ikke fortsette å underkommunisere.
Disiplineres til å bli som «oss»
Andersen påpeker at det i dag er langt større toleranse for at to menn eller to kvinner lever sammen i parforhold enn det var for ti år siden. At de også får barn, er det også økende aksept for. Men til en viss grense. «Lever du som oss og ikke belemrer oss for mye med vanskelige detaljer, aksepterer vi deg» er, i følge Andersen, de uuttalte signalene fra majoriteten og staten.
- Når man ser på debattene rundt homokampen i mediene, ser man at det har foregått en disiplinering.
Mens identitetskampen tidligere stod om retten til å være annerledes, går den i dag ut på retten til å være lik alle andre.
Kampen for felles ekteskapslov, på linje med heterofile, har ført til at de homofile har tilpasset seg. Det er jo paradoksalt, sier Andersen og viser til tittelen på avhandlingen: «Når margin blir mainstream».
Den vanskelige surrogatidebattten
For mens homofile par - også som foreldre- er i ferd med å vinne aksept, har det dukket opp en ny debatt, som gjelder både homofile og heterofile, par og enslige: Surrogati-debatten. Det er en mediedebatt med store etiske og globale dimensjoner, i følge doktoranden.
Hun påpeker at heterofile par i alle år har benyttet seg av surrogati, uten at det ble noe mediestøy av det. Kanskje fordi «ingen trengte å vite».
I følge Andersen var mediedebatten omkring surrogati så godt som fraværende fram til skuespiller Geir Kvarme og hans ektefelle stod fram og fortalte hvordan de hadde fått barn ved hjelp av surrogati i USA. De fortalte også om de store juridiske problemene det medførte.
Debatten eksploderte imidlertid, i følge Andersens analyse, først da alenemoren Kari Ann Volden i 2010 «satt fast» i India med tvillingsurrogatbarn, som ikke var hennes biologiske. Volden ble nektet innreise til Norge med barna, men vedtaket ble senere omgjort. Det er disse to mediesakene Unn Conradi Andersen har gått spesielt inn i.
- Surrogati kompliserer foreldreskapet og moderskapstanken. Den som føder barnet har til nå blitt sett på som barnets mor. Det gjaldt jo ikke i Voldens tilfelle. Men til tross for at hun ikke biologisk var i slekt med tvillingene, var hun omsorgsperson for dem fra de ble født. Dette åpner for mange diskusjoner.
Inntar offerrollen
Andersen understreker at det globale perspektivet i surrrogatidebatten gjør den spesielt vanskelige, fordi det er en skjevhet økonomisk mellom de som skal ha barnet og de som bærer barnet fram, enten disse befinner seg i USA eller India.
- Til tross for denne skjevheten er det de økonomisk privilegerte, i mitt materiale Kvarme-paret og Volden, som står fram som offer i mediene. Det kunne ingen av dem gjort, dersom surrogatene i USA eller India hadde inntatt offerrollen. Dermed blir offerrollen ledig for både Kvarmes og Volden, understreker hun.
I sitt materiale har Andersen sett at offerrollen har vært en gjennomgående mediestrategi for å få sympati i Norge og for å få myndighetene til å snu.
- Både Kvarmes og Volden stod fram i mediene med sin smerte og sitt smertespråk. Det har noen uheldige sider.
Når man trekker på en offerdiskurs blir automatisk en part underordnet den andre.
- Det skapes en veldig ubalanse der. Man kan få inntrykk av at mange nordmenn mener at staten skal komme og ordne opp uansett hvor de befinner seg, bare vi gjør oss ynkelige nok.
Skjebnen opphevet
- Hva er det viktigste surrogatidebatten har å tilføre mediedebatten om foreldreskap, ekteskap og slektskap?
- Nye reproduksjonsmetoder som surrogati utfordrer vår forståelse av slektskap, rett og slett.
Fikk man ikke barn før i tiden, så måtte man stort sett forsone seg med det.
I dag er det nesten ikke grenser for hva man kan få til, bare man har penger og vilje til å reise ut og prøve seg på dette markedet. At alt er mulig, gjør det komplisert å navigere for den enkelte, sier Andersen og understreker at dette fører til et nytt press: nemlig presset om å få barn.
- Når både heterofile, par av samme kjønn og enslige i rike land som Norge kan skaffe seg barn på et marked, finnes ikke lenger noen grunn til ikke å få barn. I tiden framover vil vi trenge å høre historier fra folk som aktivt velger ikke å få barn, for å synliggjøre den muligheten. I dag er det nærmeste et normbrudd å velge et liv uten barn, sier hun.