Dersom du kjører etter en lastebil med stein, jord og grus på lasteplanet og som krysser grensa fra Oslo, vil ferden i mange tilfeller havne på et deponi i en nabokommune. Det som dumpes er stein, jord og grus fra byggeprosjekter i hovedstanden.
Hvorfor vet vi det? Jo, fordi det var denne noe utradisjonelle tilnærmingen til datainnsamling professor Bjørnar Sæther brukte da han skulle finne ut hva som skjer med utgravde masser fra byggeprosjekter i Oslo.
– Myndighetene registrerer hvor mye vi kaster i søpla, også hva som behandles som spesialavfall. Men når det gjelder de enorme mengdene av stein, grus og jordmasser som må fjernes etter sprenging og utgraving, så finnes det lite informasjon. Det var derfor jeg satte meg i bilen og fulgte etter lastebilene, sier Sæther.
Tredoblet forbruk av naturressurser
Stein for stein graves det opp i byer og tettsteder for å bane vei for nye bygg og infrastruktur. Og jo høyere det skal bygges, jo dypere må det graves.
Praten om hvor massene tar veien, tas på Sæthers kontor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Blindern.
– Urbanisering og fortetting i byer skaper et nærmest umettelig behov for å kunne dumpe stein og jord. Kun 10 til 20 prosent blir gjenbrukt. Byggingen av Livsvitenskapsbygget ved Universitet i Oslo resulterte i om lag 14 000 lastebillass for å bli kvitt overskuddsmassene, forteller Sæther.
Forbruket av naturressurser er mer enn tredoblet de siste 50 årene. Det er bygg og anlegg som står for størsteparten av ressursbruket, ifølge rapporten Global Resources Outlook 2024 fra FNs ressurspanel.
– Tap av naturmangfold og klimaendringer er lenge blitt trukket fram som våre to store hovedutfordringer. Det FN nå peker på som den tredje store utfordringen, er den økende bruken av naturressurser som stein og sand. Dette har det vært forbausende lite oppmerksomhet rundt, sier Sæther.
Ønsker ikke oppmerksomhet om temaet
Som samfunnsgeograf er Sæther opptatt av fortetting og byutvikling, og spørsmålet om hva som skjer med overskuddsmassene. Omfattes det av den sirkulære økonomien eller dumpes det? Nysgjerrigheten for deponier ble vekket etter sykkelturer i nærområdet i Lillestrøm kommune.
– Romerikelandskapet forsvinner bit for bit, det spises opp av utbygging av veier, flyplass og deponier. Når det gjelder deponiene så finnes det knapt studier, statistikk eller helhetlig oversikt over antall, volum og arealbeslag.
Jakten på informasjon førte ham til ulike deponier rundt hovedstaden. Som for eksempel til Drammensfjorden der masser fra prosjektet «Ny vannforsyning Oslo» har blitt dumpet i fjorden.
Dette er et av få prosjekter der de har forsøkt å angi hvor mye overskuddsmasser som genereres, og anslaget er 180 000 lastebillass.
Det stilles krav til at deponiene skal være godkjente, men Sæther fulgte også etter lastebiler som kjørte til noen mindre deponier som ikke var det.
– I dette prosjektet har vi snakket med de som har villet snakke med oss, både fra myndighetene og fra bransjen. Enkelte, som entreprenører og eierne av de store lastebilflåtene, var lite villige til å si så mye. Heller ikke myndighetene virker særlig interesserte i oppmerksomhet om temaet.
Nederland krever avgift
Myndighetene har anerkjent at dagens håndtering av overskuddsmasser er et problem, noe de gjorde i en rapport fra 2021 om et tverrsektorielt prosjekt om disponering av jord og stein som ikke er forurenset.1. Dette er en av få rapporter fra norske myndigheter som forskerne har funnet om temaet. Sæther kjenner helle ikke til at det finnes en plan om å gjøre noe med det.
Han omtaler Norge som del av den nordeuropeiske ressurs-periferien. Norge har verdens åttende høyeste materialforbruk etter land som Qatar, Saudi Arabia og Kuwait. Det ligger på ca 42 tonn per person og må ned til 6-7 tonn for å bli bærekraftig.
– For at massene skal gjenbrukes må det settes krav til utbygger, noe som forutsetter god koordinering mellom ulike statlige sektorer, fylke og kommune. Slik er det ikke i dag, og overskuddsmassene faller mellom ulike stoler. Samtidig er Norge omfattet av sirkulær-direktivet fra EU, og burde legge opp til incentiver som gjør at dette behandles som ressurser og ikke avfall.
Forskningsgruppen har sammenlignet Norge med Nederland. I Nederland er det strenge krav til gjenbruk. Det er ilagt høye avgifter ved levering til deponiene, omlag 4000 norske kroner per tonn.
Skjev og lite bærekraftig utvikling
Prosjektet er del av Include; et forskningssenter ved UiO som skal gi bedre kunnskap om hvordan vi kan oppnå inkluderende og rettferdig energi-, klima- og miljøomstilling. Forskerne ser på betydningen av lover og regler, og vil komme med anbefalinger om endring i regelverk, virkemiddelutforming og andre tiltak.
Slik det er i dag så stiller ikke loven krav til at utbyggerne om at de må ha en plan for å redusere uttak av overskuddsmasser. Sæther mener at det er et paradoks at mens Oslo kan skryte av å være miljøhovedstad med nye, innovative bygg, sykkelveier og kollektivtilbud, så vil ingen snakke om at det dumpes tonnevis av overskuddsmasser i nabokommunene.
– Oslo har selv sagt at de ikke vil ha deponier. Men byen har indirekte et stort arealforbruk gjennom bruk av deponier i andre kommuner.
Det finnes ingen nasjonal oversikt over hvor mange slike deponier det er i Norge.
Deponiene kan føre til konflikter i lokalsamfunn, slik det har gjort ved Jølsen miljøpark i Lillestrøm kommune. Det ble vedtatt å bygge et deponi der i 2019, men tillatelsen ble senere tatt tilbake fordi naboer og andre interessenter ikke var varslet i tråd med reglene. Det planlagte arealet til deponiet omfatter blant annet en ravinedal, en naturtype som er utrydningstruet og står på norsk rødliste for naturtyper.
Har funnet ulovlig avfall
Det stilles likevel krav om at de massene som dumpes på deponiene ikke må være forurenset, men i dag blir det ikke utført kontroller.
Forskerne har for eksempel funnet ulike former for plast på deponiene. Dessuten, stein er ikke bare stein. Dersom den blir tatt ut av sitt naturlige element kan visse steintyper forurense, f.eks. alunskiferen som det finnes mye av i Oslo. Bergarten er syredannende og har blant annet høyt uraninnhold som gjør at området kan bli radioaktivt.
Lagring og deponering av alunskifer er strengt regulert med deponeringsplikt. Det stilles store krav til deponiene og håndteringen da disse massene etter en tid vil kunne gi sur avrenning som også inneholder miljøfarlige tungmetaller og uran. Men også alunskifer har de funnet på deponiene.
I høst skal prosjektet oppsummeres i en rapport med analyser og anbefalinger om hva som bør gjøres.
– Her vil vi blant annet argumentere for at det trengs en annen tankegang om sirkulære løsninger som grunnlag for endring i lover, forskrifter og praksiser i bygg- og anleggsbransjen, avslutter Sæther.