Etter at Donald Trump vant valget i USA, styrtet aksjene til selskaper som spesialiserer seg på fornybar energi. Den nyvalgte presidenten vil gjenåpne kullgruver og har valgt en oljemilliardær som klimarådgiver. I Europa går samarbeidet om nye fornybare prosjekter trått, bremset av Brexit og den nasjonalistiske vinden der få aktører tør å satse på hverandre og internasjonale klimaløft. Med dette som bakteppe har Kacper Szulecki, postdoktor ved Institutt for statsvitenskap og stipendmottaker fra UiO:Energi blitt tatt opp som stipendiat ved Robert Schuman Centre for Advanced Studies i Firenze for å forske på fornybar energi.
– Jeg er ikke så pessimistisk, sier han, jeg tror overgangen til fornybar energi er uunngåelig.
Samtidig ser Szulecki skjær i sjøen:– Tendensen vi ser i Europa til å sette nasjonale interesser først, byr på problemer for fornybar energi-prosjekter. Det kan bli vanskeligere å få gjennom både energi- og klimapolitikk i Brüssel.
Lærevansker
Szulecki har jobbet med fornybar energi i fire år, og under oppholdet i Italia skal han forske på hvorfor velfungerende fornybar energipolitikk ofte ikke spres videre til andre land – grunnen til at stater ikke lærer av hverandre. Mens man i samfunnsfagene ofte tenker at gode ideer spres raskt, ser Szulecki på situasjoner der det motsatte skjer. Han bruker forholdet mellom Polen og Tyskland som eksempel: Den polske administrasjonen vil ikke nærme seg tysk fornybar energipolitikk, tvert i mot.
– Og det er ikke fordi de nekter å ta innover seg hvor bra den tyske energipolitikken fungerer, men fordi de i stedet for suksess, ser et massivt problem.
– Hvorfor er det slik?
– Fordi den tyske energipolitikken representerer en trussel mot hele det nåværende polske energisystemet, som de ikke ønsker å legge om. Så de lærer av Tyskland, men på en negativ måte.
Frykten består i at en omlegging i retning av det tyske systemet vil kunne bryte opp monopolet til de polske, offentlige energiselskapene, forklarer Szulecki. I Tyskland begynte nemlig en rekke bønder og private husholdninger å sette opp solcellepanel selv, og etter hvert utgjorde de en stor del av markedet. Det ble også mer jobb for energimyndighetene å holde styr på mange forskjellige energikilder.
– Den tekniske konservativismen i Polen er forståelig fra et menneskelig perspektiv, sier Szulecki. Hvorfor skaffe oss masse problemer når vi har det bra sånn som det er nå?
Szulecki håper å få tilbakemelding på denne konseptualiseringen av «ikke-læring» mens han er i Firenze, kanskje særlig fra professor Jean-Michel Glachant, direktør for Florence School of Regulation ved European University Institute, som kalles energipolitikkens akademiske guru etter over tretti års arbeid på feltet.
Nasjonalistisk energi
Før Paris-avtalen forpliktet den europeiske unionen seg til å øke andelen av fornybar energi til 27 prosent innen 2030. I dag ligger fornybar energi på rundt 15 prosent, men er ifølge EU Action i Europakommisjonen på i ferd med å øke. Etter å ha undersøkt forholdet mellom Polens og Tysklands energipolitikk, la Szulecki merke til at nasjonale myndigheter ofte er veldig skeptiske til å gi fra seg kompetanse på energifeltet til overnasjonale instanser som Europakommisjonen eller EU.
Energi oppfattes som et nasjonalt sikkerhetsanliggende og stater ønsker derfor å sikre nasjonal kontroll. Szulecki vil undersøke energi som en «core state power» i tillegg til de tradisjonelle statlige maktfaktorene som skattlegging, forsvar og offentlig administrasjon.
Blir arbeidet for fornybar energi vanskeligere når statene ikke vil dele energikunnskapen sin?
– Det er problemet, sier Szulecki.
– Selv om vi snakker om en europeisk energipolitikk, er den full av selvmotsigelser.
Han trekker fram en paragraf i Lisboa-traktaten, som sier at EU skal ha en felles energipolitikk, men at kontrollen samtidig skal ligge hos statene selv. Szulecki vil undersøke hvordan energi har vært en «core state power» fra 1700-tallets tyske stater fram til i dag, der Kina, Russland og USA alle har full kontroll over energipolitikken sin. Også dagens Tyskland, som regnes som mesteren når det gjelder markedsmessig tilnærming til energi, gjør alt de kan for å holde et godt grep om energisektoren.
Szulecki setter undersøkelsen i sammenheng med konseptet «negativ læring»: Når stater ikke lærer av andre staters fornybare energipolitikk, er det også fordi de ikke vil miste kontrollen over en av sine mest sentrale maktfaktorer.
– Få land produserer fornybar energi-teknologi selv. Så om Polen vil sette opp vindmøller, vil utstyret komme fra Tyskland, Danmark eller Kina, noe som også virker inn på suverenitetsfølelsen.
Szulecki sier ideen om energisolidaritet, som Europakommisjonen har holdt kjær, ser ut til å være på defensiven.
Sakte, men sikkert
Selv om nasjonalistiske krefter verden over virker inn på hastigheten til fornybar energi-prosjektet, tror Szulecki at overgangen til fornybar energi er innen rekkevidde. Han peker på at prosjektene blir stadig mer selvhjulpne, og trenger mindre og mindre subsidiering fra statlig hold, noe som gjør dem enklere og mer attraktive å sette i gang.
– Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før flere og flere tar i bruk fornybar energi, sier han.
– Til og med i Polen tror jeg det vil endre seg. Nå kjemper regjeringen mot globale teknologiske trender. De kan gjøre det i fem år, men ikke lenger.