En lang rekke interessekonflikter foregår rundt om på kloden, om territorium, regjeringsmakt og naturressurser. Noen steder arbeides det fram fredsavtaler som varer, andre steder blir avtalene brutt.
Dersom en fredsavtale skal bli varig, er det svært viktig at partene som er i konflikt får riktig informasjon om hvordan avtalen vil bli håndhevet, ifølge doktorgradsstipendiat Tatjana Stankovic. Partenes forventninger vil nemlig kunne prege innholdet i avtalen.
– Hvis partene forventer at en ekstern aktør, for eksempel FN eller USA, skal være til stede og sørge for at freden blir opprettholdt, vil de ende opp med en annen avtale enn hvis de vet at de må sørge for dette selv, sier Stankovic.
Forventningene om internasjonal tilstedeværelse vil sannsynligvis føre til en avtale som ikke står på egne bein uten hjelp utenfra. Det betyr stor sjanse for sammenbrudd hvis forventningene ikke blir tilfredsstilt, ifølge Stankovic, som legger spillteori til grunn for analysene sine.
Den svakeste vil ønske noe ekstra
I en fredsforhandling må partene fordele godene i avtalen ut fra forhandlingsmakten sin. Denne makten kan avhenge av en rekke faktorer; er partene i krig, er størrelsen på militærstyrken ofte viktig.
Dersom partene vet at de selv skal stå for håndhevingen av avtalen, vil den svakeste parten ofte kreve noen flere goder enn forhandlingsmakten skulle tilsi.
– For begge partene må avtalen innebære en bedre situasjon enn hva som er tilfelle uten avtalen. Men skal avtalen håndheves av partene selv, vil den svakeste parten kreve litt flere goder. Dette vil gi dem en motivasjon til å håndheve avtalen, og avtalen blir mer stabil, forklarer Stankovic.
Den svakeste parten er gjerne en eller flere opprørsgrupper. Får disse gruppene noen ekstra goder, for eksempel noe mer territorium eller mer politisk innflytelse, vil sjansen øke for at de slår seg til ro med den nye fordelingen.
Når den sterkeste tar seg til rette
Hvis partene derimot forventer at for eksempel USA eller FN skal være til stede og sikre freden, er sjansen stor for at partene ender med en mer skjev avtale som direkte avspeiler partenes forhandlingsmakt.
Dette var tilfelle i Rwanda i 1993. Da underskrev opprørsgruppen Rwanda Patriotic Front (RPF) og regjeringen den såkalte Arusha-avtalen etter tre års borgerkrig. Selv om RPF var en opprørsgruppe, hadde de mer militærmakt enn regjeringen og de stod også mer samlet.
FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali lovet at FN ville garantere for sikkerheten i landet under implementeringen av avtalen. Sannsynligvis forventet partene at FN ville stille opp uansett hva innholdet i avtalen ble, skriver Stankovic.
Da Arusha-avtalen ble signert, speilet den RPFs fordelaktige posisjon.
– Fordi de forventet støtte fra FN, kunne RPF kjøre gjennom sine forhandlingskrav uten innskrenkninger. De krevde at regjeringens mest ekstreme fraksjon, CDR, skulle ekskluderes fra forhandlinger og den framtidige regjeringen. De krevde også halvparten av makten i en overgangsregjering og halvparten av soldatene i den nye nasjonale hæren, sier Stankovic.
Var ikke til å stole på
Men så skjedde det uheldige: Ikke bare ble de fredsbevarende styrkene sendt inn to måneder etter at det var lovet. I antall var de også under halvparten av det FN hadde skissert som et minimum. Det ble ikke nok til å opprettholde fred i Rwanda, der regjeringens støttespillere var veldig misfornøyde med avtalen. Den ekstreme fraksjonen CDR brøt fredsavtalen.
Året etter, i 1994, opplevde landet et folkemord, der hutuer som støttet regjeringen tok livet av opp mot en million tutsier og moderate hutuer.
– Man kan selvsagt ikke vite hva som ville skjedd i Rwanda om FN hadde holdt løftene sine, sier Tatjana Stankovic, som vil være forsiktig med å gi Boutros Boutros-Ghali skylden for at konfliktene blusset opp igjen.
– Men det jeg har sett i studien, er at partenes forventninger om fredsbevarende styrker vil kunne prege innholdet i en fredsavtale. Dette har ikke blitt påpekt av forskere tidligere.
Viktig kunnskap for internasjonale aktører
FN og andre aktører må være klar over hvor viktig det er å holde løftene sine, påpeker Tatjana Stankovic.
– Hvis løfter ikke opprettholdes, risikerer partene å sitte der alene med en ustabil fredsavtale. Da kan veien tilbake til konflikten være kort. Vet partene derimot på forhånd at de må håndheve den selv, kan de forhandle en mer stabil fredsavtale, sier hun.
Spillteori brukes for å simulere atferd og valgsituasjoner for aktører som står overfor gitte handlingsalternativer. Stankovic har dermed ikke studert Rwanda-konflikten og trukket konklusjoner ut fra det som skjedde der. Hun nevner Rwanda som et eksempel på en konflikt der de teoretiske forskningsfunnene kan være relevante.