I 2004 valgte norske myndigheter en medisinsk tilnærming til rusfeltet, og ansvaret er overført fra sosialtjenesten til helsetjenesten. Behandling av rusmiddelavhengighet er blitt definert som en spesialisthelsetjeneste på linje med somatikken og den psykisk helsetjenesten. Rusmiddelavhengiges rettigheter ble formulert i et nytt språk – pasientens språk. Som prosjekt med moralske undertoner skapte Rusreformen ikke kun nye epistemologiske og organisatoriske rammeverk for behandling, men uttrykte også et ganske eksplisitt ønske om å skape nye identiteter. Reformen var designet for at rusmiddelavhengige skulle «frigjøres fra det nedverdigende og stigmatiserende klientstempelet de hittil har hatt» (Innst.O.nr.4 (2003-2004). I dette prosjektet studeres sosiale, politiske og terapeutiske konsekvenser av denne policy-endringen.
Forskningen på hvordan rusmiddelavhengige selv forholder seg til de ulike modellene av rusmiddelbruk og avhengighet som finnes, er mangelfull. Hvordan navigerer de i et landskap av tilsynelatende uforenlige diskurser om sykdom, kronisitet og egenvalg? Hva er de sosiale, psykiske og fysiske effekter av disse diskursene? I både politisk og terapeutisk kontekst er det viktig å undersøke hvem som referer til hvilken modell når, og hvordan mennesker forholder seg til den påtvungede pasientkategorien (vs. den påtvungede kategorien som sosial klient). Prosjektet tar sikte på å undersøke dette.
Ved å diskutere internalisering av eller motstand mot den medisinske diskursen har jeg ambisjoner om å bidra til to pågående debatter. Den ene handler om hvordan policy skaper relasjon mellom bruker/pasient og sosial/helsearbeider. Den andre handler om hvordan pasientkategorien påvirker de ulike aspektene ved rusmiddelbruk og avhengighet: den subjektive kroppsliggjorte erfaringen, den fysiologiske dynamikken, de kulturelle og sosiale konstruksjoner, og de sosiale transformasjonene som styrker misbruk og avhengighet.
Ansvarlig: Aleksandra Bartoszko