Mye oppmerksomhet
Den siste tiden har Norges forhold til EU og EØS-avtalen fått mye oppmerksomhet. Før sommeren informerte utenriksminister Jonas Gahr Støre EU om at Norge for første gang ville ta i bruk reservasjonsretten i EØS-avtalen og reservere seg mot innføring av EUs tredje postdirektiv. I august kom nyheten om at Norge ikke har søkt fritak fra nye europeiske regler om eksportfinansiering, noe som i følge Dagens Næringsliv kan tenkes å skape problemer for norske milliardkontrakter i utlandet. Næringsminister Trond Giske forklarer overfor samme avis at ingen i regjeringen var klar over disse virkningene da direktivet ble en del av norsk lov. Dette er eksempler på at EU-politikk får reelle konsekvenser for Norge. Og mens Norge forplikter seg til å innføre alle EU-direktiver som er relevante for EØS-avtalen (eller alternativt bruke reservasjonsretten), somler medlemslandene med å implementere de samme direktivene. Postdirektivet er, for eksempel, ikke fullstendig innført i EU-landene til tross for at den endelige deadlinen (for flesteparten av landene) var 1. januar 2011.
Uenighet fører til somling
I forsøk på å koble beslutningsprosessen i EU med innføringen av de samme direktivene, viser studier at konflikt og uenighet i beslutningsprosessen gjør at implementeringen tar lenger tid og innebærer flere avvik fra den vedtatte beslutningen enn hva som er tilfelle når beslutningsprosessen går enklere for seg. Dette betyr at kontroversielle saker relateres til implementeringsproblemer i større grad enn ukontroversielle saker. Selv om dette ikke er særlig overraskende, er det verdt å merke seg at slike forklaringer på implementeringsproblemer nå sidestilles med forklaringer som baseres på landkarakteristikker. Dette betyr at dersom Storbritannia implementerer et EU-direktiv utilstrekkelig, er det ikke gitt at dette kan forklares ved å peke på spesifikke britiske særtrekk (for eksempel høy grad av EU-skepsis).
Hovedårsaken til utilstrekkelig implementering kan like gjerne være relatert til hvordan dette direktivet ble forhandlet frem på EU-nivå. Et mål på kontroversielle EU-forslag er at partene ikke klarer å komme til enighet på arbeidsgruppenivå slik at saken må behandles eksplisitt av de nasjonale representantene i Ministerrådet. Et annet mål kan være uttalt uenighet i beslutningsprosessen, altså at et eller flere land motsetter seg vedtaket. Forskning viser at sannsynligheten for overtredelser i forhold til implementeringen av en beslutning hvor det både er uttalt uenighet og det ikke har vært mulig å finne en løsning på arbeidsgruppenivå, øker med drøye 40 prosent sammenliknet med en beslutning hvor dette ikke var tilfelle. Både postdirektivet og direktivet om eksportfinansiering var saker hvor det ikke ble enighet på komiténivå og som derfor måtte diskuteres eksplisitt av ministerne den første gangen forslagene var på EU-agendaen. Dermed indikerte disse to sakene, på sett og vis, allerede da mulige fremtidige vanskeligheter.
«Nest best i klassen»
Tall fra EFTAs overvåkningsorgan ESA viser at Norge nå er nest best i klassen (bare slått av Malta) når det gjelder å implementere EU-direktiver. Selv om de fleste av disse direktivene er relativt ukontroversielle, er det interessant å merke seg at Norge aldri har vært høyere oppe på denne lista. Hva som blir resultatet av dialogen som pågår med EU og de andre EFTA-landene i lys av Norges reservasjon mot postdirektivet er uvisst. Det eneste sikre er at ”utenforlandet” Norge nå går i fotsporene til medlemslandene ved å vise motstand mot innføring av EU-politikk.