Utgangspunktet for Andreas Holmedahl Hvidstens ferske doktorgradsavhandling er det kritiske forholdet som oppstår når mennesker studerer andre mennesker.
- Når jeg kommer med en teori om deg, så vil den havne i et kritisk forhold til din egen forståelse av deg selv. Teorien vil enten bekrefte eller bidra til å betvile din selvforståelse.
Slik er det også med studier av internasjonal politikk. Hvidsten ønsker å klargjøre at ideene som til enhver tid underbygger handlinger og institusjoner i internasjonal politikk, ikke er nøytrale. Det er nemlig en pågående politisk kamp om disse ideene.
Essensialisme - internasjonal politikk er forutbestemt til å være på en spesifikk måte
I avhandlingen tar Hvidsten for seg to dominerende forståelser innen teoretisk internasjonal politikk. Den første kalles «essensialisme» og har som utgangspunkt at sosiale fenomener, slik som internasjonal politikk, har en fast «essens» som en teori bør reflektere. - Hovedbudskapet til essensialister (realister) som Morgenthau og Waltz er at internasjonal politikk er forutbestemt til å være på en spesifikk måte ut i fra menneskenaturen eller strukturelle betingelser. En slik teoretisering har et klart budskap og er lett å forholde seg til, men den er lite historisk fundert, sier Hvidsten.
Konstruktivisme og dekonstruksjon - internasjonal politikk er hva vi mennesker gjør det til
«Konstruktivismen» er en reaksjon mot essensialismen. Utgangspunktet til konstruktivistene er at det som kjennetegner sosiale fenomener som internasjonal politikk, er at de ikke har en fast essens; sosiale fenomener er, til syvende og sist, hva vi mennesker gjør de til.
Konstruktivister anser at essensialister reifiserer; noe som vil si at man tar en bestemt historisk utgave av et sosialt fenomen, som internasjonal politikk, og opphøyer dette gjennom teori, til noe nødvendig, uunngåelig og «naturlig». På den måten underkjenner man potensialet for radikale endringer – også for internasjonal politikk.
Konstruktivistene anerkjenner at internasjonal politikk har endret seg og kan fortsette å endre seg, påpeker Hvidsten. - Selv ikke stormaktspolitikk er immun mot historiske endringer. Krig mellom Tyskland og Frankrike fremsto naturlig i det forrige århundret, men er utenkelig i dag.
Dialog – hvordan bør internasjonal politikk være?
Et grunnspørsmål i avhandlingen er: Hva følger etter dekonstruksjon? En ting er å si at det internasjonale systemet ikke er gitt, men i stadig historisk endring. En annen ting er å si noe om hvordan internasjonal politikk bør være. Avhandlingen peker mot en tredje tenkemåte – den dialogiske tenkemåten.
- Nøkkelen ligger i å anerkjenne at dekonstruksjon i seg selv bygger på en politisk verdi, nemlig å frigjøre seg fra forestillingen om en naturlig politisk orden vi må respektere. Det inneholder en visjon om et internasjonalt-politisk samfunn av frie, selvstendige individer, sier Hvidsten.
Bakenfor dekonstruksjonen ligger det et helt konkret liberalt prosjekt basert på retten til å definere seg selv – et ideal knyttet til grunnleggende menneskerettigheter, slik som religions- og ytringsfriheten, mener Hvidsten.
Oppfordring: delta i den historiske dialogen
Et hovedpoeng i avhandlingen er at forskere på internasjonal politikk er deltakere i en større historisk dialog om internasjonal politikk. Idealet for slik deltakelse er å sette både sitt eget og andres standpunkter under systematisk kritikk. En teoretiker må kjenne seg selv, historien og ta andre deltakere på alvor.
Dialogen må reflektere at vi som moderne, vestlige mennesker tror på friheten til å definere oss selv. Det betyr at vi må være åpne for kritikk og alternativer og respektere andres standpunkter selv om de kan være dypt illiberale. På den andre siden må vi ikke falle i toleransefellen: alternative standpunkter må utsettes for like hard kritikk som våre egne, for eksempel gjennom dekonstruksjon.
Enkelte vil ikke ønske å delta i dialogen; noen vil heller leve i ekkokamre hvor alle er enige – eller enda verre: ty til våpen for å tvinge igjennom sin mening. Om politiske aktører ofte ikke er villige til å delta i dialogen, er det desto viktigere at teoretikere snakker sammen. Hvidstens avhandling er en oppfordring til teoretikere i faget om å samtale, og således vise vei for praktikerne.