To konfliktlinjer – fire partier
Siden 2004 har canadisk politikk på føderalt nivå vært dominert av to sentrale konfliktlinjer og fire politiske partier. For det første gjenfinner vi også i Canada den velkjente konflikten rundt økonomisk politikk mellom høyre og venstre side i politikken, rundt spørsmål om skattenivå og mengden offentlige inngrep i markedsøkonomien. Dette har i Canada som i de fleste andre vestlige land vært den helt dominerende konfliktdimensjonen.
Mønsteret i alle provinser og regioner med unntak for Quebec har vært at ulike konservative eller høyreorienterte partier har kjempet mot et tradisjonsrikt liberalt parti (med kallenavnet Grits) om regjeringsmakten. Fra 2003 har imidlertid også de konservative (etter britisk mønster omtalt som Tories) stilt til valg som ett riksdekkende parti. I tillegg har det sosialdemokratiske partiet New Democratic Partygradvis – fra 1960-årene av – kommet inn fra sidelinjen og plassert seg til venstre for det liberale partiet. På sin side har de liberale oppfattet seg selv som det naturlige sentrum i canadisk politikk, og som det naturlige regjeringspartiet.
I 1993 feide imidlertid det separatistiske partiet Bloc Québécois inn på den nasjonale politiske scenen, og fikk 54 mandater (et klart flertall av mandatene fra Quebec) i det første valget det stilte opp. Dette forandret canadisk politikk, og det ble vanskeligere å etablere styringsdyktige flertallsregjeringer. Le Bloc har nære bånd til det eldre Parti Québécois (som bare stiller opp i lokale valg) og har uavhengighet for Quebec som sin aller viktigste sak. I økonomiske spørsmål plasserer Le Bloc seg til venstre i det politiske landskapet, men de har også vært villige til å samarbeide til høyre i bytte mot begrenset støtte til økt selvstyre for Quebec.
Etter sammenslåingen av de konservative partiene i 2003 har Tories vært enerådende på høyresiden og Gritsblitt oppfattet som et bredt sentrumsparti med stor uenighet internt om den økonomiske politikken. New Democrats og Le Bloc er på sin side blitt regnet som de to mest styringsoptimistiske blant partiene i det canadiske parlamentet. I spørsmålet om føderalisme kontra uavhengighet for Quebec har de tre riksdekkende partiene stått sammen mot Le Bloc, selv om New Democrats nok er en anelse mindre fiendtlig innstilt enn Tories og Grits.
Ustabil politisk situasjon
Dette partisystemet har dannet grunnlaget for en ustabil politisk situasjon. I 2004-valget mistet det liberale partiet sitt flertall i parlamentet, og dette innledet en sju år lang periode med svake mindretallsregjeringer og hyppige nyvalg. I 2006 ble Tories det største partiet i parlamentet og kunne erstatte Grits som regjeringsparti, under ledelse av nåværende statsminister Stephen Harper. De konservative har imidlertid måttet styre på nåde fra et parlament der et klart flertall av medlemmene har ligget til venstre for dem i den økonomiske politikken. De har derfor ved utallige anledninger, for å få vedtatt sin politikk, måttet støtte seg på et liberalt parti som selv har vært svært lystent på å gjenerobre regjeringsmakten.
Mandagens valg var et vannskille
Mandagens valg endret alt dette. De konservative erobret flertallet i parlamentet (167 av 308 mandater), og kan med det danne en vesentlig mer stabil regjering enn den de har ledet de siste årene. Selv om de bare hadde en beskjeden framgang på to prosentpoeng så tjente de godt på at det liberale partiet ble kraftig svekket. De konservative kunne vinne mandatet i mange valgkretser, ikke fordi de selv nødvendigvis gikk så mye fram, men fordi Grits tapte så mye mer og nå står ribbet tilbake med 34 mandater. Drøyt sju prosentpoengs tilbakegang på landsbasis var nok til at de måtte se seg forbigått av Tories eller New Democrats i flere av sine kjerneområder.
Det største sjokket er det likevel Quebec som stod for. Her fikk New Democrats sitt aller første parlamentsmandat så sent som i 2007. Etter mandagens valg har New Democrats intet mindre enn 58 av de 75 plassene i parlamentet fra Quebec, og 102 mandater på landsbasis – over dobbelt så mandater som deres tidligere rekord fra valget i 1988. New Democrats har tatt disse mandatene fra alle de tre øvrige partiene, men mest av alt fra Le Bloc som mistet 45 av sine 49 mandater til New Democrats. For første gang siden 1993 har altså velgerne i Quebec vendt seg vekk fra separatistene i Le Bloc og stemt inn – en masse – ett av føderalistiske partiene.
Sterkere polarisering – og mindre oppmerksomhet om Quebec
Totalt sett er bildet i Canada et forandret politisk landskap preget av sterkere polarisering i den økonomiske politikken og mindre oppmerksomhet rundt Quebecs framtidige status, det være seg som en del av den canadiske føderalstaten eller som en selvstendig stat. Det vil også ha sitt å si at de konservative på grunn av valgordningen kan danne en stabil flertallsregjering selv om de ikke har støtte fra mer enn knapt førti prosent av velgerne. Det kan borge for ytterligere polarisering.
Fortsatt mange ubesvarte spørsmål
Mandagens valg i Canada har imidlertid etterlatt seg mange ubesvarte spørsmål, selv om selve regjeringsspørsmålet er besvart for fire år framover. Vil Le Bloc kunne reise seg igjen, eller vil det partiet gå stille ut av historien? Har Grits en mulighet til å bli et troverdig regjeringsparti igjen, eller vil det som flere allerede har tatt til orde for, slå seg sammen med New Democrats? Kanskje vil mange av deres velgere og politikere uansett forlate et synkende skip til fordel for New Democrats eller de konservative, slik at tilbakegangen blir ytterligere forsterket? Og hva med New Democrats? Kan de og deres karismatiske leder Jack Layton holde på sin nye posisjon som nest største parti og på sikt erobre regjeringsmakten for aller første gang?
Mye vil her avhenge av hva som skjer de neste månedene, framfor alt om den nye konservative flertallsregjeringen legger seg på en kompromissløs linje eller om den i stedet forsøker å dempe de politiske motsetningene ved å strekke ut en hånd til en opposisjon som ser helt annerledes ut enn i forrige uke.