Oslo kommune har som mål at byens offentlige rom skal være inkluderende og mangfoldige, men hvordan fungerer det i praksis? Hannah Eline Ander, tidligere student ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, har i sin masteroppgave utfordret konsensusen om at mangfold i byutvikling er ønsket - uansett.
- Hovedfunnet ligger egentlig i tittelen på masteroppgaven, «Et ubehagelig mangfold». Ord som mangfold og inkludering blir lett koseord i byutviklingen. I studiet av Olafigangen har jeg sett at ikke alle typer mangfold er ønsket, sier Ander.
Hannah Eline Ander har mottatt pris fra Oslo kommune og Kunnskap Oslo for masteroppgaven som er et utforskende casestudium av Olafiagangen på Grønland.
Langt fra et ideelt byrom
Vi tar en prat om «Et ubehagelig mangfold» på en kafe i Smalgangen like ved Olafiagangen på Grønland. Selv folk som bor i Oslo vet gjerne ikke hvor Olafiagangen er, men det er altså området under og ved Nylandsbroa ved inngangen til Grønland T-bane.
Ander har oppholdt seg mange timer i området, fra sommeren 2016 var hun her for å observere og snakke med folk. Hun kjenner seg ikke igjen i mediene som bruker stedet som et bilde på «det farlige Oslo», hun følte seg alltid trygg.
- Den fortellingen som dominerer om Olafiagangen er at det er kaotisk og utrygt. Her oppholder det seg rusmisbrukere, hjemløse, kriminelle og papirløse, grupper som lever annerledes enn majoritetsbefolkningen. Dette miljøet oppleves som ekskluderende for mange, kanskje særlig barnefamilier og jenter og kvinner som får uønsket seksuell oppmerksomhet på kveldstid, sier hun, og tydeliggjør poenget.
- I dag kan en si at majoritetsbefolkningen føler seg ekskludert i dette byrommet. Men de gruppene som oppholder seg der er ekskludert fra de fleste andre steder i samfunnet. Også disse gruppene trenger å få være representert i byens offentlige rom. mener Ander som ønsker seg en mer åpen og kritisk debatt om hva slags mangfold som prioriteres i byutviklingen.
«Bondevett» ikke nok for å skape mangfold
Ett av hovedmålene for oppgaven har vært å så på Oslo kommunes politikk som har inkludering og mangfoldsom mål for offentlige rom.
Mangfold og inkludering er verdiladede og komplekse mål som er vanskelig for kommunen å realisere.
Hun har studert politiske dokumenter og intervjuet de som jobber med byplanlegging. Alle de hun snakket med var positive til mangfold og inkludering, men når det kom til hvordan det skulle tilrettelegges for det i praksis, så manglet det kunnskap.
- Når jeg spurte om hvilke virkemidler de brukte for å skape inkluderende byrom fikk jeg litt diffuse svar, type at «her må en bruke bondevett».
Ander anbefaler kommunen å skaffe seg kunnskap om hva som bidrar til inkludering og hva som bidrar til ekskludering i offentlige rom. Studien viser at mangfold og inkludering er verdiladede og komplekse mål som er vanskelig for kommunen å realisere, både på grunn av at politikken er uklar og fordi byutvikling domineres av markedet.
Maskerte byrom rådet av kommersielle interesser
Ander argumenterer for byutviklingen i Oslo er veldig markedsorientert. Trenden er at det legges til rette for en urban og kjøpesterk middelklasse. I oppgaven viser hun til forskning som kritiserer dagens byplanlegging og byutvikling for å lage “fine” byrom heller enn å lage noe som er virkelighetsnært. Resultatet blir strømlinjeformede og homogene bylandskap som maskerer heller enn å representere virkeligheten.
Det pågår en interessekamp om byrommet mellom kommersielle interesser, de som ønsker trygge og ordna byrom, og de som bruker byrommet i dag.
- Det at kommunens politikk for utviklingen av offentlige rom preges av vage og motstridende mål og en markedsrettet logikk, legger hinder for å kunne lage byrom for hele byens befolkning. Mangfold og inkludering fremstår slik som et komplekst samfunnsproblem som er vanskelig å definere, implementere og løse.
Hun mener det er en interessekamp om byrommet mellom kommersielle interesser, de som ønsker trygge og ordna byrom, og de som bruker byrommet i dag.
- Sett fra et rettferdighetsperspektiv bør rusbruk, tigging, fattigdom, bostedsløshet og kriminalitet forstås og takles som et problem for dem det angår, og ikke for de som synes det er ubehagelig å bli eksponert for samfunnets skyggesider, sier Ander.
«Der det ble holdt marked»
Olafiagangen ligger i skjæringspunktet mellom et kommersielt sentrum og flerkulturelle Grønland. Mellom 1999 og 2014 var det marked her i helgene, og stedet er for mange kjent som «der det ble holdt marked». Markedet ble stengt på grunn av mye tyvegods, selv om eieren ønsket å samarbeide med politiet.
De som ville at markedet skulle fortsette la vekt at det var en flerkulturell møteplass for en sosial, rimelig og miljøvennlig handel. Ander viser til forskning som framhever markeder som en sosial arena som byr på møter på tvers av alder, sosiale gruppe og etnisk bakgrunn. Sommeren 2017 møtte Ander et par fra Ålesund som lette etter markedet og som sa: «Det er tomt og øde her. Det miljøet vi så etter er borte».
Mange ekskluderes om det blir for "fancy"
Foreløpig har ikke kommunen vedtatt hva som skal skje med Olafiagangen. Et forslag har vært innglassing av Nylandsveien og lage en innendørs markedshall. Flere av de som i dag driver businness der er skeptiske til forslaget, blant annet de brune pubene i nærheten som fryktet at leieprisene går opp.
En av informantene fra ungdomshuset Riverside som ligger i området, var også kritisk: Det trenger kanskje ikke se ut som på operaen liksom. Jeg tror at hvis man gjør det for fancy, sånn som dette, hvor det ser ut som forsøk på Dubai eller noe, det blir for dumt, for da skviser du ut mange av de som allerede bruker området.
Å utvikle offentlige rom innebærer å veie hensyn og interesser opp mot hverandre, og ta avgjørelser som både innebærer inklusjon og eksklusjon.
Informanten fortalte at mange av ungdommene som var oppvokst på Tøyen ikke lenger følte seg hjemme etter all oppgraderingen med Tøyenløftet. Hun mente det var nok å gjøre noen enkle grep for å få det litt hyggeligere, slik at også barnefamilier og eldre i området følte seg mer hjemme.
- Ander er redd for at dersom mindre aktører ikke lenger har råd til å betale leie, vil det føre til at mangfoldet av tilbud og mennesker blir mindre fordi kun de mest pengesterke aktørene som er ønsket av eiendomsutviklerne får bli.
- Å utvikle offentlige rom innebærer å veie hensyn og interesser opp mot hverandre, og ta avgjørelser som både innebærer inklusjon og eksklusjon. Kommunen bør ha en tydeligere mangfoldspolitikk for å sikre at ikke de samme gruppene eksluderes i byrom etter byrom, sier Hannah Eline Ander