Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS) tilbyr undervisning i urbanisme, bygeografi, bærekraft og byutvikling. Masterstudentene på samfunnsgeografi har også muligheten til å velge spesialiseringa «Urban Studies and Planning».
- Samfunnsgeografer er ettertrakta nå, blant annet på grunn av økt oppmerksomhet rundt bærekraft innen arkitektur og byplanlegging, sier Timon Linderud.
Han har hovedfag fra ISS og er daglig leder for det velrenommerte Rodeo arkitekter, som blant annet arbeider med utvidelsen av Frederikke. Linderud var noe av en samfunnsvitenskapelig foregangsmann da han blei ansatt ved et arkitektkontor for første gang i 2006, som nettopp samfunnsgeograf.
- Det var få samfunnsvitere i slike jobber på det tidspunktet. I dag er det mange, både sosiologer og samfunnsgeografer, særlig i kommunen, men også stadig flere rundt om på arkitektkontorene. Dette samsvarer med en bevegelse innen norsk arkitektur og byutvikling, mot et mer holistisk perspektiv, sier han.
- Du finner knapt et arkitektkontor som ikke har slagord som «mennesket i sentrum» eller «livet mellom husene».
Et foregangsprosjekt innafor bærekraft
Rodeo arkitekter blei starta i 2007 av en sosiolog, en urbanist og en arktitekt. Nøkkelen til arkitektkontorets suksess er ifølge Timon Linderud nettopp kombinasjonen av de tre fagretningene.
- Samfunnsvitenskapen er et grunnpremiss for arbeidet i Rodeo. Samfunnsvitenskapelig analyse tilfører hvert enkelt prosjekt innsikt og forståelse av konteksten. Samfunnsviterne er også involvert i medvirkning, både fra befolkninga og interessenter, oppdragsgivere og øvrige aktører, sier han.
På arkitektkontoret er fem av trettifem ansatte samfunnsvitere.
- Vi har to samfunnsgeografer, en kultursosiolog, en statsviter og en miljøpsykolog, sier Linderud.
«Vi jobber for at befolkninga skal få et eierskap til Grønlikaia på tvers av klasse og demografi»
- Timon Linderud
Akkurat nå jobber Rodeo med utviklinga av den siste delen av Fjordbyen, på vegne av Hav Eiendom: Grønlikaia. Området, som ligger nedafor Ekebergskrenten og tidligere har vært containerhavn og losterminal, er ifølge Linderud et foregangsprosjekt innafor bærekraft i norsk sammenheng.
- Vi har som siktemål at de offentlige rommene på Grønlikaia skal være mest mulig inkluderende og legge til rette for mest mulig aktivitet som ikke koster deg penger eller kreve at du bedriver en spesifikk aktivitet for å oppholde deg der, sier han.
Linderud framhever at samfunnsvitenskapen står sentralt i denne prosessen.
- Byutviklingsprosjekter hvor sosial bærekraft er nedprioritet, faller gjennom etter en viss levetid. Den sosiale bærekraften ligger i bånn for den økologiske og den økonomiske. Sosial bærekraft gir konjunkturrobusthet over tid, sier han.
- Det er derfor samfunnsøkonomisk lønnsomt å ta sosial bærekraft på alvor.
Bruker smultringøkonomi
På Grønlikaia forsøker Rodeo og Hav Eiendom å oppnå mer diversitet enn det som har vært tilfelle i Fjordbyen hittil. En bærekraftsmetodikk som heter smultringøkonomi skal sikre mangfoldet.
- Smultringøkonomi er en sirkulær modell, hvor de ulike elementene i de tre formene for bærekraft er brutt ned i mindre elementer, som eksempelvis variasjon i boformer, tilgang til offentlige rom, folkehelse, som igjen krysskobles i et slags spindelvev, forklarer Linderud.
Grunnen til at en slik modell er effektiv, er at den gir gjenklang i den økonomiske bærekraften, ifølge samfunnsgeografen. Området vil stå seg over tid, og ikke bare bli et kjøp-og-salg-sted.
- Vi jobber for at befolkninga skal få et eierskap til Grønlikaia på tvers av klasse og demografi, og geografi for så vidt, sier Linderud.
Han har likevel ingen illusjoner om at arkitekter og byplanleggere vil kunne løse den sosiale ulikheten som i tiltakende grad preger byen.
- Dette er de dyreste tomtene i landet, noe som alltid vil prege brukergrupper og hva man kan oppnå.
Savner makroperspektivet
Samtidig som norsk byutvikling er blitt flinkere på sosial bærekraft, savner Timon Linderud makroperspektivet i mange av prosjektene han er involert i. Når sosial bærekraft skal fortolkes i byutviklingssammenheng blir det litt for ofte hva Linderud kaller «akupunktur»: små, gjerne gode og konkrete folkehelsetiltak.
- Dette kan være tiltak av stor betydning på lokalt nivå, og de berører viktige samfunnstema. Eksempelvis å tilrettelegge for at jenter skal få bedre tilgang på fritidsklubber, sier han.
Men tiltakene er ment til å korrigere mye større problemer enn de faktisk løser, og de følges opp i for liten grad av overordna grep rundt strukturelle utfordringer, ifølge daglig leder ved Rodeo.
- En leikeplass på Hovseter er et viktig nærmiljøtiltak som er innafor rammene for hva kommunen kan påvirke. Men hvis vi skal forbedre de sosiale vilkårene i større skala, må vi jobbe med området som helhet over tid. Det er nødvendig å jobbe tungt med medvirkningsprosesser og strategier, og det offentlige bør ha et større eierskap til storskala områdeutvikling, sier han.
Linderud mener at samfunnsviterne i større grad må rette seg inn mot de store private aktørene.
- Det offentlige sørger for velferdstilbudet innen utdanning og helse. Men innen byplanlegging og arkitektur er det de store private aktørene som gjør det. Kommunene utvikler ikke lenger prosjekter, de behandler dem. Noe som bunner i et politisk ønske om å gi fra seg makta, sier han.
- Det er en villet utvikling.
Fare for at dagens byutvikling skaper forskjeller
Iselin Hewitt er doktorgradsstipendiat ved ISS. I sin avhandling ser hun på konsekvenser av siste tjue års boligutvikling i Osloregionen. En periode som har vært prega av stor vekst og mye utbygging, kompakt by som ideal, og at markedet har sterk innflytelse på både planlegging og boligmarked.
Et sentralt spørsmål for samfunnsgeografen er hvordan byplanlegging påvirker bostedssegregasjonen: Har nybyggingens karakter ført til at fattig og rik bor mer adskilt fra hverandre?
- Fra 2000-tallet har Oslo og de fleste andre byer i Norge har hatt en politikk om å bygge tettere, og ikke utover, sier Hewitt.
For å bevare naturområder og landbruksområder. Skape byer hvor transportbehovet er lavt. En antakelse bak konseptet kompakt by er ifølge stipendiaten at dette også bidrar til sosialt mangfoldige nabolag.
- Kommunen har tilrettelagt for mer boligbygging og hatt et uttalt politisk mål om at nybygging skal bidra til sosial utjevning. Logikken har vært at tetthet gir flere boenheter og dermed lavere priser. Ergo et mer inkluderende boligmarked, sier Hewitt.
- Samtidig er det ofte dyrt å bygge høyt og tett, og det gjøres ofte på sentrale tomter hvor tomteprisen er høy.
Fortetting kan føre til fortrengning
Iselin Hewitt påpeker at kommunens strategi for kompakt byutvikling også kan ha bidratt til økte kostnader. Ved å regulere inn høy utnyttelse for eksempel rundt knutepunkter eller i Fjordbyen, øker eiendommenes verdi, noe som i sin tur gir høyere boligpriser.
- Stordriftsfordelene har i stor grad vist seg å utebli. Prisveksten i boligmarkedet har vært sterk og den sosiale ulikheten innad i byen har økt. Det er mange faktorer som påvirker dette, men det er viktig å undersøke byplanleggingens rolle, sier Hewitt.
Forskningslitteraturen viser at fortetting ikke nødvendigvis fører til mer mangfold, men snarere fortrengning av lavinntektsgrupper på grunn av prisstigning.
- Den bærekraftige fotgjengervennlige byen er kanskje rett og slett for attraktiv til at man klarer å gjøre den inkluderende, sier Hewitt.
- I et markedsstyrt regime.
Alternativ til markedsstyring
Gjennom sin forskning, ønsker Iselin Hewitt blant annet å undersøke hvorvidt tiltakene som kommunen setter i sving for å sikre sosial bærekraft, faktisk fungerer.
Når Oslo kommune i dag gir tillatelse til nybygg, krever de for eksempel variasjon i boligstørrelser. Fordi familier med barn trenger store boliger. Men dette blir også de dyreste boligene på markedet, ifølge stipendiaten.
- Barnefamilier som ikke har nok penger må derfor ofte likevel flytte til andre deler av regionen, sier Hewitt.
«Kritiske perspektiver på bærekraftig byutvikling og gentrifisering gjør at samfunnsgeografer har en relevant og helhetlig forståelse av dagens utfordringer»
- Iselin Hewitt
Andre land har etablert alternativer til kommunale og markedsstyrte boliger, som en tydelig definert del av en helhetlig by- og boligpolitikk. Samfunnsgeografen viser til Danmark hvor planloven blei endra for noen år siden.
- Kommunene der kan i dag kreve av utbyggere at inntil 25 prosent av boligene i alle nye prosjekter er rimelige boliger, såkalte «allmennboliger», som verken er retta mot de mest vanskeligstilte eller de rikeste, sier Hewitt.
Hun mener dette legger til rette for mer sosial miks i nabolagene.
- En liknende ordning finnes også for eksempel i England. Der må utbyggerne bruke av sitt overskudd til å finansiere rimeligere boliger i dyre nabolag.
Den tredje boligsektor
Med rødgrønt byråd fra 2015 har Oslo kommune jobba med å utvikle en «tredje boligsektor», en alternativ boligpolitikk for å tilby bolig til lavere pris enn markedet forlanger. Iselin Hewitt har sjøl arbeida med prosjektet. Før samfunnsgeografen begynte som stipendiat ved ISS, jobba hun i Byråd for byutvikling i Oslo kommune.
- Den tredje boligsektor er et godt initiativ. Men prosessene tar tid, og prosjektet er vedtatt i bystyret med forutsetning om at det ikke skal kreve store, offentlige subsidier, sier Hewitt.
- Samtidig ser vi stadig nye byutviklingsprosjekter, så som at Akershus festning skal utvikles for å trekke flere besøkende, eller de mange prosjektene knyttet til bilfritt byliv i sentrum, sier hun.
Samfunnsgeografen har inntrykk av at det er større politisk vilje til å bruke penger på mer prestisjefylte byutviklingsprosjekter, som gjør Oslo til en attraktiv by framfor en rettferdig by.
- Oslo har kommet mye lenger når det gjelder sosial bærekraft i offentlige rom enn i boligpolitikken. Jeg tror dette er tilfellet fordi parker, torg og uterom for alle er mye lettere å få til, og mindre politisk kontroversielt, sier Hewitt.
- Om politikerne skal gi noen lettere tilgang til boligmarkedet eller skape mer sosial miks i nabolagene, må de gjøre noe med sjølve systemet, og det er straks vanskeligere.
Kombinerer teknisk kompetanse med kritisk teori
Iselin Hewitt skjønner godt at samfunnsgeografenes kompetanse er ettertrakta innen arkitektur og byutvikling. De har solid kunnskap om hva som påvirker byers utvikling, ifølge stipendiaten, i tillegg til teknisk kompetanse som GIS, statistikk og kvalitativ metode.
- Kritiske perspektiver på for eksempel bærekraftig byutvikling eller gentrifisering gjør også at samfunnsgeografer har en relevant og helhetlig forståelse av dagens utfordringer, sier hun.
I offentlig sektor spiller samfunnsgeografene en viktig rolle både i saksbehandling og overorda planlegging, ifølge Hewitt. Men hun påpeker at mulighetene for å skape en mer sosialt inkluderende byutvikling avhenger av handlingsrommet som er gitt av lokal og nasjonal politikk.
- Dessverre er det ikke alltid så lett å iverksette visjonære formuleringer i praksis, eller at planleggingsprosessen gir de resultatene man forespeiler. Et prosjekt blir for eksempel ikke nødvendigvis sosialt bærekraftig av omfattende medvirkningsprosesser.
Samfunnsgeografien må befeste sin posisjon
De samfunnsmessige sidene ved byutvikling har fått mer og mer oppmerksomhet de siste årene, ifølge stipendiaten ved ISS. Iselin Hewitt mener tendensen forklarer hvorfor kompetansen har blitt så ettertrakta, også i konsulentbransjen.
- Det begynner å bli ganske mange ulike posisjoner og stillinger man kan ha i byutviklingsfeltet som samfunnsgeograf, både i privat konsulentvirksomhet og i det offentlige, sier hun.
- Utviklinga er veldig positiv. Det er viktig at samfunnsgeografi nå får befesta sin posisjon som disiplin, på lik linje med arkitekter og arealplanleggere. Med sine egne teorier og metoder.