Sammendrag: Forskning viser at leger og annet helsepersonell rangerer sykdommer og spesialiteter i et prestisjehierarki. Dette betyr at sykdommer og spesialiteter forstås å ha ulik anseelse, og blir rangert som mer eller mindre «fine». Den mest prestisjefylte sykdommen er hjerteinfarkt, og den mest prestisjefylte spesialiteten er nevrokirurgi (Album og Westin 2008). Forskningen sier lite om forestillingene som muliggjør slik rangering, hvordan nye leger lærer prestisjehierarkiene, eller hvordan sykdommers og spesialiteters prestisje kan ses i sammenheng.
Denne undersøkelsen bøter på dette, ved å ta utgangspunkt i legers forestillinger om hjernehinneblødning (HHB), en sjelden og prestisjefylt form for hjerneslag. Sykdommen har blitt undersøkt med et feltarbeid i medisinstudiets nevrokirurgiundervisning, og undervisernes sykdomspresentasjon har blitt analysert med et fortellingsanalytisk rammeverk. Basert på dette gir undersøkelsen svar på (1) hva som kjennetegner hjernehinneblødningens fortelling, og hvordan fortellingen inngår i (2) sykdommens og (3) nevrokirurgiens prestisje.
Hjernehinneblødningens fortelling handler om en akutt og dødelig sykdom som nevrokirurgene er i stand til å helbrede. Fortellingen har ulike faser som pasienten går igjennom, og det er først ved ankomst til nevrokirurgisk avdeling at pasientens utsikter blir gode. Budskapet er at nevrokirurgene kan gjøre en livsomveltende forskjell for disse pasientene.
Hjernehinneblødningens prestisje forstås i sammenheng med sykdomsfortellingens typiske behandlerrolle, og at denne lar behandleren realisere høyt verdsatte mål i medisinen. HHB lar nevrokirurgene være dramatiske og eksklusive livreddere, der de på dramatisk vis redder liv som ingen andre kan redde.
Sykdomsfortellingen inngår også i nevrokirurgiens prestisje, ved å gi spesialiteten eksklusiv tilgang til sykdommens verdsatte behandlerrolle. Dette får særlig betydning ved at underviserne fremsetter HHB som en metonymi for nevrokirurgi, der sykdommen blir delen som står for spesialitetens helhet. Slik antyder de at nevrokirurgi kan forstås med utgangspunkt i sykdomsfortellingens livredning, dramatikk og eksklusivitet.
Undersøkelsen utgjør et mikrososiologisk og fortolkende bidrag til forskningen på medisinsk prestisje. Med sin etnografiske tilnærming skiller den seg fra tidligere prestisjeforskning, som ofte har basert seg på intervju- og spørreskjemaundersøkelser. Undersøkelsens funn ligger nærmere den praktisk-medisinske hverdagen, og dermed også nærmere hvordan prestisjens reproduseres gjennom medisinstudiet. Undersøkelsen demonstrerer også frukt-barheten av å forstå sykdommer som fortellinger, og prestisjen som innvevd i disse.