Henge på flåten
“Turkeys voting for an early Christmas”. Det var daværende statsminister James Callaghans kommentar i 1979 da nasjonalistpartiene i Skottland og Wales støttet de konservatives mistillitsforslag mot Labour-regjeringen. Callaghans poeng var at nyvalg ville føre til krise for den skjøre enigheten om britisk desentralisering. Han fikk rett. Valget brakte Margaret Thatcher til makten og visjonen om skotsk og walisisk selvstyre ble lagt død av den påtroppende regjeringen.
Metaforen om julemiddagen lar seg lett mane frem igjen i dag. Denne gangen er det Liberaldemokratene det handler om, og skrekken for nyvalg dreier seg om partiets egen skjebne. Lib Dems sitter i en koalisjon med de konservative som er i ferd med å suge troverdigheten ut av partiet. Man skulle så gjerne blitt politisk uskyldsren igjen, men å sprenge koalisjonen vil være kalkunens stemme for en tidlig jul. Lokalvalgene i England og regionalvalgene i Skottland og Wales 5. mai var et prov på hvor mislikt partiet er i dag. Hos skottene ble oppslutningen halvert. Den eneste reelle muligheten er å henge på flåten og håpe på smulere farvann.
Brutte løfter
Liberaldemokratenes første år i regjering gir noen grunnleggende prinsipper for hvordan man ikke bør gjøre det som juniorparti i en koalisjon. Det mest opplagte er at man ikke bør love ting man ikke kan holde. Å drive valgkamp på løftet om at man ikke vil støtte noen økning i skolepenger for studenter tar seg svært dårlig ut når det er nettopp en slik økning man stemmer for et halvt år senere. Og å love en balansert kuttpolitikk med vern om velferdstjenester klinger raskt nokså hult når man går inn i en regjering hvor flertallet åpenbart ønsket hardere og raskere kutt. I spørsmålet om valgreform omtalte partileder Nick Clegg AV som “a miserable little compromise”. Et år senere var det nettopp en slik reform man måtte nøye seg med å kjempe for.
Liberaldemokratene la altså opp til en politikk uten kompromisser for et regjeringsliv hvor det måtte kompromisses og vel så det. Partiet skrev program og førte valgkamp med en ideell verden som utgangspunkt; en verden hvor ett parti uhindret får gjennomføre sitt program. Koalisjoner rokker ved denne oppfatningen, og de gjør det til gagns for den minste partneren i koalisjonen. De konservative er et robust parti med et selverklært mandat for å styre. Liberaldemokratene har havnet i en situasjon hvor kun et fåtall av regjeringens prosjekter har partiets stempel på seg. Skolepolitikken og forsøkene på å styrke lokalsamfunn har et liberalt drag, men initiativet er også konservativt. Det er få saker hvor Liberaldemokratene virkelig kan vise at de har utgjort en forskjell.
Nyliberal helsepolitikk
Juniorstatusen er for øyeblikket synlig i helsepolitikken, der Clegg nå kjemper en desperat kamp for å moderere statsråd Andrew Lansleys foreslåtte reform. Reformen dreier seg om økt markedsretting. Lokale fastleger og deres pasienter skal i langt større grad benytte private helsetjenester. Konkurransen skal styrke kvaliteten men setter også det offentlige helsevesenet i en klassisk klemme. Skal man betjene hele befolkningen med alle typer behandling kommer man til kort mot private tilbydere som kan plukke ut profitable tilbud. Reformen er nyliberal av karakter, og den splitter regjeringen mellom de to partiene. Utfallet av dragkampen er uvisst enn så lenge.
Ingen Peter Pan
En politisk gevinst av denne typen kunne Liberaldemokratene sårt trenge. Det gjelder særlig partileder Nick Clegg. Sent i 2007 kommenterte hans partifelle Vince Cable berg-og-dalbanen Gordon Brown hadde gått gjennom i en tid hvor Browns stødige hånd på rattet ble til ukontrollert vingling. “Vi har alle lagt merke til statsministerens forvandlig på få uker – fra Stalin til Mr. Bean”, sa Cable.
Cleggs utgangspunkt er et annet. Hans rolle i fjorårets valgkamp var snarere som Peter Pan, den unge og ubesudlede som kunne endre verden til det bedre. Hvordan man nå velger å se det: Clegg er ingen Peter Pan i mai 2011. Men noe forsøk på å rømme fra piratenes favntak får vi likevel neppe se.