Populismens tilbakekomst: Jordskjelvvalg i Finland

Nytt jordskjelvvalg?

Et ”spektakulært valg” skriver danske Politiken i dag. Dagens Nyheters Europakorrespondent Henrik Brors kaller det en ”röstrevolusjon”.

Gårsdagens valg i Finland oppfyller nesten kravene til et jordskjelvvalg. Valget når ikke helt opp til det finske valget i 1970, eller det norske og danske valget i 1973, hvor omveltningene var enda større, men fremgangen til Sannfinnländarna på nesten 15 prosentpoeng gjør at kortene deles ut på nytt i finsk politikk. Det dominerende og tidligere statsbærende partiet Centern gjør sitt dårligste valg siden 1917 med bare 15.8 prosent av stemmene, mens Finlands Sosialdemokratiske parti gjør sitt dårligste valg noensinne (dvs. siden 1907). Sistnevntes utvikling passer således inn i et større nordisk bilde preget av sosialdemokratiske partier i store vanskeligheter. Likevel forsøkte sosialdemokratene å plassere seg i kategorien 'valgets vinnere' i går kveld. Årsaken er rett og slett at Centerns voldsomme nedgang på 7.3 prosentpoeng resulterte i at 19.1 prosent var nok til å kapre 2.plassen i det politiske Vasaloppet og at dårlige meningsmålinger for noen måneder antydet at resultatet ville bli enda verre. Sluttspurten med større fokus på nedskjæringer i velferden og større skepsis til krisepakkene EU ønsker å gi til Hellas og Portugal, ga sosialdemokratene en etterlengtet fremgang på oppløpet. Mest fornøyd av de etablerte partiene er imidlertid det borgelige partiet, Samlingspartiet, som til tross for 2 prosentpoengs tilbakegang har blitt det største partiet. 20.4 prosent er dessuten over valggjennomsnittet for dette partiet hvis vi ser de siste 6 valgene under ett.

Fra de tre store til de fire store

Det imidlertid neppe tvil om at få valgvaker kunne måle seg med Sannfinländarnas fest i går kveld. Stemningen var naturlig nok svært høy da jeg forlot valgvaken til valgvinnerne rundt midnatt i går. Ikke særlig overraskende ettersom partiet ser ut til å bli Finlands tredje største parti, så vidt under de finske sosialdemokratene. Finland har ikke lenger bare tre store, men fire jevnstore partier. Dessuten: med en oppslutning på 19 prosent inntar Sannfinlandärna posisjonen som Vest-Europas tredje mest største populistparti, bare overgått av vårt eget Fremskrittspartiet og Sveitsisk Folkeparti. Hvordan skal vi forklare det? Selv om både finske journalister, kommentatorer og statsvitere ser ut til å delvis være tatt på sengen, er ikke resultatet så overraskende som mange vil ha det til.

Tabell 1: Valgresultat i Finland, søndag 17.april 2011.

Making sense of Sannfinländarna

Store endringer ar funnet sted i Finland de senere årene. En rekke arbeidsplasser innenfor tre- og papirindustrien har gått tapt. Dessuten har nedskjæringer i velferdsstaten bidratt til utrygghet blant de som allerede har lite. Rundt 700 000 mennesker lever rundt fattigdomsgrensen i Finland. Nå er det ikke slik at Sannfinnene utelukkende er ”de fattiges parti” (partiet har ingen markert velgerskare med hensyn til økonomiske ressurser), men denne fortellingen om et land i forfall (i minste for noen grupper) vekker sterke følelser også hos de som har mer enn det helt nødvendige. 

Nye partiers fremvekst er også et resultat av de andre partiene lydhørhet ovenfor endringer i opinionen. EU-motstanden i Finland er blant de høyeste av alle land som er med i eurosonen, uten at noen av de dominerende partiene har vært særlig opptatt å kanalisere denne misnøyen (muligens med unntak av deler av sosialdemokratiet). Selv liker partiet derfor å fremstille egen oppslutning som folkets reaksjon på manglende folkeavstemninger om Finlands tilknytning til EU.

Videre er det slik at den finske populismen har en lengre tradisjon enn i noen av de andre nordiske landene. Populismen strekker seg således tilbake til Sannfinnenes forgjengere i Landsbygdpartiet som ble stiftet av en utbrytergruppe fra Centern allerede i 1959. Den kontinuerlige tilstedeværelsen av populisme kan kanskje forklare hvorfor Soini er blitt behandlet betydelig snillere - både av media og av de andre partiene - enn f.eks. Sverigedemokraterna ble ved valget til den svenske Riksdagen i fjor. Mens media var direkte fiendtlig innstilt ovenfor Sverigedemokraterna, har finsk presse latt seg fascinere av fenomenet Timo Soini. Undersøkelser jeg har gjennomført sammen med kollega Ann-Cathrine Jungar viser nemlig at to partiene i dag likner en god del på hverandre ideologisk sett, selv altså den historiske arven er fundamentalt forskjellig. Partiets anti-etablissements profil og synet på innvandring, multikulturalisme og lov og orden gjør at de også likner en god del på FRP og Dansk Folkeparti. På den økonomiske politikken har partiet imidlertid en annen profil enn FRP.

Finlands Robin Hood?

Ideologisk er det nemlig slik at Sannfinnene og Soini har en mer venstreorientert økonomisk politikk. Det blir derfor feil å snakke om en generell høyredreining ved dette valget. Den viktigste saken for Soini er faktisk ”sosial rettferdighet”. For eksempel vil han bruke skattesystemet til å ta fra de rike og gi til de fattige – en form for Robin Hood-politikk. Hvorvidt dette blir kampsaker også hvis partiet entrer regjeringskontorene, gjenstår å se. Dette omfordelingsbudskapet har videre blitt kombinert med angrep på det svenske språkets posisjon i Finland. Denne holdningsmessige kombinasjonen av en omfattende velferdsstat, fokus på kjernefamilien, skepsis ovenfor utviklingen i EU, mer fokus på nasjonal identitet (i det finske tilfellet: kravet om å fjerne svensk som obligatorisk fag i skolen) og ønsket om en mer restriktiv innvandringspolitikk har stor støtte i befolkningen mange Vesteuropeiske stater – inkludert i Finland. I mange tilfeller bør vi heller stille spørsmålet, slik den nederlandske forskeren Cas Mudde gjør: Hvorfor er ikke disse partiene enda større?

Til slutt må vi ikke glemme populariteten til partileder Soini. Ingen fikk flere personstemmer en Soini i går. Med 43 000 personstemmer, overgår han selv den populære utenriksministeren Alexander Stubb fra Samlingspartiet. I de fleste debatter klarer han seg meget bra; han formulerer seg enkelt, henter inn klassiske ord og uttrykk fra det finske vokabularet og appellerer til følelsene.

Hva skjer nå? Hvem danner regjering?

Regjeringsforhandlingene tar vanligvis kort tid i Finland, hvilket skulle innebære at en ny regjering kan være på plass allerede i mai. Denne gangen kan det imidlertid fort bli langvarige forhandlinger, selv om vi neppe vil oppleve belgiske tilstander (som nå har vært over 300 dager uten regjering). Nåværende statsminister og partileder for Centern, Mari Kiviniemi, har sagt hun vil gå av som en følge av valgnederlaget. Oppdraget om å danne regjering går alltid til det største partiet i Finland og Samlingspartiet får dermed æren av skape en levedyktig koalisjon med flertall i Eduskunta. Finlands erfaringer med mindretallkoalisjoner frem til midten av 60-tallet bringer ikke tilbake gode minner. Det gjelder altså å ha en majoritet bak seg, hvilket vil si minst 100 representanter. Og da ser vi umiddelbart problemene: Samlingspartiet må ha med seg både Sannfinländarna og Sosialdemokratene. Men selv om Finland er vant med blokkoverskridende og regnbuekoalisjoner, er det neppe særlig attraktivt for Samlingspartiet å invitere to partier (Sannfinländarna og Sosialdemokratene) med helt annen økonomisk politikk inn til forhandlingsbordet. Likevel kan det hende at de etablerte partiene vil strekke seg langt for å inkludere Sannfinnene i regjeringen. Ikke nødvendigvis fordi de ser dem som naturlige samarbeidspartnere, men snarere fordi de håper at historien med Landsbygdpartiets nedgang etter regjeringsansvar på begynnelsen av 1980-tallet vil gjenta seg. Den gangen lovet Landsbygdpartiet å utrydde arbeidsledigheten på 6 måneder og de andre partiet ga dem arbeidsministeriet. Det er neppe noen overraskelse at løftet fra Landsbygdparteit ikke ble innfridd den gangen. Meget mulig at de andre partiene vil forsøke samme strategi igjen. Forventningene til hva Soini skal få til er skyhøye. Men Soini frykter ikke ansvaret. ”Jeg er på vei til forhandlingsbordet”, var hans reaksjon da valgresultatet var klart.