Nostalgi er en gullgruve

Det verste er sanden og varmen. Å åpne vinduet eller ikke er et valg mellom heteslag og støvlunge.

I flere dager kjemper rallykjørerne seg gjennom 5600 km på Elfenbenskystens trange og støvete veier og krysser elver på hånddrevne ferger. Gradestokken i bilen viser 60 grader. Rally Cote d’Ivoire, eller Rally Elfenbenskysten, er et nervepirrende, brutalt løp gjennom krevende terreng som bare ti av de 60 kjørerne klarte å fullføre. For innbyggerne langs veien og tilskuerne hjemme foran TVene har løpet vært et av årets høydepunkter.

Dette var i 1979. Dengang var bilsporten, som Petter Solberg har gjort populært i Norge, mye mer et eventyr enn den er idag.

Rally har gått fra å være en nisjesport for spesielt interesserte til å være en kommersiell happening med mer enn 600 millioner TV-tilskuere hvert år. Rallysporten er blitt større og proffere, men også flatere, mener mange fans. De lengter tilbake til gamle dager tider da det var mer fokus på selve sporten og dens kvaliteter enn på spektakulære markedsføringsstunts og sponsor-arrangementer.

Men man kan ikke drive sport uten penger. Så hvordan skal man kunne vokse økonomisk, tiltrekke nye tilhengere og samtidig bevare sportens egenart?

Historie som salgsargument

I sin doktorgradsavhandling som han kommer til å forsvare 28.11.2014 forklarer Hans Erik Næss hvorfor nostalgiske fans kan være en like naturlig inspirasjon for utviklingen av rallysporten enn velbetalte markedsføringseksperter.

– Funnene mine etterlater en tydelig konklusjon: Skal sporten øke sin popularitet må den ta sin egen historie mer på alvor. Istedenfor å tilpasse rallysporten til en kommersiell markedsføringslogikk, bør man heller satse på det som gjorde rallysporten populær til å begynne med. Man bør bruke rallysportens historie som salgsargument, sier sosiologen.

Næss, som selv har vært rallyfan siden hans oppvekst på 80-tallet, dro til Argentina, Finland, Monte Carlo, Norge og flere andre steder for å prate med fans og oppleve verdensmesterskapsløpene i rally (WRC) sammen med dem. For å nærme seg fascinasjonen for sporten, for å forstå hva som skaper begeistring og irritasjon, må man være der det skjer og jobbe etnografisk, mener han.

Det var der ute, sammen med fansene, at han lærte hvor viktig historien er i rally. Minnene om store løp og berømte fighter holder rallyfellesskapet sammen.

– Fansen er uenige i mye. Men uansett om de er mot eller for kommersialisering, så mener alle at sporten ikke kommer til å overleve hvis man ikke bevarer sportens egenart - det som gjorde sporten populær og unik til å begynne med, sier han.

“Positiv nostalgi”

Det som alle har til felles er at de er drevet av det han kaller "positiv nostalgi":

– Det var ingen som jeg snakket med som ikke nevnte fortiden for å diskutere rallyens problemer idag. Mange holder interessen oppe av en idé om at alt en gang vil bli som det burde være, forteller han.

Dette gjelder også fans som kjenner fortiden bare gjennom berettelser som norske Bruno:

“Jeg har lest og sett mye om rallyløpene på 80-tallet. Det er mye gøy på dagens rallyarrangementer, men jeg føler jeg har gått glipp av the real fun”, fortalte han og trakk fram brølende Audier og flammekastende 205-er (Peugeot) som stormet gjennom trange fjellveier. “Dengang”, sa han, “var biler monstre og menn var menn.”

Denne nostalgien er en gave for sporten, understreker forskeren:

– Nostalgien viser at folk bryr seg. Det internasjonale bilsportforbundet (FIA) bør anerkjenne dens betydning og bruke det beste ved fortiden til å skape en bedre framtid for rallysporten. For mange er nostalgien en positiv inspirasjon til å forbedre mesterskapet. Man bruker historiens opp- og nedturer til å strekke seg mot det beste og prøve å unngå det verste.

En måte å få tak i denne nostalgien er å invitere fans til å stemme på hvilket løp de gjerne vil ha mer i kalenderen.

– Enkelte løp, for eksempel. Safari-rallyet, er ikke lenger en del av VM, selv om mange vil ha det tilbake på kalenderen. Dette er bare ett eksempel på at løpene som mange fans vil se igjen er historisk betinget. I tilfellet med Safari-rallyet er det mange grunner som gjør at det er vanskelig, men det er ikke umulig, sier han.

Kritisk til "streamlining"

Historien ser derimot ikke å spille en stor rolle for de ansvarlige i FIA som organiserer verdensmesterskapsløpene.

For å vinne den harde kampen om oppmerksomhet blant tilskuere og sponsorer har de prøvd å tilpasse rallysporten til en kommersiell logikk. Løpene ble arrangert i et medievennlig “Red Bull format”, en blanding av litt rockekonsert, litt fornøyelsespark og litt sport - standardkonseptet man bruker nå til dags for å hype stort sett alle store sportsarrangementer.

Istedenfor å ivareta de unike særegenheter på de enkelte steder rallyene holdes, valgte man  å “streamline” sporten for å gjøre den mindre kompleks og mer helhetlig. Kravene for å kunne arrangere et rallyløp innenfor WRC - også i forhold til sikkerhet og publikumskontroll - er omfattende og en viktig grunn til at to av de tøffeste og mest spektakulære  løpene - Safari-rallyet og Rally Elfenbenskysten - ikke lenger kunne være del av verdensmesterskapet.

Slike tiltak forsurer ikke bare holdningen hos fansen. De er også lite effektive med hensyn til markedsføringen av sporten.

Alejandro, en rallytilhenger som sosiologen møtte i Argentina og reiste sammen med, begrunner det slik:

– Hvis man strømlinjeformer alle disse løpene etter en bestemt kommersiell form, sa Alejandro, så vil det ikke være så mye mangfold som man kan bruke til å reklamere for. I historiske og journalistiske inntrykk fra Argentina eller Finland så er det nettopp det geografisk og kulturelt unike ved de ulike stedene som fremheves. Mangfoldet er også salgsargumentet til serien overfor TV-kanalene. Alejandro understreket at man bør på serien som helhet og ikke bare på hvert enkelt løp isolert. Det dreier seg om mangfold både når det gjelder tilskuere, og alle de lokale skikkene som finnes på hvert enkelt sted.

Rallyfeber

Løpet i Argentina er et av de stedene der rallysportens tradisjoner fortsatt lever i beste velgående.

– Der har man etapper langt inne i fjellene hvor da folk møter opp i titusenvis og dermed hyller måten man arrangerer løpet på. Det er kanskje det mest tydelige eksempel på at noen av sportens grunnverdier fortsatt er veldig viktige.

– Slik løpene er lagt opp der, så må man komme i god tid i forveien, må gå et stykke innover i skogen eller langt utenfor og så tar det litt tid før noe skjer. I Argentina korter man ned ventetida med å prate med alle og enhver, man griller mat og drikker og koser seg, så er det action i en time eller to og så går man hjem etterpå, og dette gjør man i allslags vær. Og hvis man får folk til å innse at det faktisk kan være en gøyal opplevelse, da har man lagt grunnlaget for det som Alejandro kaller rallyfeber.

– Rallyfeber, sa han, er det viktigste for å få nye folk til å bli interessert i sporten: det er som å kunne stå ute eller være ute i naturen og vente i lang tid på at noe skulle skje, og så nyte øyeblikket når det først skjer noe.

Samarbeid mellom idrettsledelse og kultursosiologi

For Næss er det viktig å få fram at idrettsledelse kan lære mye av et bedre samarbeid med sosiologien:

– Det er et utappet potensiale når det gjelder å føre sammen kultursosiologi og idrettsledelse, understreker han.

– Jeg tror vi kan ha stor nytte av hverandre uavhengig av om det dreier seg om fotball, motorsport eller norsk skiidrett. For sport er en kulturelt komplisert affære. Jo bedre man kjenner til hva som skaper engagement, provokasjon og dialog, desto bedre utgangspunkt har man for å gjennomføre endringer, avslutter han.