I avhandlingen «Muslims and Political Violence: A Sociological Study of Meaning-Making among Radicalised and Non-Radicalised Muslim Men in Norway», som består av tre artikler, tar Uzair Ahmed for seg aksept og avvisning av vold blant muslimske menn i Norge.
Ahmed baserer seg på observasjoner og 94 dybdeintervjuer med norske muslimske menn, både radikaliserte og ikke radikaliserte. I arbeidet med avhandlingen har han tilbrakt dager og timer for å høre hvilke fortellinger de benytter for å legitimere og skape mening om egne valg.
Forskeren har tilbrakt utallige timer med innsatte i fengsel og har ellers møtt informantene sine i Stor-Oslo: på universitetet og på andre møtesteder, der de har ønsket å snakke med ham.
- Radikalisering av muslimer er et tema som har vært dagsaktuelt ganske lenge og særlig siden terrorangrepet 11. september 2001 i New York. De siste årene har særlig Syria-farerne aktualisert tematikken her hjemme, sier Ahmed. Han håper doktorgradsarbeidet kan være et bidrag til å nyansere forskningen på radikalisering og voldelig ekstremisme blant muslimer.
- Jeg har gjort et grundig, kvalitativt arbeid med å intervjue et stort antall informanter som også er forankret i sosiologisk teori. Denne tilnærmingen er ikke vanlig i studier om radikalisering og ekstremisme og er derfor et viktig bidrag, understreker han.
Har vært personlig krevende
- Jeg setter svært stor pris på å få denne anerkjennelsen for et arbeid som har vært utfordrende, sier Uzair Ahmed. Han legger ikke skjul på at det til tider var personlig belastende å lytte til noen av informantene dele tanker om hvorfor de har støttet opp om politisk vold, eller er motivert til å gjøre det.
Uzair Ahmed gjorde sitt doktorgradsarbeid ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS) og er nå ansatt som pos.doc. ved C-REX (Senter forekstremismeforskning), som også var samarbeidspartnere i arbeidet med avhandlingen.
- At mine dyktige kollegaer har nominert meg til gullmedaljen er anerkjennelse nok i seg selv, sier Ahmed. Han kan ikke få fullrost veileder Inger Furseth og biveileder Katrine Fangen ved ISS nok – i tillegg til en rekke andre kollegaer, blant annet Arnfinn Midtbøen (ISS) og Anders Ravik Jupskås (C-REX), som begge har vært viktige lesere og kritikere i arbeidet med avhandlingen.
En fordel at de kunne identifisere seg med ham
Allerede som bachelorstudent interesserte Uzair Ahmed seg for hvordan individer som deler sosioøkonomisk bakgrunn med ham selv og andre minoriteter i Europa og Vesten, blir radikaliserte. Han har selv muslimsk bakgrunn og er andregenerasjons nordmann med foreldre fra Pakistan.
At flere av informantene i doktorgradsarbeidet følte at de til en viss grad kunne identifisere seg med ham var en fordel for å få tilgang til informanter, mener han. Det stilte også særlige krav om å klargjøre at han først og fremst var der som forsker, ikke som islamsk lærd, terapeut eller sjelesørger.
- Dette var en balansegang som ikke var like enkel å håndtere til enhver tid. Av og til måtte jeg bare være til stede som medmenneske, forteller han.
Uzair Ahmed hadde opprinnelig tenkt å inkludere kvinner som radikaliseres i forskningen, men av ulike grunner, blant annet problemer med å få tilgang til sammenliknbare kategorier av radikaliserte og ikke radikaliserte kvinner, la han det på is. At han selv som mann hadde lettere tilgang til mannlige informanter spilte også inn.
Forebygging av radikalisering må ha et søkelys på rasisme
«Hvorfor velger noen få å ty til politisk vold i religionens navn, mens det store flertallet, som deler den samme bakgrunnen, ikke gjør det?» Det er hovedspørsmålet som har motivert arbeidet med Uzair Ahmeds avhandling.
Selv om radikalisering av muslimer er et tema som ofte er oppe i mediebildet, minner Ahmed om at det ikke har vært terrorangrep på norsk jord av radikaliserte muslimer med ett unntak: Angrepet mot Oslo Pride, som fant sted etter at han var ferdig med avhandlingen. Derfor er han kritisk til det som ofte beskrives som medienes hyperopptatthet av islam og muslimer. Et gjennomgående funn i avhandlingen er at deltagerne har erfaringer med rasisme og diskriminering. Dette mener Ahmed er viktig å sette søkelys på da de høyreekstreme terrorangrepene 22. juli. 2011 og 10. august 2019 blant annet var motivert av et hat mot islam og muslimer.
I det store og det hele har man vært gode på forebygging av radikalisering i Norge, mener Ahmed. Han viser til at tiltak rettet mot hele befolkningen som bidrar til å bekjempe rasisme og til inkludering.
- Slike tiltak, som undervisning om demokratiske verdier, menneskerettigheter og kritisk tenkning, motvirker rasisme og fremmer fellesskap, ifølge Ahmed.
Å få det mindretallet som radikaliseres rehabilitert i ettertid er et mye større lerret å bleke – og må, ifølge forskeren, skreddersys på individnivå, siden veiene til radikalisering er så ulike.
Renvasker seg i religionens navn
Et fellestrekk Ahmed fant blant de radikaliserte informantene i materialet sitt var lav sosioøkonomisk status og utenforskap.
- På veien til radikalisering skapte mange av mine informanter seg et narrativ som rettferdiggjorde politisk vold i religionens navn, forteller Ahmed. Han peker på at det er særlig interessant at det store flertallet av muslimer lener seg på religionen som et motstykke til vold, mens de radikaliserte gjør det stikk motsatte.
- Radikaliserte muslimer lager gjerne et narrativ som går ut på at man renvasker seg selv og sin kriminelle fortid ved å utøve vold i religionens navn, sier Ahmed.
Han legger til at denne logikken også ble brukt av den Islamske Staten (IS). Forskeren forteller at noen av de radikaliserte kommer fra familier med dårlige økonomiske kår, mens andre har søsken som har gjort en klassereise og har eliteyrker i Norge. Noen har vært kriminelle og levd på siden av samfunnet lenge, andre har på et gitt tidspunkt falt utenfor. Hva som startet den negative spiralen, kan variere fra person til person.
- En fellesnevner for mange er at de har begynt med kriminalitet og vold og så har de på et tidspunkt funnet religionen – i form av en ekstrem variant av islam. Det er blant ekstreme islamister de kjenner seg akseptert og føler seg hjemme, sier Ahmed. Han understreker at dette er individer som vanskelig ville følt seg hjemme i andre religiøse miljøer på grunn av holdningene sine.
Han skynder seg å presisere at dette bare gjelder et fåtall - og at det på ingen måte betyr at andre med lav sosioøkonomisk bakgrunn velger en kriminell og voldelig løpebane.
Det er voldsutøvelse de er gode på
Et av spørsmålene han Uzair Ahmed stilte informantene var hvordan de forklarte sin egen utvikling fram til å benytte politisk vold i religionens navn.
- Flere var inne på at det de kunne var å utøve vold. Det var det de hadde erfaring med. Vold ble sett nærmest som et håndverk. Det var deres bidrag – også inn i religionen, forteller Ahmed.
- De som radikaliseres tyr til de narrativene som er tilgjengelige for dem. Og et av narrativene som også IS benytter, er at det nettopp er kriminelle og voldelige som kan skape den beste framtiden. At de på den måten kan vaske bort sine synder og bli bedre mennesker.
Forskeren understreker at legitimeringen av egne valg som regel baserer seg på de radikalisertes egne erfaringer, blant annet erfaringer med diskriminering og rasisme. Felles er også at de kjenner sterkt på utenforskap- også på grunn av sin religiøse bakgrunn. Mange har også hatt negative erfaringer på skolen, i møte med lærere og på arbeidsmarkedet.
Ahmed understreker at disse ulike fortellingene ikke er tatt ut av løse lufta, men også baserer seg på historier i storsamfunnet om «muslimen», som en som ikke tilhører nasjonen, men som er ekstrem og voldelig og ikke som «oss», altså en del av det store viet.
- Dette bildet, særlig av den muslimske mannen, refereres til blant alle mine informanter: både de voldelige og det store flertallet som aldri ville tydd til vold. Å alltid bli sett på som en minoritet er noe mange viser til at har store negative konsekvenser for livene deres.
Religion kan brukes som støtte for helt motsatte syn
Noe av det Uzair Ahmed har bitt seg særlig merke i møte med ulike informanter, er at religion kan tas til inntekt for så høyst ulike syn. Det store flertallet av muslimer støtter seg til religionen som en veiviser vekk fra onde handlinger som vold og kriminalitet og søker det gode i mennesket. Og de fleste muslimer som har begått kriminelle handlinger, som ikke er i religionenes navn, angrer dypt – og tyr til religionen for å komme tilbake på «den rette vei».
- Det store flertallet muslimer trekker et klart skille mellom religionen og de negative handlingene de utfører. Religion blir en støtte på vei ut av uføret. Religion virker forebyggende mot negative handlinger. Mens de radikaliserte bygger en slag bro mellom religionen og volden og benytter religionen til å legitimere handlingene sine: Ikke bare mot storsamfunnet eller Vesten, men også mot andre muslimer, sier Uzair Ahmed.
Viktige data fra et miljø få får innpass i
- Det som gjør denne avhandlingen så spesiell er datatilfanget den er bygget på. Mye forskning om radikalisering bygger på data fra medier og ulike bevegelsers skrifter, og det er relativt få som samler inn den type primærdata som Uzair Ahmed har gjort, sier Inger Furseth, som er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS) og Uzair Ahmeds veileder
Hun viser til at han har fått innpass i et radikalt muslimsk miljø forskere ofte ikke har tilgang på. Han har samlet inn utfyllende intervjuer og gjort feltforskning.
- Siden flere i disse miljøene opererer på siden av loven, er dette en datainnsamling som innebærer en viss risiko, understreker hun.
Hun viser også til at Ahmed i sin analyse bygger bro mellom generell sosiologi og studier av radikalisering.
- Forskning om radikalisering og ekstremisme er ofte svært orientert mot empiri, og det legges liten vekt på bruk av samfunnsmessig teori for å forstå data. Her har Ahmed utført et eksemplarisk stykke arbeid, sier hun og viser til at Ahmed har meget gode analytiske evner og at han evner å få kontakt med dem han studerer og få dem i tale på en utmerket måte.
Les om alle vinnerne ved UiO: Fire yngre forskere hedres med gullmedalje fra kongen