.jpg)
Du skriver at det er viktig for EU å opprettholde rollen som uttalt klimaleder internasjonalt. Hvorfor er det det?
– Internasjonalt er EU blant de rikeste aktørene, og EUs medlemsland har historisk sett vært blant landene som har hatt størst klimagassutslipp. Derfor har de også et ekstra ansvar for å redusere utslippene sine - både for å motivere andre til å trå til, og for å være en troverdig aktør.
Noe av det viktigste EU kan gjøre for klimaet er at EUs institusjoner sammen med medlemslandene setter ambisiøse overordnede klima- og energimål og skaper et sterkest mulig lovverk som bidrar til at målene blir nådd. EUs klima- og energipolitikk bidrar til at det kan være mulig å nå langtidsmål som for eksempel 85–90% kutt av drivhusgassutslipp innen 2050. I Kyoto-forhandlingene i 1997 og i de senere internasjonale klimaforhandlingene tok EU en lederrolle. I klimaforhandlinger forhandler EU som én blokk på vegne av alle medlemslandene, sier Ydersbond.
Toppolitikere og interessegrupper
Inga Margrete Ydersbond har undersøkt hvordan beslutningsprosesser i EU på energi- og klimafeltet skjer når spesielt toppolitikere og -byråkrater fra medlemslandene og fra EU er involvert.
Hun har også forsket på hvordan interessegrupper driver med lobbyvirksomhet for å få gjennomslag på energi- og klimafeltet. Interessegruppene har samarbeidet systematisk over tid og på tvers av organisatoriske nivåer, og sørget for å sikre støtte fra statslederne i de største medlemslandene.
Påvirkningen til de største og rikeste medlemslandene kommer tydelig fram når hun ser på vedtatt politikk.
De største medlemslandene har sterkest innflytelse på klimaforhandlingene, spesielt når deres egen industri har mye å vinne eller å tape.
For å forstå utfallene av forhandlingene på EU-nivå har hun studert hvordan grupper av medlemsland går sammen for å påvirke forhandlingene. Hun fant også at medlemslandenes politiske posisjoner i EU systematisk hang sammen med deres vedtatte nasjonale klima- og energipolitiske beslutninger.
Klimamål og kvotehandel
– Det aller viktigste EUs toppolitikere har forhandlet seg fram til er nok de overordnede klima og energimålene, samt lovverket for å nå målene. Eksempler på dette er EUs direktiv for å øke produksjonen av fornybar energi, fornybardirektivet, EUs klima- og energi rammeverk for 2030, og lovverket som har skapt det første store internasjonale markedet for strøm.
– Også måten de har forhandlet på bidrar til at de kommer i havn. EU har bindende avtaler hvor de rikeste landene tar på seg de største byrdene mens de fattigste landene får det enklere med å implementere lovverkene. I tillegg får de fattigste medlemsstatene hjelp til å implementere klimalovverket, slik som gjennom å få gratiskvoter i EUs kvotehandelssystem. Dette oppleves som rettferdig; alle partene må gjøre en innsats. Gjennom bindende avtaler og mekanismer for håndheving, reduserer eller unngår de problemet med gratispassasjerer. Og de gjør det mindre fristende å bryte avtalene, forklarer Ydersbond.
Elbilindustrien
Inga Margrete Ydersbond arbeider nå ved Transportøkonomisk institutt hvor hun forsker på elbiler, elsykler, elbusser og ladeinfrastruktur.
– Husker du elbilen Think? Den ble produsert i hjemkommunen min, Aurskog-Høland. Elbilene som ble produsert på starten av 2000-tallet gikk ofte ikke så veldig langt, og ble først og fremst brukt i byer. Men i 2012 kom Tesla som man kunne kjøre mer enn 400 kilometer med. Det var en revolusjon, forteller Ydersbond.
– Det aller viktigste for bilindustrien er å selge biler. Derfor er de ikke nødvendigvis negative til elbiler, og stadig flere bilprodusenter produserer også elbiler. Interesseorganisasjonen for bilprodusenter i Europa mener for eksempel at vi trenger en gradvis innfasing av elbiler. Miljøbevegelsen ønsker derimot ikke bare at transportsektoren skal elektrifiseres eller bli utslippsfri, men også at man skal redusere privatbilismen og legge om transportsystemene slik mange flere reiser kollektivt, sykler og går, sier hun.
Finanskrise og klimaavtale
2018 markerer at det er ti år siden finanskrisen i Europa og USA. I EU førte det blant annet til at mye forurensende industri ble lagt ned, noe som førte til lavere klimagassutslipp. Reduksjonen i utslipp var så drastisk at EUs kvotehandelssystem kollapset og at prisen per tonn forurensning ble så lav at kvotehandelssystemet ikke lenger hadde den ønskede effekten. Også privatpersoner bidro ufrivillig til utslippsreduksjonen; da folk fikk dårligere råd brukte de bilene sine mindre og fyrte mindre med gass.
– Finanskrisen endret den offentlige retorikken i EU. Retorikken var at klimatiltak var dyre og at man skulle konsentrere seg om å skape økonomisk vekst.
– Etter finanskrisen fryktet den energiintensive industrien å bli taper, og sa "vi kan ikke tenke så mye på klima nå, økonomiske faktorer er viktigere". Energiintensiv industri blir på grunn av den internasjonale konkurransesituasjonen kompensert med gratis kvoter i EUs kvotehandelssystem, forklarer Ydersbond.
– Den energiintensive industrien sier at klimaendringene er svært alvorlige, men funnene mine viser at interessegruppene deres på europeisk nivå heller vil trenere ambisiøs politikk. I 2014 ville de for eksempel ikke at EU skulle sette seg bindende mål for reduksjon av klimagassutslipp, men heller vente og se hva alle landene/partene ville forplikte seg til under de internasjonale klimaforhandlingene i Paris i 2015, utdyper hun.