Sjokkvalg i Canada (1): Steven Harper gjenvalgt som statsminister med rent flertall

Fem partipolitiske implikasjoner av den canadiske stemmegivningen mandag 2.mai: (1) konservativ konsolidering, (2) liberal marginalisering, (3) sosialdemokratisk sluttspurt, (4) regional utradering og (5) grønn synliggjøring. 

Det canadiske parlamentet i Ottawa. Foto: Wikicommons

Konservativ konsolidering

I likhet med konservative partier i de fleste land i Vest-Europa med unntak av Norge hvor den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt i 2009, konsoliderte de konservative – Conservative Party of Canada – sin posisjon i canadisk politisk etter gårsdagens valg. Partiet som ble dannet i 2003 da The Progressive Conservative Party og The Reform/Canadian Alliance parties slo seg sammen, har raskt etablert som den dominerende kraften i canadisk politikk. Partiets leder og statsminister, Steven Harper, har nå blitt gjenvalgt to ganger – stadig med større oppslutning. Etter gårsdagens valg har partiet ikke bare styrket seg blant velgerne, men også skaffet seg rent flertall i parlamentet (se tabell 1 nederst på siden). Harper som allerede har ført Canada i en høyreorientert retning – senket momsavgift, redusert skatt for næringslivet, økt forsvarsbudsjettet og forlenget engasjementet i Afghanistan og hindret mer tiltak mot klimaendringene – får dermed et enda større handlingsrom for gjennomføring av konservativ og økonomisk liberal politikk.   

Liberale nedgangstider

Den store valgtaperen var de liberale. Partiet - Liberal Party of Canada - som enten har vært i posisjon (1993-2006) eller fungert som det dominerende partiet i opposisjon (2006-2011), må nå ta til takke med tredje plass. For første gang noensinne får de liberale tildelt rollen som nestkommanderende opposisjonsparti, banket som de ble av sosialdemokratene på oppløpssiden. Parlamentsgruppen blir over halvert – fra 77 til 34 representanter, og mye tyder på at tidligere Havardprofessor Michael Ignatieffs dager som partileder er talte. Ikke ble han valgt inn i parlamentet heller.

Fenomenal sluttspurt av sosialdemokratene

“It’s a sea change”, uttalte Stephen Clarkson, professor ved University of Toronto, om det canadiske valget i går. I tillegg til at de konservative, som allerede nevnt, får rent flertall, er det nok oppslutning til New Democratic Party (NDP) Clarkson har i tankene. Den store valgvinneren er nettopp sosialdemokratiske NDP, som går frem hele 12.4 prosentpoeng og over dobler sitt mannskap i parlamentet. For første gang i historien skal sosialdemokratene være hovedopposisjonen – såkalt “official opposition” som de kaller i det Canada. Gjennom en fabelaktig avslutning har NDP steget opp fra godt under 20 % til et endelig valgresultat på rett over 30 % i løpet av den siste måneden (se figur 1 rett under). Særlig fremheves leder Layton gode egenskaper som debattant – et folkelig og direkte språk som appellerer til velgere som har sett lei på separatistene i Bloc Québécois (The Guardian 3.5.11).     

Figur 1: Valgresultat 2011 og 2008, samt meningsmålinger frem mot valget i 2011

Regional utslettelse

En fjerde implikasjon av gårdagens valg er en nesten fullstendig utslettelse av den regionale separatist partiet Bloc Québécois. Partiet som for første gang stilte til valg i 1993 har ligget stabilt på drøye 10 %, med det første valget i 1993 og valget i 2004 som foreløpige høydepunkter. Begge disse valgene ga partiet 54 seter i parlamentet. Ellers har partiet hatt mellom 38 og 51 seter. Nå står det bare 4 plasser igjen.  

En ensom grønn svane

Men de historiske implikasjoner av gårsdagens valg stopper ikke her. I likhet med valget i Storbritannia i 2010 hvor de grønnes leder Caroline Lucas ble vant i distriktet Brighton Pavilion, klarte lederen for de grønne i Canada, Elizabeth May, ta mandatet i distriktet Saanich-Gulf Island. Med 46.3 % mot 35.6 % slo hun imponerende nok ut konservative Gary Lunn, som har holdt mandatet siden 1997. Tidligere har de grønne bare hentet rundt 10 % i dette distriktet. May står dessuten knallsterkt i eget parti, noe som kom til syne når hele ¾ av partiet stemte for å forlenge hennes lederperiode i fjor. Nå er altså The Green Party of Canada blitt det første grønne partiet som er representert på nasjonalt nivå på det nord-amerikanske kontinentet. Europeisk og australsk (inkl. New Zealand) politikk har det vært slike “ny-politikk” partier representert på den parlamentariske arena siden tidlig på 1980-tallet. Så gjenstår det å se om May klarer å gi grønn politikk en tydeligere stemme i det offentlige ordskiftet. Den nyvalgte lederens uttalelse om at resultatet viste at “… Canadians want change in politics” er definitivt en overdrivelse. Partiets oppslutning totalt ble tross alt nesten halvert – fra 6.8 til 3.9 %.  


Tabell 1: Oppslutning og antall seter i parlamentet, valget i går sammenlignet med 2008

Parti

% i 2011

Endring fra 2008

Antall seter 2011

Endring fra 2008

Conservative Party of Canada

39.62

+2.0

167

+24

New Democratic Party

30.62

+12.4

102

+66

Liberal Party of Canada

18.91

-7.3

34

-43

Bloc Québécois

6.05

- 4.0

4

-43

Green Party of Canada

3.91

-2.9

1

1

Independent

0.43

-0.3

0

-2


Valgdeltakelsen litt opp

Til slutt kan vi ta en rask titt på valgdeltakelsen, og mønsteret her kjenner vi også igjen fra resten av Vest-Europa. Valgdeltakelsen hadde sine glansdager på 60-tallet - i Canada symbolisert med toppnoteringen i 1963 hvor nesten 4 av 5 velgere gikk til valgurnene for gjøre sin plikt som en demokratisk borger (se tabell 2). Siden har det bare gått nedover, selv om vi kan merke oss en liten oppgang i forhold til valget i 2008. Helt presist deltok 61.4 % det sykliske demokratiske ritualet (les: frie valg) som fant sted i Canada i går.  

Tabell 2: Utviklingen av valgdeltakelsen i Canada 1963-2011 (Bare noen utvalgte år er tatt med. Tallene er i prosent).

År 1963 1972 1984 1997 2004 2006 2008 2011
Valgdeltakelse 79.2 76.6 75.3 67 60.9 64.7 58.8 61.4

 

Emneord: Canada, The Conservative Party of Canada, Liberal Part of Canada, liberalisme, sosialdemokrati, New Democratic Party, konservatisme Av Anders Ravik Jupskås
Publisert 3. mai 2011 18:51 - Sist endret 14. juni 2011 14:48